Måned: april 2013

Triggerhappy

Jeg har bestemt meg for å skrive en ny bok. Tanken dukket opp i dag, i skogen, jeg satt på en stein ved vannkanten og så hvordan våren jobbet jevnt og trutt foran nesa og tenkte at det var ganske fint å se hvordan vær og vind liksom trigges av vissheten om nye farger og nye muligheter.
Jeg tror boken min skal hete «Triggerhappy», men på den annen side så vet jeg at dette er en tittel som er brukt tidligere, så kanskje det bare er en arbeidstittel.
Tiden vil vise.

Jeg kan ikke huske når det egentlig begynte, denne greia med at jeg har en slags trigger av å betrakte mennesker som jobber og hvor fint det er å se når mennesker jobber bra sammen. Når jeg var liten gutt, mye mindre enn jeg er nå for det hender at jeg fremdeles oppfatter meg selv som ganske liten, så pleide jeg å se på gutta som jobbet som søppeltømmere. Jeg syns det var så kult når søppelbilen kom nedover gata og de sto bakpå og hoppet av, i fart, og løp inn i portrommene for like raskt å komme tilbake med rullende søppelbøtter.
De var utrolig effektive.
Det var sånn schmakk schmakk, som noen pleier å si når noe går veldig bra.
Jeg sier det selv, også.
Scmakk.
Scmakk.
Jeg husker at de hadde det så fint sammen, spøkte og lo og slang meldinger til hverandre.
Jeg hadde lyst til å bli søppeltømmer.
Jeg husker når jeg var med faren min på Fornebu for å se på flyene, det var kult med fly men jeg syns det var litt kulere med alle menneskene som jobbet med alle de tingene som sørget for at alle flyene kunne fly med alle menneskene som skulle være med.
Jeg liker meg på hoteller, også. Jeg liker å se mennesker som kommer og går og mennesker som passer på at mennesker kommer og går og som sørger for at alle de tingene som er i mellom er bra.
Jeg liker å se mennesker på t-banen, de som står på det samme stedet hver eneste morgen og som går inn akkurat den døra på t-banen og setter seg akkurat der hvor de pleier å sitte.
Mennesker i bevegelse.
Det er akkurat som de tingene jeg jobber med til daglig.

Jeg husker når jeg begynte med rekrutteringsfaget på nittitallet, det som ganske raskt ble noe av det viktigste for meg var å forsøke å finne ut hva som trigget de ulike menneskene fra å velge den eller den karriereveien.
Dette som noen kaller motivasjon.
Jeg treffer mange folk som snakker om disse ytre tingene, bling og boller og brus, og blir ganske glad hver gang jeg treffer noen som er seriøst opptatt av det som bor inni seg.
Det er de jeg vil ha med meg videre.
Det er de jeg vil legge i magasinet selv om jeg vet at de som bestemmer ikke ser den samme blinken som oss.
Det er dette som noen kaller «wild card» og dette som gjør at jeg har blitt kjent som en god skarpskytter …

Jeg liker å si at jeg med tiden har jobbet med de fleste av disse tingene som forankres mot hele syklusen av et menneskes forhold til sin arbeidsplass og tror jeg oppfattes som en fyr som har en genuin interesse for arbeidslivskultur, visjon og verdier og ting som får mennesker til å funke sammen med andre mennesker.
Jeg har fått høre at det kan være fordi jeg sier ting som de er.
Jeg har samtidig fått høre at det er enkelte som ikke digger det, men det blåser jeg i.
Det er ikke plass til alle.
Det er bare politisk fjas.

Jeg skal skrive en bok som trekker fram tekster som en del mennesker printer ut av sin egen tankeboble om hvem de mener eller tror kan passe inn i ulike roller i arbeidslivet, tekster som kombinerer alle disse setningene som mennesker publiserer i stillingsannonser og ord og betraktninger som mennesker lirer fra seg i sine forsøk på å imøtekomme disse.
Du skal heller ikke se bort i fra at det vil bli noen skudd i retning NAV og disse forskjellige tiltaksarrangørene.
Det skal handle om visjon og verdier.
Hvem du er mot hvem du ønsker å vise at du er.
Jeg har sett ganske mange av dem.
Verden er full av mennesker som liker å bedra mennesker som liker å bedras.

Jeg vet at dette spørsmålet kan oppfattes som ullent i en intervjusetting, men det er mest fordi kandidaten på den andre siden av bordet ikke vet at det kommer:
– «Hva trigger deg?»

Jeg treffer en del mennesker som av en eller annen grunn er på utkikk etter ny jobb. Mange av disse har spennende historier som de som ikke ser noen grunn til å se etter ny jobb ikke tør å tenke på en gang. Jobben min går litt ut på å få disse menneskene, de som av en eller annen grunn er på utkikk etter ny jobb, til å tolke og videreformidle denne spennende historien slik at de skal få seg en ny jobb og i de fleste tilfellene så får disse menneskene en jobb som er mer i samsvar med deres muligheter og forutsetninger enn den som de av en eller annen grunn har sluttet i.

Jeg trigges av spennende historier og syns det er fint at det fremdeles finnes mennesker som tør å la historien bli til mens man selv befinner seg midt i den.
Jeg tror det er dette det skal handle om, det som får deg til å trykke på avtrekkeren og la det stå til og la det stå så lenge at du blir glad.
Triggerhappy?
Hmm …

Statussymboler

Jeg liker A-magasinet, en blekke som følger Aftenposten på fredagene og som har en del interessante tekster. Selv om den gode journalistikken for lengst er død, så kopieres det inn en del gode tekster som gir liv i den tabloide pressen. Denne gangen kan man lese en tekst om statussymboler, jeg liker teksten fordi den er like aktuell for hvert år som går selv om jeg personlig ville ha foretrukket en profesjonell vinkling fra god og oppsøkende journalistikk og ikke som synsing fra en moteblogger.

