Kunsten å fortelle en historie

Jeg har i flere tekster nevnt at jeg liker gode historier bedre enn bilder, ikke minst i jobbsøkerprosesser hvor jeg trigges av kandidater som kan fortelle meg noe som jeg syns er mer interessant enn oppramsing av historiske tall og marionettbevegelser.

Den gode historien lar lytteren eller leseren lage sine egne bilder i hodet sitt.
Det er dette jeg syns er bra.
Kreativitet er min favorittsans og jeg kaller den for den åttende sansen, den som styrer evnen til å lage noe eller finne på noe nytt i tillegg til å være en avgjørende egenskap for å løse problemer og utfordringer for å skape forandring eller fornyelse. Kreativitet blir også forbundet med fantasi og forestillingsevne for å kunne skape noe originalt eller for å sette sammen kjente ting på nye måter.
Nok om det.
Du kjenner kanskje noen som klarer å formidle historier på en måte som om du er der, det er en egenskap som jeg verdsetter veldig høyt – enkelte forfattere klarer å trekke meg inn mellom trange setninger og små ord, og det er deres historier jeg liker å lese om.
Tilbake til utfordringen og oppgaven – hva ville du valgt å skrive om?

Jeg skal skrive om Vigelandsparken, et av de stedene i Oslo som er mest fotografert så da kan man jo si at lista er lagt …
Jeg har hatt et slags forhold til denne parken så lenge jeg kan huske, men jeg har ikke mange bilder å vise til – kanskje fordi jeg mer eller mindre ubevisst har opplevd omgivelsene på en måte som ingen andre enn meg selv kan definere, dette ubestemmelige som handler om oppfatning og respons og mye annet som bare er mitt men som kan formidles på en måte som gjør at andre får et slags innblikk i min fantasi samtidig som de kan lage sine egne bilder.
Det er det som er viktig.

Det er ikke lett å beskrive Vigelandsparken i Oslo med ord. Det er bilder i hvert nanosekund, vakre bilder av stor kunst – ikke bare av de flotte skulpturene men også menneskene av kjøtt og blod som vandrer mellom mennesker av granitt og bronse. Det er en fin opplevelse å vandre i Vigelandsparken. Det er vanskelig å ikke bruke ord og setninger som ingen har brukt før, Lars Saabye Christensen og De Lillos og sikkert noe andre, men alfabetet åpner jo for ganske mange varianter så jeg får se hva jeg kommer opp med.

