Måned: mars 2013

Påskeaften

Jeg husker første gangen jeg traff henne. Det var på en hyttetur en eller annen påske, husker ikke når det var men det spiller heller ingen rolle. Tidligere på kvelden hadde vi sittet i en hotellbar og kommet til den høyrøstede timen, tiden før betroelser og oppkast, og hun hadde begynt å snakke om Jesus.
Hun poengterte at hun ikke var kristen.
Det var ikke det.
Det var bare det at det var fint at han hadde gjort det han måtte gjøre, hadde det ikke vært for han så hadde vi ikke reist på hytter og høyfjellshoteller og spist Kvikk Lunsj og appelsin i solveggen, sett etter påskeharen og gumlet marsipan og lammestek og danset til et sjarmerende tremannsorkester fra Bulgaria som synger «La Paloma Blanca» for en forsamling som mest av alt bare har lyst til å drikke seg dritings og gå på rommet og pule.
Selv om de ikke har noen å pule med.
Jeg hadde lagt merke til at hun hadde pene øyne.
Jeg hadde sansen for de små detaljene.
Nå satt hun på kjøkkenet og røyket under kjøkkenvifta.
Hun så sliten ut.
– «Tror du på Jesus?»
– «Nei», svarte jeg kort.
– «Jeg tror alle de tingene der er konstruerte spilleregler i forsøk på å holde ro blant folket og sånt».
– «Ja», svarte hun og betraktet røyken som snirklet seg mot vifta som spindelvev.
– «Du er en av dem …»
Jeg nikket.
– «Jeg tror nok at han kan ha levd», korrigerte jeg.
– «Jeg tror han var en fyr som var flink til å snakke med folk, få med seg folk … han er nok en fyr som Dagens Næringsliv ville beskrevet som en god lederskikkelse …»
– «Dagens Næringsliv?»
– «Hadde ikke sånne aviser på den tiden, vet du … men prinsippene går ut på det samme, gjør det ikke?»
Hun nikket, tok et nytt trekk og dro hånden gjennom håret.
– «Jeg tror også at mange av disse historiene om hva han gjorde … kanskje de fleste, når jeg tenker etter, ligner litt på fiskeskrøner og leirbålfantasier, du vet sånne som fortelles når stemningen er på det nivået at mennesker er mottagelig for å høre på sånne historier og så våkner man dagen etter og husker enkelte detaljer, kanskje ikke de vesentlige detaljene men de som man husker og det er som regel de som er litt uvanlige … og så baller det på seg fra mann til mann før en eller annen fant ut at det måtte være mulig å skrive om det».
– «Ja …»
– «Du må huske på at han var en av de første ordentlige kjendisene vi vet om», fortsatte jeg.
– «Og kjendisdyrking har en tendens til å gjøre en del med mennesker …»
– «Ja … røyker du?»
– «Kan godt bomme en», nikket jeg og flyttet meg nærmere, antageligvis helt inntil hvis jeg ikke husker feil selv om jeg husker at det sikkert så litt teit ut at to mennesker satt inntil hverandre under en kjøkkenvifte og blåste grå røyk til svak durelyd.
– «Det er derfor vi er her», fortsatte hun.
– «Derfor?»
– «På grunn av Jesus», nikket hun.
– «Hadde det ikke vært for Jesus så hadde vi ikke feiret påske og da hadde vi ikke vært her nå …»
Jeg svarte ikke.
Jeg kom ikke på noe som ville vært like smart å si og det var da hun toppet det hele med å si at hun likte meg.
– «Hyggelig å høre», svarte jeg kort og lurte på hva hun likte med meg uten at jeg sa det høyt av frykt for å virke innbilsk eller noe sånt, jeg fant ikke på noe å si og holdt stø kurs for at hun fortsatt skulle like meg.
I hvert fall til påsken var over.
Jeg nøyde meg med et lite nikk og lot røyken legge sin skrift i luften, rullet filteret mellom fingrene og så hvordan hun svarte med å forme tegninger i grått.
– «Det som jeg syns er litt rart», fortsatte hun.
– «Vi feirer julaften på en bestemt dato, det var da Jesus ble født … på en eller annen måte så har man klart å tidfeste fødselen hans mens det er stor usikkerhet når han døde, syns det er litt rart med tanke på at det var flere vitner tilstede når han døde enn det var folk i denne stallen, skjønner du … hvert eneste år skal man regne ut når det blir påske, man snakker om det blir sen påske eller tidlig påske og sånne ting, påsken innfinner jeg jo på forskjellige tidspunkt hvert eneste år og det er jo ganske merkelig, syns du ikke?»
Hun tok det siste trekket og freste sneipen i vasken.
– «Det handler om månefaser og søndagenes plasseringer gjennom året», fortsatte hun.
– «Første påskedag er første søndag etter første fullmåne etter … hva heter det, vårjevndøgn … den tiden når dagen og natten er like lange, ikke sant … og det ligger alltid mellom nittende og enotyvende mars og det betyr at påsken bare kan finne sted i perioden toogtyvende mars og femotyvende april».
Jeg nikket.
– «Hvordan i all verden visste disse menneskene at Jesus ble født på en bestemt dato men ikke når han døde?»
– «Nei …»
– «Jeg syns det er litt rart».
– «Ja …»
– «Skal vi legge oss?»
Jeg tok det siste trekket og lot sneipen drukne med sin nye venn.
Kjære Jesus.
Vis nåde for en djevel.