Statussymboler er etter min oppfatning selve markeringen av de syv dødssyndene og menneskene oppfordres til å kaste seg på fra livets første dag. Symbolene er som regel synonymt med materielle ting fordi definisjonen av status kan assosiseres med en eller annen form for tilstand. Det som har dukket opp i verdens rikeste land er noe som defineres som «kulturell kapital». Jeg har meldt meg ut for lenge siden, men syns likevel det er interessant å lese om det selv om handlingen er rimelig trist – bolig, bil, bling, birken og barn.

Det finnes noen som mener at statussymboler markerer din posisjon i samfunnet, men da er jeg fristet til å trekke fram de som går mot strømmen – det er disse som fortjener status – jeg tenker på de som ikke legger seg på samlebåndet i karrierevalg, svetter på treningssenteret eller menger seg med den gemene hop som ikke gidder å løfte på rævva hvis det ikke kommer noe godt ut av det som kan tale til deres egen fordel.
Jeg heier på de som tør å synge sine egne sanger og danse til andre rytmer og syns det er trist at et statussymbol er definert som noe makkverk av overfladisk forbruksfanatisme.
Symboler har ingen substans.
Symboler er ikke annet enn fasade som brukes til å bygge opp en slags illusjon rundt en eller annen patetisk skikkelse.

Jeg tror at det sitter ganske mange rosabloggere og trendforskere og ymse markedsfolk som synser og tror så mye rart at deres egne tastetrykk i forskjellige statusfelt oppfattes som tegn til etterfølgelse.
Det blir som regel feil.
Det blir ikke noe annet enn et blikk fra gatelivet og en rask refleksjon som ender opp i en slags komplisering av jakten på det gode liv – en jakt som menneskene har herjet med i uminnelige tider – og dersom selve livet skal defineres som et statussymbol så er vel menneskene i ferd med å komme litt skeivt ut …

Men det jeg egentlig tenkte å skrive om var teksten om denne familien som har flyttet ut i skogen og lever på det som naturen har å gi. De fikk en del oppmerksomhet når de fikk barn og at samfunnet vårt er rigget sammen sånn at dette barnet egentlig ikke har noen ordentlig tilhørighet.
Husker ikke alle detaljene.
Dette var en tekst for noen uker siden.
Det er ikke derfor jeg ikke husker alle detaljene, men det er heller ikke poenget. Første gangen jeg leste om dem så tenkte jeg dette bare var noen særinger, noen raddiser som skal markere seg på en eller annen måte, det er jo et slags statussymbol det også når man får spalteplass i media eller noen minutter på en skjerm, men etter hvert så tenkte jeg rett og slett at jeg var litt misunnelig. Tenk å gi så fullstendig faen i dette samfunnet som menneskene bygger opp og klarer å vise så klart å tydelig at dette finner vi oss ikke i. Det blir nesten som når våre forfedre dro til det forgjettede land på den andre siden av havet eller de som fyller lommene med det aller viktigste og bare stikker fra alt og alle og prøver å starte opp en ny tilværelse et helt annet sted.
Nesten.

Simplicity, patience, compassion.
These three are your greatest treasures.
Simple in actions and thoughts, you return to the source of being.
Patient with both friends and enemies, you accord with the way things are.
Compassionate toward yourself, you reconcile all beings in the world.

– Lao Tzu, Tao Te Ching

Taorsdag

Knowing others is intelligence; knowing yourself is true wisdom.
Mastering others is strength; mastering yourself is true power.
If you realize that you have enough, you are truly rich.

– Lao Tzu, Tao Te Ching

Suksesshistorie

Jeg har ikke noe tall på hvor mange intervjuer jeg har gjennomført siden jeg startet i rekrutteringsbransjen i 1997, men jeg tror det er ganske mange.
Det har blitt noen spørsmål, for å si det sånn …
Det er det denne teksten skal handle om, og du har sikkert lagt merke til at det finnes mange dustete spørsmål som kan slenges i ansiktet ditt i et jobbintervju – kanskje mest fordi det fremdeles finnes overraskende mange som syns det er kult å grille og drille og plukke kandidatene fra hverandre.
Uvisst av hvilken grunn.
Jeg oppfordrer jobbsøkere til å takke for seg når det begynner å bli ubehagelig og er av den oppfatning at et intervju skal være en samtale mellom to likeverdige parter hvor formålet er å finne ut om dere passer sammen eller ikke. Jeg er heller ikke tilhenger av den industrialiseringen som preger rekrutteringsmarkedet og jobbsøkerprosesser generelt, og de som følger med på disse sidene har sikkert sett konturene av denne røde tråden hvor jeg er opptatt av fire ting:
– Kompetanse
– Resultater
– Personlighet
– Motivasjon

Det er dette vi skal snakke om i et intervju og for at vi skal komme raskt fram til poenget så kan vi faktisk komme dit med et eneste spørsmål:
– «Hva er du mest stolt av å ha utrettet i din foreløpige arbeidskarriere?»

Tenk over hva du vil svare.
Det er rett og slett snakk om en suksesshistorie, og jeg er sikker på at du klarer å finne fram til et eller annet som du er rimelig stolt av å ha fått til.
Dette skal du snakke om.
Dette vil også føre fram til noen oppfølgingsspørsmål, svar kort og konsist og sørg for at det er du som blir sittende i rollen som historieforteller.

Beskriv gjennomføringen og din rolle, hvor du jobbet og hva som ble resultatet. Historien bør inkludere litt blod og svette, utfordringer og trusler og som i de fleste gode eventyr så slutter det bra og det bør være basert på din fortreffelighet.
Det er det som gjør det til din suksesshistore.