Livets teater

Det er ikke alltid det er meningen at det skal være noen generalprøve.
Det er rett på sak foran et forventningsfullt publikum og da må du være forberedt når teaterteppet heises og du står alene på den store scenen blottet for kostyme og replikker.
Det finnes ingen sufflører.
Det finnes ingen musikk.
Det finnes ingen verdens ting.
Du har glemt alle vitsene og kortkunstene og lengter etter et hull å gjemme deg i, akkurat som Karius og Baktus eller et av disse store svarte som av en eller annen grunn stjeler tiden din i helgefylla når du gnåler moralske undertoner og strekker ut dobbelbunner i simple scener som du ikke nøler med å tillegge nye dimensjoner som setter vennskap på prøve med replikker som er så kompliserte at man skjønner at man ikke skjønner en dritt og klarer ikke å tenke noe annet enn at, jøss, dette må være deep shit og dype greier.

Livet er som et eneste langt skuespill.
Det er du som velger hvor navnet ditt skal stå på plakaten.
Dersom du er uenig i en sånn påstand, så bør du kanskje vurdere om det er så smart og sunt at du sitter passivt og ser på i stedet for at du finner din egen rolle, tar den og gjør det beste ut av den. Jeg er nemlig en av dem som skulle ønske at det var flere som kunne flytte scenebelysningen mot seg selv og innse at det er dem selv som er hovedpersonen i oppsetningen av deres eget liv.

Jeg syns det kan være litt artig å se skuespill fra barn og unge når denne frykten for at de skal si noe feil viser seg, når de glemmer replikken sin og blir stående å flakke med blikket, hviskingen og stivheten og den store mangelen på improvisasjonskunst. Det er i sånne stunder jeg lurer på hvor det har blitt av barna som danser på stuegulvet med ansiktet fullt av glød og glede og barna som synger på kjøkkenet med stekespaden som mikrofon, stunder hvor jeg savner den medfødte spontaniteten og gleden og stiller spørsmålet om det kan være de voksne som har tatt fra dem alt dette. Det er som om man lager så mye innhold og konstruerte replikker i menneskenes liv at man glemmer at de skal leve selv. Det er som om man blir bortskjemt at alle tilbudene, som om det er nødvendig med en eller annen stimulans for å skape kreativitet og utvikling.

Jeg trekker paralleller mot næringslivet hvor jeg ser ansatte som er så opphengt i stillingsbeskrivelsen sin at hver arbeidstime blir en prøvelse for å forsikre seg om at de ikke opplever noe som gjør at de beveger seg utenfor de konstrukerte rammene.
Beslutningsvegringen.
Tiltaksløsheten.
Oppgittheten.
Jeg trekker paralleller mot jobbsøkerprosessene hvor det av og til dukker opp kandidater som er så blottet for spontanitet og løssluppenhet at det nesten er en fryd å få bekreftet hva disse patetiske arbeidslivsstatistikerne egentlig forteller mediene når de påstår at nordmenn er så endringsvillige og tilpasningsdyktige – disse som på morgenskvisten er i stand til å formidle en livsløgn på face for deretter å begrense sin egen eksistens med tvangstrøyer og rammeverk så snart man har kommet i gang med dagens gjøremål.

Det finnes mennesker som hevder at det er mange klovner i næringslivet.
Hadde det enda vært så vel …

3 comments

  1. «Det er du som velger hvor navnet ditt skal stå på plakaten.», så enkelt og så vanskeleg.

    Eg er glad for at eg har evne til å finne gode formidlarar av bodskap eg treng høyre her i denne bloggverda :)

    God søndag.
    Mvh Marie, som skal ut på verandaen, godt innepakka i kle og teppe for å nyte sola og ei ny, uopna bok :)

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s