Til Nadira

Jeg drømte at jeg fikk sjansen til å se inn i fremtiden hvor mine siste sekunder legges på netthinnen. Det er like før jeg skal forlate jorden som en engel med lyden av smell og bremsende bildekk, lukten av svidd gummi og brente ledninger, bensin og blod. Jeg ser meg selv i sakte film, som en slags langsom dans hvor deler av dashbordet bretter seg hardt og brutalt rundt bena mine, glassbitene skjærer seg inn i ansiktet og det siste rykket kaster nakken min bakover mens tungen krøller seg stram og hardt i munnen uten at jeg klarer å kjenne smaken av søtt, surt, bittert eller salt.

I den neste scenen ligger jeg på ryggen og stirrer ut i et stummende mørke. Jeg klarer ikke røre meg, men hører skrittene dine, grusen som knaser under føttene før du senker deg ned på knærne foran steinen min og lar fingrene dine gli over bokstavene som om du er blind og føler navnet mitt.
Fortsatt er sorgen brå og voldsom.
Fortsatt blir den utløst av alle tingene som minner om meg.
Om oss.
Fortsatt våkner du om natten og tror jeg er i live. Likevel vet jeg at savnet snart vil gli av deg, snart vil du glemme minnene om meg, om oss, og jeg vil forsvinne inntil det kommer en vakker dag hvor jeg klarer å trenge inn til deg som et ansikt på gaten eller en sang på radioen.
Vår sang.

Dagens tekst er skrevet av Nadira.
Som om hun visste hva som skulle skje.

4 comments

  1. Videoen med si test understreka innhaldet i denne sterke teksta om sorg og sakn. Innimellom er det nesten slik at vi veit kva som kjem…

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s