Jeg tok en liten rusletur sammen med vårsolen i dag, passerte et par turistbusser utenfor hovedinngangen og hang meg på en liten gruppe med engelske turister som fikk en rask introduksjon til billedhuggerens aktiviteter med grå stein før jeg fortsatte alene over broen.
Jeg fikk lyst til å supplere tolken med å fortelle at han benyttet seg av levende modeller.
Ikke for å kopiere, men for å bli korrigert at virkeligheten.
Solbriller på.
Knips.
Knips.
Nothing escapes Instagram.
Før jeg visste ordet av det, var jeg personen i bakgrunnen og klar for Facebook med nye venner i Bristol City, Southampton or somewhere else.
En eller annen skulle snart trykke «like».
En eller annen skulle snart kommentere «who’s the goodlooking guy in the background?» og en eller annen skulle snart trykke «like» på akkurat den kommentaren.
Jeg senket meg ned på den øverste avsatsen under den sytten meter høye Monolitten, lot granitten stryke meg over ryggen og begynte å jobbe med en buse uten at jeg klarte å få den ut, det var en av disse seige jævlene som satt fast langt bak og som man kunne kjenne slapp taket fra langt ned i halsen når den omsider løsnet og slynget seg rundt fingeren som en lang og kampvillig liten meitemark.
Svopp.
Et knips og den lille kladden satt på steinansiktet ved siden av.
Jeg kikket på jenta som satt tre avsatser lenger ned. Det var den samme jenta som hadde sittet der siden jeg kom og som hadde vært grunnen til at jeg hadde satt meg akkurat her. Hun kikket opp og møtte blikket mitt, hun så litt sliten ut, øynene bar preg av lite søvn eller et resultat av den røykfylte lufta som kom fra leppene hennes.
Det er ikke alltid så lett å skille grunnene som ligger bak slitne øyne.
Dessuten var det noe med det rotete håret som tydet på at natten hadde vært litt urolig for henne.
Hun holdt en osende sneip i venstrehånden, den hun ikke holdt pennen med.
Hun hadde skrevet når jeg kom, og hun skrev nå. Jeg la merke til at hun, antageligvis i en slags gymnastialsk iver, hadde satt navnet sitt på pennalet og over alt på sekken som lå på avsatsen over henne.
Ragnhild.
Jeg så at hun satte punktum for det hun skrev, sideantallet vitnet om at hun hadde mye på hjertet. Hun lente seg langsomt tilbake og tok det siste trekket før hun ble sittende å se tomt foran seg mens hun antageligvis forberedte nye linjer. Hun kunne se ut som en vanlig hvemsomhelst nå, bortsett fra dette lille triste og slitne som lå som en sky over henne. Hun klødde seg litt under haken med blyanten, tok en slurk Cola og fortsatte å stirre tankefullt. Jeg fikk det for meg at hun var nordlending, hun hadde et litt kinky drag av noe polarsk over seg, nordnorsk og vill. Sikkert en dame som liker menn i svarte olabukser og islender rett på kroppen, rødvin og røykfylte nattjazzsjapper.
Det kom et merkelig ønske om å spørre hva hun skrev, jeg følte litt ubehag ved tanken siden jeg ikke hadde for vane å gå rundt å snakke med fremmede folk om jeg ikke må og spesielt ikke for å gå rundt og stikke nesa i hva de skriver.
Kanskje var det et brev til kjæresten hennes.
Kanskje var det et utkast til et bloggetekst eller et leserbrev til en eller annen avis om noe jeg var helt uenig i, slik at vi ville ende opp i en eller annen lang krangel.
Kanskje hun bare satt og øvde på skjønnskrift for alt jeg visste. På den annen side, kanskje det var en ung forfatterspire som akkurat hadde skrevet de siste ordene i en spennende novelle med internasjonale affærer eller en eller annen vakker skildring av en del av det menneskelige følelseslivet som lå der blant sneipene og den halvfulle brusflaska.
Jeg la merke til at hun så at jeg så, det kom et nikk og et vink som jeg tolket at hun ville ha meg bort til seg.
Hun spurte om hun kunne få låne mobilen, mørk stemme, ikke så mørk som Anne Grete Preus, men ikke så langt unna.
Jeg nikket og fisket den opp fra baklomma.
Nordlandsdialekt.
Harstad, kanskje.
Svolvær.
Samme faen.
Det var ingen hjemme i den andre enden.
Hun takket for lånet og jeg fikk meg til å spørre hva hun skrev.
– «Det er bare noen små ord som jeg prøver å lime sammen til setninger», sukket hun.
– «Kanskje det blir en liten historie av det … jeg vet ikke helt».
– «Ikke meningen å forstyrre», innskjøt jeg.
– «For all del», svart hun.
– «Du får nesten sette deg ned hvis du vil høre».
Hun bladde seg litt bakover i skriveblokken og rettet seg litt opp.
– «Vel», fortsatte hun.
– «Det er en liten historie … eller i hvert fall noe som muligens kan bli en historie … jeg prøver å skrive, men så skjer ting som får meg til å stille spørsmål ved hvert eneste ord jeg har skrevet, nesten som om jeg … tviler på alle disse ordene om kjærlighet … at det bare er romantisk vås som er bygd opp på naive illusjoner … jeg sitter og skildrer drømmerier som ikke har noen plass i virkeligheten … er du med?»
– «Ja», nikket jeg og så at hun bladde over noen sider.
– «Det er en ganske enkel historie», begynte hun i en litt unnskyldende tone.
– «Kort fortalt så handler det om en busepiller som sitter i en park … han sitter og soler seg og fatter omsider interesse for en fremmed jente som sitter like ved siden av og skriver … han går bort og snakker med henne, og får servert historien hennes om et knust hjerte».
Hun tok en pause og et strakk seg etter røykpakken, fyrte opp og tok et raskt trekk.
– «Deretter», sukket hun kort.
– «Deretter reiser han seg opp, sier farvel og går undrende hjem …»
– «That’s it?»
– «That’s it …»
Jeg møtte blikket hennes, hun hadde grønne øyne, det var noe stramt over munnen hennes, noe bestemt som fikk meg til å forstå at dette var en forestilling hvor publikum var uønsket.
Hun hadde en fin måte å fortelle det på.
Jeg fikk lyst til å si det, men lot det være.
Nede ved fontenen ble de engelske turistene fortalt at de ulike bronsemotivene var det evige kretsløpet og at hele parken kan sies å være en billedhuggers refleksjoner over menneskets vandring fra vugge til grav, gjennom gleder og sorg, drøm og fantasi og håp og evighetslengsler.