Sometimes it Snows in April

Gravatar
G J E S T E B L O G G E R :

Malin (28), Oslo
Jeg fikk lyst til å skrive noen nye ord på disse sidene, jeg var kanskje litt kort i min forrige tekst og det kan finnes noen som oppfatter det som litt for enkelt å bruke ord som andre har skrevet.

Jeg har heller ikke unngått å legge merke til at Morten har redigert bildet jeg benyttet meg av, og det er han selvfølgelig i sin fulle rett til å gjøre i og med at bildet ikke var av meg. Det er det denne teksten skal handle om, den skal handle om utfordringen med å være en annen enn den man er og i mitt tilfelle så tror jeg det er fordi jeg er sjenert. Jeg er født sjenert av en mor som også var veldig sjenert. Jeg vet ikke hvem faren min er, han har jeg aldri møtt men moren min fortalte at han var en bra mann som definitivt ikke var sjenert.
Det var kanskje derfor jeg ble til.
Jeg er ikke bare sjenert, men jeg er også redd for å gjøre mine ting og stole på at mine ting er riktige. Sjenert er ikke synonymt med usikker, selv om det er det jeg oppfatter meg som. Det er kanskje derfor jeg ikke har blitt det jeg skulle ønske jeg skulle bli, men nå kan det kanskje se ut som om jeg er i ferd med å komme meg inn på et riktig spor.

Det er ikke så lett å være jobbsøker når man ikke klarer å beskrive seg selv. Morten har fortalt meg at dette er kanskje en av de største utfordingene man har som jobbsøker og mange av tekstene på disse sidene forteller akkurat det samme.
Man skal være trygg på sin egen historie.
Man skal være trygg på seg selv.
Morten fortalte meg den første gangen vi traff hverandre at det ikke finnes et eneste menneske i hele verden som er bedre til å være meg selv enn meg selv. Det syns jeg er veldig godt sagt, men når man er sjenert, som meg, så skal det litt til for å la disse ordene bli realisert.
Jeg har ikke vært flink til det.
Jeg har en utdannelse som jeg ikke selv har valgt, men gjorde det beste ut av det. Nå blir det kanskje feil å skrive at jeg ikke har valgt det selv, det var jo i og for seg det jeg gjorde, men jeg valgte den veien fordi alle de andre gjorde det og alle de andre mente at det var bra. En av kommentarene som dukket opp etter den forrige teksten min var at det ikke alltid er så lett å vite retningen på livet når man er ung men at stier og omveier er med på å utvide perspektivet. Det syns jeg er en god kommentar samtidig som jeg er enig i en annen som nevner at sidespor stjeler både tid og krefter. Det er noe jeg må leve med, jeg er fremdeles ung og har mange muligheter foran meg selv om jeg vet at det er lettere å skrive akkurat de ordene enn å forsøke å lese det som skriblerier på et gammelt kart.

Jeg sitter med følelsen av å ha begitt meg ut på en endeløs vandring over glødende kull.
Jeg har danset gjennom et teppe av roser og omsider har jeg skåret meg på de lange taggene.
Det var ikke til å unngå.
Det har blitt et sjansespill og en lek med følelser.
Hjertet var våpenet.
Følelsene ble kuler.
Kroppen ble en festning med en mur bygget av lengtende tanker.
Med en Judas i blodet er jeg i ferd med å tape en borgerkrig.

