Måned: februar 2013

Når kompassnåla dirrer

Her om dagen var jeg på et seminar hvor jeg fikk spørsmål fra en tidligere kjenning om jeg savnet rekrutteringsbransjen. Jeg hadde holdt et innlegg med en alternativ vri, fått ganske bra respons, og hun som spurte hadde muligens en alternativ undertone i spørsmålet som jeg ikke følte for å undersøke nærmere. Jeg nevnte noe om at jeg ikke har forlatt bransjen, jeg har bare ikke like mye fokus på den selv om jeg kliner til med et oppdrag i ny og ne.
Det er vel det som heter inntektssikring …
Jeg tror hun mente «bransjen» som det å tilhøre en eller annet selskap, sånn sett har jeg det best som ensom ulv siden jeg syns det har kommet inn litt for mange «skoleflinke» fjotter med stygge skjorter.

Arbeidsmarkedet tilrettelegger for at det kan være smart å kruse innom et bemanningsselskap som en alternativ inngang til ny jobb, og dette er noe som jeg videreformidler til mange av de virkelig flinke menneskene som jeg jobber med til daglig i min rolle som karriereveileder.
Utfordringen som dukker opp ganske raskt er når en seriøs jobbsøker støter på en «master» i stedet for en «mester», for da blir denne døra lukket ganske raskt. Jeg beroliger «mine» med at disse såpekokerne er provisjonskåte selgere som kanskje har en bedre dag i morgen, alternativt så har de funnet seg en annen jobb som de kanskje passer i og så må man heve seg over deres arroganse og likegyldighet til seriøs kompetanse og i stedet banke på noen andre dører.

Av og til hører jeg om enkelte som forteller at man må gå til de små selskapene, for da får man bedre service.
Jeg er ikke så sikker på det.
Jeg tror nemlig ikke det er der fokuset skal ligge når du er arbeidssøker – det er historien og budskapet som skal «sitte» og da må man identifisere riktig lytter og da har ikke størrelsen på selskept noe å si.
Man må samtidig stille spørsmålet hva som defineres med «service». Det er nemlig ikke sånn at det finnes en eller annen som står med en sekk full av ledige jobber og det bare er å forsyne seg. Arbeidssøkere må nemlig være klar over at initiativet hviler på seg selv og det forutsetter at man kjenner sin egen historie og vet hvordan man skal formidle den.
Det finnes fremdeles noen som hevder at man kan bli hva man vil.
Det er mulig.
Det forutsetter imidlertid at du klarer å formidle hva du virkelig vil og er kjent med hvordan du skal få det til.

– «Når din eneste erfaring kommer fra en skolebenk hvor du har skviset kviser på rompeballene i stedet for å være i arbeidslivet og fått træler på henda, så bør du definitivt ikke ta på deg en rolle som karriereveileder».
– Morten Besshø, Jobb- og Karrieremessen 2012

Når noen spør meg hvilke rekrutteringsselskaper som er bra, svarer jeg at forskjellen ligger i menneskene som jobber der. Du må treffe en eller annen som har grunnlag til å forstå historien din, og da kan du ikke skyte spredte skudd med hagle. Det er antageligvis disse du leser om når en eller annen gjøk sipper i media fordi han eller hun får ikke hjelp etter å ha søkt på trehundreogseksti jobber.
Grøss.
Det er kanskje derfor jeg av og til forteller til enkelte at jeg ikke kan hjelpe til med noe annet enn å peke på noen andre dører, litt sånn syvende far i huset men dersom du kommer deg over de forskjellige tersklene så får du servering til slutt.

Her har du TEARS FOR FEARS med «Badman’s Song»

Valgte sannheter, holdninger og samfunnsstrukturer

Jeg kommenterte en tekst på sidene til Kirkens Bymisjon her om dagen. En god tekst skrevet av Kristin Walstad som handler om innvandrere og utfordringer med å finne arbeid som samsvarer med utdannelse og generell kompetanse. Dette er noe jeg har skrevet en del om tidligere, og hver gang konkluderer jeg med at jeg gjerne skulle sett at det blir slutt på å definere grupper på den måten som det ofte gjøres i slike diskusjoner.

