Når det brenner på dass

En av de viktigste oppgavene for ledere er å fatte beslutninger, ikke nødvendigvis bare ledere, men det er som regel de som må stå til ansvar for beslutningen som eventuelt er iverksatt.
Jeg heier på de som gidder å gjøre noe.
Jeg heier på de som klarer å løfte på rævva og som vet hva de skal gjøre uten at de trenger å sjekke retningslinjene i en ringperm eller en prosessbeskrivelse.

Jeg opplever ganske ofte at vi befinner oss i et samfunn hvor mange finner det mye enklere å ikke gjøre noe av frykt for å gjøre noe galt. Det er som om retningslinjer og prosessbeskrivelser dreper primalinstinktene. Beslutningsvegring er en folkesykdom, mange mennesker er så jævlig redd for å gjøre noe gæernt at de i stedet velger å ikke gjøre noe i stedet, eller så venter de på at en eller annen skal komme og fortelle dem hva de skal gjøre for da er det ikke sikkert at det er dem selv som får skylda hvis det går til helvete. Dette er som regel de samme menneskene som ser viktigheten av å mene det samme som de man liker å identifisere seg med.
Det er da de tror at de kan komme langt.
Jeg heier på de som gjør noe, noe som kanskje blir oppfattet som litt i overkant sånn sett i ettertid, men de hadde i hvert fall mot til å gjøre noe.
Jeg vet ikke om det er skolebenkene som gjør lederne så tunge i rævva eller pensum som fyller hodet med så mye tåke at de ikke klarer å skimte nødblinkene. Jeg vet bare at inntrykket som sitter igjen fra de som opplever at de som man forventer skal fatte en eller annen beslutning og ikke gjør det mister respekt og tillit.
Gjør noe.
Litt bevegelse og handling, et eller annet.

Hindringene kan være varierende, men det kan starte med manglende evne til å definere hva som er den egentlige problemstillingen. Man klarer ikke få oversikt eller innhente riktig informasjon, og da har man allerede en «gyldig» unnskyldning til ikke å gjøre noe.
Man tør jo ikke gjøre noe galt …

Når det brenner på dass må man få rævva i gir. Da må man i etterpåklokskapens navn innse at det kanskje ble tatt en rask beslutning som ikke fikk det utfallet man håpet på.
Det er ikke alltid anledning til å legge fram ulike beslutningsalternativer.
Det er ikke en gang anledning til å forhøre seg om andres meninger.
Det er i etterpåklokskapens navn man skjønner at det er alles ansvar å vite hvor brannslukningsapparatet står og hvor veien til nødutgangen er.
Det kan jo være at lederen sitter og svir rævva si på dasslokket …

Men dere, det er endelig onsdag og det er dagen da alt kan skje.
Her får dere EARTH WIND & FIRE med «Let’s Groove»

3 comments

  1. Så finfint å kome inn her no å høyre Earth, Wind and Fire,lenge sidan sist.Trur eg må høyre den nokre gongar :)

    Nett fått ei god beskjed frå jobb etter 3 timar uvisse. Nokre beslutningar ein tek har ikkje eit absolutt svar, 1pluss 1 er ikkje alltid lik 2.Det skjer at ein går i minus. I dag gjekk det heldigvis i pluss.
    Resultatet av eitt eller to minus kan bli beslutningsvegring.

    Det er mange som har meininigar om mangt og mykje, gjer lite og synest det er greiast å skyte oppover. Nokre «der oppe» kjenner ikkje at det brenn under seg, merkar heller ikkje kulden frå brannslukkingsapperata. Neagativitet avlar negativitet. Positivitet smittar det også.
    Å få til noko ilag er skikkeleg kjekt :)

    Ha ein fin kveld.
    Marie :)

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s