Jeg har en god påske, jeg er hjemme alene og har takket nei til hytteturer og danskebåt (!) og enkelte tilbud om utepils og kino og det er fordi jeg skal bruke disse fridagene til å bli bli bedre kjent med meg selv og hvordan jeg skal få fram min egen historie, den som jeg skal bruke når jeg skal på jobbintervju eller når jeg skal treffe en hyggelig fyr eller finne noen nye venner. Det er kanskje den største utfordringen når man er sjenert og usikker, man lager en alternativ historie som man håper skal ligne på den som de andre ønsker å høre om.
Sannheten er at man lurer seg selv og sannheten kommer jo omsider for en dag.
Sånn.
Det ble en litt lenger tekst en den forrige, og denne gangen er den min.
Når påsken er slutt, skal jeg tilbake på en jobb som jeg trives med og som virker riktig.
Da er det april, og da kan alt skje.
Kanskje det kommer mer snø.

Tracy died soon after a long fought civil war,
Just after I’d wiped away his last tear
I guess he’s better off than he was before,
A whole lot better off than the fools he left here
I used to cry for Tracy because he was my only friend
Those kind of cars don’t pass you every day
I used to cry for Tracy because I wanted to see him again,
But sometimes sometimes life ain’t always the way

Sometimes it snows in April
Sometimes I feel so bad, so bad
Sometimes I wish life was never ending,
And all good things, they say, never last

Springtime was always my favorite time of year,
A time for lovers holding hands in the rain
Now springtime only reminds me of Tracy’s tears
Always cry for love, never cry for pain
He used to stay so strong unafraid to die
Unafraid of the death that left me hypnotized
Now staring at his picture I realized
No one could cry the way my Tracy cried

Sometimes it snows in April
Sometimes I feel so bad
Sometimes, sometimes I wish that life was never ending,
And all good things, they say, never last

I often dream of heaven and I know that Tracy’s there
I know that he has found another friend
Maybe he’s found the answer to all the April snow
Maybe one day I’ll see my Tracy again

Sometimes it snows in April
Sometimes I feel so bad, so bad
Sometimes I wish that life was never ending,
But all good things, they say, never last

All good things that say, never last
And love, it isn’t love until it’s past

De siste ordene er skrevet av Prince, musikken nedenfor spilles av Native.

(͡° ͜ʖ ͡°) – Malin

Betraktninger

I dag har jeg sittet i solveggen og lest en god bok.
Det er god påske.
Jeg har lest en bok av Ethan Hawke som heter «Tarzan kysser jente baby, baby baby» – og ja, jeg er kanskje litt enig i de som syns det høres ut som en teit tittel – den heter «The Hottest State» på originalspråket og jeg liker originaltittelen best, kanskje litt fordi den er tvetydig med tanke på at «state» betyr både tilstand og sted i og med at boken handler om forelskelse.

Ethan Hawke er mest kjent som skuespiller, men han er en skuespiller som også kan skrive gode tekster. Jeg liker denne historien, legger den i kategorien «feel-good» og er en bok som jeg leste første gang når den kom ut på nittitallet en gang. Historien handler om William som forelsker seg i den unge førskolelæreren og hobbysangerinnen Sarah, og forfatteren lar oss følge kjærlighetshistorien gjennom denne unge og utålmodige hovedpersonen som raskt gir oss oppfattelsen om at dette ikke kommer til å gå særlig bra.
William elsker Sarah langt mer enn hun elsker ham.
Og det tar lang tid før Williams sår leges.
Det har blitt skrevet at boken tar utgangspunkt i forfatterens egen ungdomstid som skuespiller i New York, men han presiserer at den på ingen måte er hans historie selv om han ikke legger skjul på at romanen er inspirert av sitt eget liv.

Jeg liker boken fordi forfatteren klarer å skrive ut følelsene sine i en sammenheng som gjør det interessant for leseren. Dessuten har han gode personskildringer og stedskoloritter som gjør at historien lager bilder i hodet mitt.
Det er bra.