Gustav Vigeland benyttet seg av levende modeller.
Ikke for å kopiere, men for å bli korrigert at virkeligheten.
Dette er setninger som har festet seg siden jeg hørte de første gangen, tror kanskje at det er fordi virkeligheten kan være ganske brutal og ufornektelig.
Sånn er det bare.
Fakta faen.
Selv om en del av proporsjonene i noen av figurene hans virker litt forstørret, så er detaljene og trekkene så utrolig bra utført at det oppleves som umulig å tvile på troverdigheten.
Første gangen, hmm … tror det må ha vært på klassetur i sjette hvor jeg husker at det hadde vært så trangt på t-banen at jeg ble skviset mot Amanda Larsen og kjente at de virkelig var der og var noe annet enn bare noe som vokste ut på kroppen hennes.
Puppene.
Vel framme i parken var det som om det var hennes pupper jeg så.
Siden den gang har jeg vært her mange ganger.
Til alle døgnets tider.
Til alle årstider.
Men ikke bare derfor …

7 comments

  1. Jeg røyker da ikke? Ikke snakker jeg Harstadværing heller, men Saltværing. Heller ikke har jeg navnet mitt på penalet. Så da var det vel ikke meg som prata med den kjekkasen. Damn.

    Lik

  2. Jeg vet ikke hvordan du har tid til å skrive så engasjerende fine tekster som bare gjør at jeg gleder meg til hvert eneste innlegg du legger ut.

    Lik

  3. Via videoen din i dag har eg blitt litt meir kjend med fleire songar av bandet Schiller og poeten, filosofen m.m Fredrich Schiller, begge nye for meg
    Vi treng ro i oss for å lytte, sjå, ta inn. Nokre greier dette midt i der livet lever. Andre treng å oppsøkje stilla. Timeout i kvardagen :)

    Det er vanskeleg å formidle alt dette som er i ein sjølv, det ein opplever, ser, luktar, høyrer….
    Eg har gått i Vigelandsparken eit par gongar i livet. Han har formidla menneska, små og store, åleine og saman, på ein flott måte. Vi kan også ane og sjå følelsane desse steinansikta innehar.

    Du viser meg/ oss Vigelandsparken frå ein annan vinkel, dei levande blant steinar.
    Du trekk inn instagram,teknologien har utvikla seg i stor fart etter at Vigelanden heldt på med sitt prosjekt.Vi er her, nett no, men like fort kan tante i Colombia dele opplevelsen med meg, iallefall eit synsinntrykk av det eg opplever. Ho får ikkje med seg det viktigaste, lydane,luktene,praten frå dei ikring, nyansane …
    Eg ser for meg busen din som havnar på steinansiktet og tankane mine gjekk rett til ein samtale eg hadde med eit barnebarn angåande det om statuer har følelsar :)
    Sa du unnskyld, sånn for sikkerheits skuld?

    Du viser oss med teksta, tenkjer eg, at vi lever i eit samspel med kvarandre.Vi opplever og deler, om vi torer, med dei som står oss nær, dei som vi møter i parken, dei som er bak ein skjerm…

    Vi gir og får. Innimellom kan vi utgjere ein forskjell.
    «Det er ikke alltid så lett å skille grunnene som ligger bak slitne øyne.» Slett ikkje alle ser, eller vil sjå, slitne auger.

    Pupper er nok lettare å legge merke til, iallefall for nokre :)

    Takk for ei finfin tekst som gav meg meir enn eg greir formidle, slik det er med det vi opplever, ser, føler….

    Mvh Marie

    Lik

  4. Ruhe, das höchste Glück auf Erden, kommt sehr oft nur durch Einsamkeit in das Herz.

    Die Liebe kennt nichts, Sie kennt weder Tür noch Riegel und dringt durch alles sich.
    Sie ist von Anbeginn, schlug ewig ihre Flügel und wird sie schlagen – ewiglich

    Lik

  5. Skriveglede .. kreativitet…. Kanskje Vigelandsparken utløser akkurat dette. Ikke for å kopiere men for å bli korrigert av virkeligheten. Jeg tenker mye på rammer for tida. Og skriving. Og rammer for skriving.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s