Statussymboler

Jeg liker A-magasinet, en blekke som følger Aftenposten på fredagene og som har en del interessante tekster. Selv om den gode journalistikken for lengst er død, så kopieres det inn en del gode tekster som gir liv i den tabloide pressen. Denne gangen kan man lese en tekst om statussymboler, jeg liker teksten fordi den er like aktuell for hvert år som går selv om jeg personlig ville ha foretrukket en profesjonell vinkling fra god og oppsøkende journalistikk og ikke som synsing fra en moteblogger.

Statussymboler er etter min oppfatning selve markeringen av de syv dødssyndene og menneskene oppfordres til å kaste seg på fra livets første dag. Symbolene er som regel synonymt med materielle ting fordi definisjonen av status kan assosiseres med en eller annen form for tilstand. Det som har dukket opp i verdens rikeste land er noe som defineres som «kulturell kapital». Jeg har meldt meg ut for lenge siden, men syns likevel det er interessant å lese om det selv om handlingen er rimelig trist – bolig, bil, bling, birken og barn.

Det finnes noen som mener at statussymboler markerer din posisjon i samfunnet, men da er jeg fristet til å trekke fram de som går mot strømmen – det er disse som fortjener status – jeg tenker på de som ikke legger seg på samlebåndet i karrierevalg, svetter på treningssenteret eller menger seg med den gemene hop som ikke gidder å løfte på rævva hvis det ikke kommer noe godt ut av det som kan tale til deres egen fordel.
Jeg heier på de som tør å synge sine egne sanger og danse til andre rytmer og syns det er trist at et statussymbol er definert som noe makkverk av overfladisk forbruksfanatisme.
Symboler har ingen substans.
Symboler er ikke annet enn fasade som brukes til å bygge opp en slags illusjon rundt en eller annen patetisk skikkelse.

Jeg tror at det sitter ganske mange rosabloggere og trendforskere og ymse markedsfolk som synser og tror så mye rart at deres egne tastetrykk i forskjellige statusfelt oppfattes som tegn til etterfølgelse.
Det blir som regel feil.
Det blir ikke noe annet enn et blikk fra gatelivet og en rask refleksjon som ender opp i en slags komplisering av jakten på det gode liv – en jakt som menneskene har herjet med i uminnelige tider – og dersom selve livet skal defineres som et statussymbol så er vel menneskene i ferd med å komme litt skeivt ut …

Men det jeg egentlig tenkte å skrive om var teksten om denne familien som har flyttet ut i skogen og lever på det som naturen har å gi. De fikk en del oppmerksomhet når de fikk barn og at samfunnet vårt er rigget sammen sånn at dette barnet egentlig ikke har noen ordentlig tilhørighet.
Husker ikke alle detaljene.
Dette var en tekst for noen uker siden.
Det er ikke derfor jeg ikke husker alle detaljene, men det er heller ikke poenget. Første gangen jeg leste om dem så tenkte jeg dette bare var noen særinger, noen raddiser som skal markere seg på en eller annen måte, det er jo et slags statussymbol det også når man får spalteplass i media eller noen minutter på en skjerm, men etter hvert så tenkte jeg rett og slett at jeg var litt misunnelig. Tenk å gi så fullstendig faen i dette samfunnet som menneskene bygger opp og klarer å vise så klart å tydelig at dette finner vi oss ikke i. Det blir nesten som når våre forfedre dro til det forgjettede land på den andre siden av havet eller de som fyller lommene med det aller viktigste og bare stikker fra alt og alle og prøver å starte opp en ny tilværelse et helt annet sted.
Nesten.

Simplicity, patience, compassion.
These three are your greatest treasures.
Simple in actions and thoughts, you return to the source of being.
Patient with both friends and enemies, you accord with the way things are.
Compassionate toward yourself, you reconcile all beings in the world.

– Lao Tzu, Tao Te Ching

2 comments

  1. Må da være tredve – femogtredve år siden jeg hørte Spandau Ballet? I mellomtiden har det blitt tysk ingeniørkunst i form av en tohjulet doning fra Bayerischer MakkWerken. Og PC. Og Internett med Spotify. Som noen ganger lar Joe Cocker synge «Respect yourself». Og meningsfull jobb som betaler husleia og bensin til ørkendyret. Og bussbillett på vinteren. Men så var det dualiteten mellom det å sykle uten hjelm og kjøre motorsykkel med alt sikkerhetsutstyr, mens man rister på hodet av syklistene som ikke temker på at asfaltutslett er like smertefullt om man tryner på en karbonsak til 40 – 50.000 som på en motorsykkel til fire – fem ganger så mye. Er det fordi motorsykkelen er så mye tyngre at det aksepteres å kjøre med full rustning. Også i bygater hvor man ikke kommer så veldig mye fortere fram en slektningen uten motor?
    Men vi kan vel være enige om at det å skrive en blogg med tusenvis av lesere, det er status det. Det vi fisler med kan vel knapt regnes som hobby en gang, og iallfall ikke statusbringende.

    Lik

  2. Denne teksta likte eg veldig godt,dine ord og Lao sine :)

    «Jeg heier på de som tør å synge sine egne sanger og danse til andre rytmer og syns det er trist at et statussymbol er definert som noe makkverk av overfladisk forbruksfanatisme.»
    Enig.
    Det er ikkje mange som tek den heilt ut og lever så spartansk som mulig, men nokre har fått augene opp for at karusellen går i full fart mot eit eller anna røyte gale. Eg kan feie for mi eiga dør, men veit kvar og i kva mine verdiar er.Så spørst det om kva verdiar eg og andre bring vidare…i ord og handling.

    Marie :)

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s