Holdninger og samfunnsstrukturer trekkes fram og det er vel snart på tide å flytte fokus til det som det egentlig handler om, nemlig hvordan man skal få en jobb i samsvar med sin kompetanse. For det første må NAV stake opp litt i rutinene sine og så må man få øynene opp for at det ikke er sosialkuratorer som er bindeleddet mellom flinke folk og arbeidslivet. Jeg vet om en del «arenaer» som skal bistå arbeidsledige med å finne fram i denne jungelen, men i virkelighetene fremstår de som mer opptatt av å tilfredsstille NAV enn å ha fokus på deltagernes faktiske behov. Når noen av disse kursleverandørene i tillegg tilbyr praksisplass til sine deltagere i egne lokaler for å tilfredsstille leveransekriteriene til NAV så sier det seg selv at dette ikke er bra.

Jeg kommer stadig tilbake til hva jeg oppfatter som den største utfordringen man støter på i en jobbsøkerprosess som har strukket litt ut i tid, og det er hva jeg kaller «valgte sannheter». Når man tror på noe, uavhengig om det er riktig eller feil, og tror så sterkt på det at man begynner å oppsøke tekster og miljøer som bekrefter det man tror på, så blir dette til et kjempehinder som forkludrer hele jobbsøkerprosessen.
Jeg får ikke jobb fordi jeg er for feit.
Jeg får ikke jobb fordi jeg er for gammel.
Jeg får ikke jobb fordi jeg er for mye ditt eller for mye datt.

Kutt ut «ikke» og kom til poenget.
Jeg skal ha jobb fordi jeg er bla bla bla.
Det er det du skal fortelle.
Det er dette som skal være historien din.
Det er ingen løsning at «de som sitter med makta skal ta tak i de samfunnsmessige strukturene» som skal lede folk i jobb, men det kan være en løsning at noen mennesker får øya opp for at kunnskap ikke begrenses med tall eller farger. Mennesker ansetter mennesker og man ansetter nye mennesker for at man har en jobb som skal gjøres. Samfunnsmessige strukturer er en liten del av noe i den helt andre enden, og jeg er ganske lei mennesker som tror de blir noe av å trekke fram en del av seg som de tror betyr noe.
– «Jeg fikk jobben til tross for at jeg er kvinne!»
– «Jeg fikk jobb selv om jeg har bakgrunn fra den dype jungelen i Afrika!»
Det finnes ganske mange alternative begreper på dette som noen kaller «kvotering», og de skal jeg ikke presentere her – jeg vil i stedet oppfordre mennesker til å annonsere at de har akseptert en jobb fordi selskapet som ansatte dem oppfatter dem som riktig i den respektive rollen.

Gjesteblogger: Albert Schweitzer

Nå er det en stund siden jeg har hatt en gjesteblogger på disse sidene, så da velger jeg å lage en liten vri med å forestille meg at jeg har fått inn en eller annen favorittforfatter eller filosof eller noe annet.
Valget har falt på Albert Schweitzer, han gjorde mye bra, men jeg må innrømme at det var en gang for veldig lenge siden – antageligvis i et et eller annet sterkt forvirret øyeblikk – at jeg forvekslet han med Albert Einstein.
En eller annen gang på ungdomsskolen.
Samme det.
Lenge siden.
De som var der har sikkert glemt det.
Valget falt som nevnt på Albert Schweitzer, men jeg fikk likevel lyst til å legge inn en liten snutt om noen andre som også har tenkt litt feil.
Eller tenkt, hallo …
Vi snakker «Paradise Hotel» – noe av den største søpla som noen gang har blitt vist på TV – og der er det vel ikke så mye tankevirksomhet og dette bekreftes fra noen luddere som heter Alexandra og Alina som fikk æren av å toppe dustelisten for 2012 med følgende samtale:

– «Du … han der jævla Einstein … jeg og Iselin hadde en sånn jævla samtale i går, om at han var så jævla smart, han var ikke skolesmart, men han var liksom jævla smart … hva var det han oppfant?»
– «Einstein … graviditeten, var det ikke … når han satt under epletreet, og så falt eplet ned på …»
– «Nei, det er Adam det … ja, Adam og Eva, vet du …»
– «Adam er ikke noe oppfinner … det er Bibelen».
– «Ha ha, men han Franken … nei, Einstein, var det han som fant opp hjulet?»

