Måned: mars 2013

Hu hei, hvor det går mellom pupper og lår

– «Kom deg ut og kast klærne!»
Hanna Melhus er 20 år og er leder i Turistforeningens ungdomsorganisasjon, hun forteller at det er stadig flere ungdommer som kaster klærne mens de aker i naturen.
Hu hei, hvor det går mellom pupper og lår …

Teksten i Nettavisen gir inntrykk av at hun er stolt av å starte en trend med fokus på nakenhet i naturen – «naking» – og hun forteller at Facebook-gruppen har 25.000 likes hvor folk deler villig bilder av seg selv.

Jeg lurer på om dette er noen av de samme menneskene som litt senere kommer til å vise sine grinende ansikter på førstesiden i landets tabloider fordi bildene er misbrukt.
Jeg lurer på hvor dum det går an å bli …

Hun sier at bildene blir bedre om de ikke planlegges så nøye – det skal hun ha rett i – men så fortsetter hun at denne trenden kan bidra til at flere kommer seg ut på tur.
Det første spørsmålet som kommer opp i teksten er om de ikke er redde for å bli forkjølet …
Det andre spørsmålet handler om frykten for at bildene kan bli misbrukt og her presterer hun å svare at man ikke bør ta bilder man ikke er komfortabel med og at det finnes muligheter for å få fjernet bildet etterpå.
Nesten som en angrepille
– «Først og fremst tror jeg dette er en sunn trend som får flere ut på tur, også er jo påsken høysesong for naking …»

Dette er DNT Ungs naking-tips:
– Finn et fint sted i naturen, gjerne med usedvanlig bra utsikt.
– Få av deg klærne, strekk armene i været og snu rumpa til kameraet.
– Ta et bilde med selvutløser, eller få en i turfølget til å gjøre jobben for deg.
– Del bildet med andre.

Jeg lurer på om Hanna Melhus (20) vet at det sitter mennesker på den andre siden av verden som laster ned disse bildene og videresender dem – mennesker som driter i norske fjell og skoger men som sitter med piratversjon av Photoshop og manipulerer idoler med noen tastetrykk …

Denne teksten kunne vært skrevet mens jeg sitter naken i hytteveggen med en Kvikk Lunsj på fanget.
Den er ikke det.
Jeg bare lurte deg for å framprovoserere noen bilder i hodet ditt …

Her er DAVID SYLVIAN med «Fire in the Forest»

Siste kveld med gjengen

Han hadde samlet alle gutta til en hyggelig sammenkomst med mat og drikke.
Ost og kjeks.
Rødvin.
Det var siste kveld med gjengen.
Det var på tide å komme seg videre.
Det var sånn han hadde sagt det.
Det ville først bli ganske trist, men han fortalte gutta at de sikkert ville treffes igjen senere.

Dagen etter var han borte.
Alle var enige om at det hadde vært en hyggelig kveld, det var en god avskjed men de så han aldri igjen.
Historiene ble lenger og lenger for hvert år, noen spriker i forskjellige retninger med huller som tettes etter beste evne.
Der er jo sånn det blir.

De hadde vært en ganske bra gjeng i glansdagene, et fargerikt lag med drivende pasninger og harde taklinger, smil og latter i svette garderober og trange spillebusser.
Enkelte tap og stang ut var en del av hele greia.
Det var ingen vits å snakke om det.
Det var lettere å snakke stang inn og stor seier og alle langskuddene som merkelig nok ble lengre og lengre.
Noen var oppe i 25 meter.
Minst.
Nå var spillemønsteret endret og de hadde ikke lenger sine kjente posisjoner på banen. De fant hverandre ikke like lett som før, men på den annen side så var det ingen som synes det var så viktig lenger.
Kamerater og kameratskap handler ikke om posisjon.

Jeg ønsker alle en riktig god påske!

Veien videre

Jobbsøkerprosesser handler om ganske mye, og noe av dette «ganske mye» handler om å ta avgjørelser.
Man må gjøre noe.
Man må ta initiativ.
Man må holde motet oppe og så må man selvfølgelig vite hva man gjør og hvor man skal.

Alice møter katten i veikrysset.
Alice spør hvilken vei hun bør velge.
Katten svarer at det spørs hvor hun skal.
Alice svarer at det vet hun ikke.
Katten svarer:
– «Da spiller det heller ingen rolle hvilken vei du tar.”

Fredag, folkens …
Jeg velger veien som peker mot basslinjer og funky superbabes.
Ser deg i refrenget!

Lykkedagen

Aj aj aj, jeg har gått glipp av den store internasjonale lykkedagen …
Man kan lese i Harvard Business Review at onsdag var det FN’s første offisielle internasjonale lykkedag og da gikk det ut ymse oppfordringer til ledere om å tenke over om de ansatte har det bra på jobb.
Denne gikk jeg glipp av.
Litt kjipt å tenke på, egentlig.
En av bloggerne på HBR viser til at lykke på arbeidsplassen handler om å ha det morsomt på jobb (!) med engasjement og mening som suksessfaktorer.

– Do my employees enjoy their relationships and their environment at work?
– Do they laugh?
– Are my people in the right roles — ones that fit their skill sets and offer appropriate challenge?
– Do they get to use their genius?
– Do they understand the purpose of the organization?
– Do they feel they’re a part of something that matters?

Dersom jeg ikke lenger har det morsomt på jobb, så finner jeg på noe annet å gjøre. Det er på arbeidsplassen jeg bruker mesteparten av livet mitt – i hvert fall i våken tilstand – og da er det mitt eget ansvar å sørge for at dette rimer med mine egne forventninger i form av påvirkning, motivasjon og inspirasjon og alt annet som gjør arbeidshverdagen hyggelig.
Jeg visste ikke at FN hadde kastet seg inn i dette, og det er jo litt kjipt å tenke på.
Sånn i ettertid.
Nå må jeg vente et helt år til neste gang …
Grøss.