Denne teksten skal ikke handle om denne boken, men den skal handle om en som er glad i å skrive om bøker og som er flink til å skrive om bøker. Jeg følger bloggen «Betraktninger – en verden av bøker, bibliotek og blogg» som drives av en dame som er ansatt på bibliotek og som tydeligvis brenner for faget sitt. Hun beskriver seg selv som en person som ser på bøker som en livsnødvendighet og at hun leser hele tiden. Hun samler på bøker i det henseende at hun er bibliofil og synes bøker er en verdifull gjenstand i seg selv. Det betyr ikke at bøkene ikke er bruksgjenstander, for slitte bøker er ofte tegn på at de er veldig gode og er blitt lest mange ganger.
Hun skriver ofte og hun skriver bra.
Hun skriver på en god måte som gir meg lyst til å lese alle bøkene hun beskriver, men der må jeg dessverre melde pass. Jeg er ofte på biblioteket og har fått barna mine til også å se verdien av dette tilbudet og er veldig imponert over den kunnskapen som bibliotekansatte har i tillegg til at denne søke- og bestillingsfunksjonen de har på internett er utrolig bra. Men når jeg kommer over bøker som gir meg «noe mer», dette lille ekstra som er litt vanskelig å beskrive, så går jeg til bokhandelen for å skaffe meg mitt eget eksemplar som kan stå der på bokhylla som et slags symbol på noe som har preget meg.

Jeg liker tekster som klarer å skape bilder i hodet mitt, tekster som er bygget opp rundt en såpass god research at forfatteren får meg til å være til stede, se menneskene og omgivelsene og sette meg i den stemningen som drives fram av karakterer og stedskoloritter.
Det er hva jeg kaller en god bok.
Jeg skal ikke servere noen «Blog Award» selv om det kanskje er det jeg er i ferd med å gjøre. Jeg vil bare anbefale en god blogg skrevet av en person som liker å dele interessen sin med andre på en god og oppsiktsvekkende måte.
Det liker jeg.
Nå skal jeg ned i kjelleren, ned til mitt eget lille bibliotek, hvor jeg skal plukke fram Torgrim Eggen og hans «Hilal».

Fortsatt god påske!

Condition of the Heart

Gravatar
G J E S T E B L O G G E R :

Malin (28), Oslo
Jeg oppfatter meg som en av de som Morten skriver om i noen av innleggene, kjenner meg igjen som en student som fulgte strømmen når jeg valgte utdanningen min i stedet for å følge hjertet og velge retning etter egne forutsetninger og muligheter.

Jeg fant disse sidene etter et fritekstsøk og traff Morten ved et par anledninger hvor han overbeviste meg om å gjøre tingene litt annerledes enn hva jeg trodde var riktig. Jeg ble introdusert for noen andre flinke mennesker som ga meg tilbud om et vikariat med oppgaver som jeg trives med og som har en intensjon om fast ansettelse dersom alt går som det skal.

Når Morten spurte om jeg ville være gjesteblogger, så syns jeg det er spennende selv om jeg ikke helt vet hva jeg skal skrive om men det kan jo være at jeg får en ny mulighet senere. Jeg har fulgt bloggen såpass lenge at jeg vet at den supplerende musikken i innleggene har en stor betydning for å frembringe tanker og refleksjoner, og har valgt å legge inn en tekst fra en av mine favorittsanger.

There was a girl in Paris whom he sent a letter to
Hoping she would answer back now wasn’t that a fool
Hardy notion on the part of a sometimes lonely musician
Acting out a whim is only good for a condition of the heart

There was a dame from London who insisted that he love her
Then left him for a real prince from Arabia,
Now isn’t that a shame that sometimes money buys you everything and nothing
Love, it only seems to buy a terminal condition of the heart

Thinking about you driving me crazy
My friends all say it’s just a phase, but every day is a yellow day
I’m blinded by the daisies in your yard

There was a woman from the ghetto who made funny faces just like Clara Bow,
how was I to know that she would wear the same cologne as you and giggle the same giggle that U do?
Whenever I would act a fool, the fool with a condition of the heart

Thinking about you driving me crazy
My friends all say it’s just a phase, but every single day is a yellow day
I’m blinded by the daisies in your yard

Den vakre teksten er skrevet av Prince, musikken nedenfor spilles av Susanna and the Magical Orchestra.
Ønsker alle en riktig god påske!

(͡° ͜ʖ ͡°) – Malin