Dette er to jenter som har vokst opp i verdens rikeste land, folkens …
Grøss.
Tilbake til Albert Schweitzer, så klipper jeg fra en tekst hvor han skriver om «ærefrykt for livet» og det finnes heldigvis en del mennesker som ser «koblingen» mellom den tragikomiske teksten ovenfor og denne mannens holdepunkter og virksomhet for å prøve å gjøre menneskene mer våkne og bedre gjennom å tenke:

Tidsånden er preget av forakt for tenkingen, derfor står jeg i skarp motsening til den. At den er blitt så negativ, kan til dels forklares slik at tenkingen ennå ikke har nådd fram til det mål den må sette seg. Igjen og igjen har det vært hevdet med overbevisning at man nå var nådd fram til en verdensanskuelse som på en innlysende måte tilfredsstilte både de erkjennelsesmessige og de etiske krav, men siden har det alltid vist seg at dette allikevel ikke har lyktes. Det var derfor ikke så merkelig at man begynte å tvile på om det i det hele tatt noen gang ville lykkes for tenkingen å gi tilfredsstillende svar på spørsmålet om verden og vårt forhold til den, slik at vi virkelig ville bli i stand til å finne en mening med livet og gi det innhold.

Det moderne menneske er hele sitt liv utsatt for påvirkninger som får han til å miste tilliten til sin egen tenking. Alt det han leser og hører er preget av denne åndelige uselvstendighet som det forlanges at ha skal overgi seg til. Menneskene han treffer er også preget av den, og det samme gjelder de foreninger og politiske partier som legger beslag på han.
I det hele tatt er livsforholdene gjennomsyret av den.

Tidsånden virker slik på det enkelte menneske at det blir skeptisk overfor sin egen tenkeevne og dermed mer mottagelig for det som av autoritetene utgis for sannhet. Mot denne ustanselige påvirkningen er det ikke i stand til å sette seg til motverge fordi der er blitt en overanstrengt vesen som ikke lenger er i stand til å konsentrere seg og samle tankene. Dessuten virker der rent materielle avhengighetsforhold som det lever i slik på det mentalitet at det tror det ikke kan holde fast ved kravet på retten til å tenke selv.

Det moderne menneske har ikke lenger noen åndelig selvtillit. Det kan nok opptre selvsikkert i det rent ytre, men denne måten å hevde seg på dekker bare over dets indre usikkerhet. Det kan prestere atskillig på det rent materielle området, og likevel holder det på å gå åndelig til grunne fordi det ikke bruker sin tenkeevne. Det er ubegripelig at menneskeslekten, som har tilkjempet seg så stor kunnskap og ferdigheter, er kommet i et så sterkt åndelig forfall at den har oppgitt å tenke.

Men det å oppgi å tenke er det samme som å erklære seg åndelig bankerott. Når menneskene ikke lenger er overbevist om at de kan komme fram til sannheten ved egen tenking, begynner skepsisen å få overtaket. De som arbeider på å skape grobunn for den slags skepsis i vår tid, håper at menneskene skal oppgi å tro på det de hittil har holdt for å være sant og i stedet godta det som propagandaen og dikatene ovenfra fremholder som sant.

Men om man godtar en autoritær sannhet samt dennes åndelige og etiske innhold, vil ikke dette dermed si at skeptisismen blir utryddet, den blir bare kamuflert. Er mennesket først kommet inn i den unaturlige tilstand at det ikke tror på en sannhet som det selv kan nå fram til, kan ikke dette unnlate å gjære sin virkning.
Vårt åndelige liv er helt gjennomsyret av skeptisisme og holder på å gå i forråtnelse.
Vi lever med andre ord i en verden hvor løgnen har fritt spillerom på alle områder.
Vi er kommet så langt at vi til og med prøver å organisere sannheten.
Derfor holder vi på å gå til grunne.

Albert Schweitzer (1875 – 1965)

Arbeidsrett og gordiske knuter

Personalfaget inkluderer en drøss med spennende utfordringer, og jeg finner det litt merkelig at det er så mange som går inn i dette området «fordi det er så morsomt å jobbe med mennesker» …
Min egen definisjon på HR er «Hele Reisen» og jeg har med tiden opparbeidet meg en erfaring som forankres mot hele syklusen av et menneskes forhold til sin arbeidsplass.
Fra start til slutt.
På godt og vondt.
Det finnes flere definisjoner på hva en «HR-person» arbeider med, men en vanlig oppfatning er en person som ivaretar personalet i en bedrift – noe som kan være rettet mot arbeidsrettslige utfordringer og tilrettelegging og bedring av arbeidsmiljøet slik at de ansatte fungerer best mulig. Arbeid med ansettelsesprosesser står sentralt, selv om vi ser en dreining mot at dette er et ansvar som delegeres til linjen, men kanskje med HR som fasilitator. Det er en trend at personalavdelingen jobber tett med markedsavdelingen i forhold til employer branding og kulturbygging, visjon og verdier, noe som henger tett sammen med merkevarebygging og renomme.
Det er flere selskaper som velger å inkludere lønn, men personlig så betrakter jeg dette som et eget fag.
Det finnes også en «bakside» som inkluderer den «vanskelige samtalen» – noen kaller den for den «viktige samtalen» – og dette dreier som om når det skjer ting mellom mennesker som ikke er så bra, og det kan jo skje rett som det er.
Da er det kanskje ikke lenger så morsomt å jobbe med mennesker …
Jeg treffer en del HR-mennesker som snakker i store ord om humankapital og prosesser og fjas, mennesker som sitter klistra sammen med likesinnede i kantina uten å være klar over at de fleste av bedriftens øvrige ansatte ikke skjønner en dritt av hva de gjør eller hvorfor de gjemmer seg og når alt kommer til alt ser på dem som en «pain in the ass» …

Når man velger å jobbe med mennesker, så syns jeg det er viktig å ha mennesket i fokus. Jeg ser alt for mange av disse BI-gjøkene med beslutningsvegring og manglende gjennomslagskraft rettet mot upopulære avgjørelser og frykt for ikke å imøtekomme ledelsen i forhold til eventuelle oppgjør mot egne ansatte for ikke å snakke om alle sosionomene som skal sette en diagnose så fort det finnes en som promper i heisen.
Mennesker er mennesker.

Jeg snakker en del om ting som berører arbeidsrett i min rolle som karriereveileder, og har en oppfatning om at vi i dette landet har litt for mange lover som syr puter under armene på mennesker som heller burde blitt fulgt bort til utgangsdøra. Her om dagen traff jeg en kar i gata der jeg bor som klaget over en ansatt som provoserte en kollega.
Vi snakker forfølgelser og intrigemaker og gnål.
Vi snakker om en klassisk «dame møter mann på firmafest og mismatch i forventninger og intensjoner» …
Vi snakker gammel moro.
Vi snakker søl som ingen vil tørke opp og nå hadde han sørget for at møkka hadde spredd seg utover.
Det begynte å koke over og jeg sa at han burde forsøke å bli kvitt han.
Det virket som om det var den eneste utveien.
– «Litt vanskelig å si opp ansatte», nølte han.
– «Nei», parerte jeg.
– «Ingenting er vanskelig hvis du virkelig vil».

Uttrykket «gordisk knute» brukes ofte om vanskelige og tilsynelatende umulige problemer som kun kan løses med radikale eller resolutte midler. Gordisk knute var navnet på en «trylleknute» som fantes i Zevs tempel i byen Gordion, den var knyttet sammen på stangen til en vogn som tilhørte Kong Gordios og den som greide å løsne opp denne knuten skulle bli herre over Asia. Det var mange om forsøkte seg, men ingen klarte å åpne knuten før Aleksander den store dukket opp i 334 fKr, trakk fram sverdet sitt og kuttet opp tauet.
Schmakk.

Det er jo litt spess at hverken arbeidsmiljøloven eller andre arbeidsrettslige lover har konkrete regler om advarsler, for hvis man har et ønske om å følge regelverket så er det jo her det vil være naturlig å søke svar.
Det viktigste poenget er at en oppsigelse må være saklig og begrunnet, og det er arbeidsgiverens ansvar å bevise dette. Først må man få et tilstrekkelig grunnlag for å avslutte arbeidsforholdet, og det er vanlig å begynne med en skriftlig advarsel som skal dokumentere at arbeidsgiveren har forsøkt å gjøre noe med forholdene og at den andre parten er forelagt situasjonen og gitt mulighet til å presentere sin side av saken.

Generelt kan det settes opp tre hovedpunkter på hva en sånn advarsel bør inneholde:
– en beskrivelse av forholdet som det gis advarsel på.
– en beskrivelse av hvordan det forventes at arbeidstakeren skal oppføre seg framover.
– en beskrivelse av konsekvensene dersom det ikke bedrer seg, sannsynligvis en vurdering av ansettelsesforholdet …

Optimalt sett er det best for alle parter at den som skal ut – for det er som regel det som blir løsningen – forsvinner så raskt som mulig. Jeg oppfordrer til fritak for arbeidsplikt i oppsigelsestiden, da blir det mindre støy, ikke minst for de som skal drive butikken videre og som ikke driver med tull og tøys.