Måned: april 2013

Arbeidsglede

Aftenposten har en interessant tekst som forteller at det er arbeidskollegaene dine som spiller den viktigste rollen for arbeidsgleden. De viser til en eller annen undersøkelse, men personlig så mener jeg at det er ganske innlysende at det er menneskene rundt deg som påvirker hvordan du har det.
Dog med visshet om at det finnes en og annen einstøing der ute.
Man tilbringer mer tid sammen med arbeidskollegaene sine enn sitt øvrige sosiale nettverk, i hvert fall i våken tilstand, og da er det alfa og omega at du har hyggelige folk rundt deg som bidrar til en viss arbeidsglede.

Jeg er litt overrasket over at dette samspillet ikke har mer fokus i jobbsøkerprosessen, det er ikke så ofte jeg får spørsmål om dette i intervjusetting og det syns jeg egentlig er litt rart. Arbeidsglede påvirker produktiviteten i bedriftene, men som teksten påpeker så er ikke dette noe som må forveksles med kos og hygge. Det handler om å bli sett, få tilbakemeldinger, føle at man mestrer jobben og at man synes det er gøy å få være med på å videreutvikle bedriften.
Det er dette som gir resultater.

Verdiløs på arbeidsplassen

Aftenposten har en interessant tekst som forteller at hver tredje nordmann føler seg verdiløs på jobb, og det er dårlige og resultatfokuserte ledere som får skylden. Jeg er helt enig i at det finnes alt for mange dårlige ledere der ute, men man må også ta i betraktning at man selv har et ansvar for å styre hvilke valg men tar i betraktning når man skal inn i arbeidslivet og dette skriver ikke teksten noe om.

Teksten har imidlertid en setning som jeg liker ganske godt, og det er den som forteller at en av lederens viktigste oppgaver er å sørge for at de ansatte opplever mening på jobben. Dette betyr at man må være flink til å kommuniserere bedriftens strategi og synliggjøre hva man tror det kan være smart å gjøre.

Visjon og verdier på arbeidsplassen er sterkt undervurdert og jeg opplever ofte å treffe ledere som fnyser av dette og kun peker på resultater og mål. Dersom du ikke klarer å identifisere dette på arbeidsplassen din, så foreslår jeg at du finner på noe annet før det er for sent.

Rævkjøring av seriøse jobbsøkere

Jobbsøkerprosesser handler ikke bare om denne gode miksen mellom identitet og integritet, men også en slags seig masse med vrangforestillinger om hvordan man skal skille seg ut i denne suppa som mange velger å la stå på fosskoking i stedet for å gjøre den spiselig.
Jeg fått noen henvendelser fra noen som ikke liker at jeg er så tydelig i min forakt for elektroniske rekrutteringsverktøy. Jeg har ikke tenkt å endre mitt standpunkt i forhold til dette, men jeg er samtidig like forbanna tydelig på at jobbsøkere rett og slett må innfinne seg med at det finnes selskaper som benytter seg av dette faenskapet.
Sånn er det bare.
Jobbsøkere har ikke annet valg enn å innrette seg etter dette.
Dessverre.
Dersom du skal gjennom denne døra så må du ha riktig nøkkel, alternativt kjenne noen som kan hjelpe deg med å smette inn bakveien.

Jeg ble invitert til å snakke litt om sånne ting på en skole og fikk spørsmål om en portal som heter Jucan – antageligvis basert på et dustete forsøk på et slags ordspill – og greia med denne siden er at de som er jobbsøkere kan forholde seg til samme søknadsprosess hos alle annonsørene. Stillingsportalens formål skal være å gjøre det enkelt å være jobbsøker, og de som tjener penger på dette mener seriøst at man kan masseprodusere et søknadssett og blåse det ut i verden.
Snakk om å rævkjøre seriøse jobbsøkere.
Vi som har litt peiling på jobbsøkerprosesser og som vet hva som hindrer flinke folk i å nærme seg terskelen til en ansettelse, griner ved tanken på at det finnes mennesker som tjener penger på sånt makkverk uten tanke på at hver rekrutteringsprosess faktisk lever sitt eget liv.

Det hører med til historien at jenta som rakk opp hånda og serverte initiativet skriver hovedoppgave om bruk av elektroniske rekrutteringsverktøy. Det spiller ingen rolle hva hun heter men vi kan godt kalle henne Randi, hun refererte til noen av innleggene på bloggen min som nesten fikk meg til å føle meg som et slags idol og vil for øvrig få mer spalteplass litt senere som gjesteblogger.
Nok om det.
Livet er morsommere for oss som liker fotball og jeg heier på et møkkalag som er ganske kjent for dette med identitet og ikke minst profil. Her om dagen leste jeg en god tekst på en av de uavhengige supportersidene til dette møkkalaget, de hadde sjekket hvordan de andre fotballklubbene profilerte seg og konkluderte med at det var påfallende hvor like alle disse sidene var og skylden for det ble rettet mot et press av å følge en mal som styres av en medieavtale.
Den aktuelle supportersiden trekker fram et veldig viktig poeng, og det er overbevisningen om at både leser og klubb mister noe på det. Disse skjermbildene skal jo være et personlig uttrykk for hva klubben står for, og da bør det være meningen at det som bør fremheves henger sammen med identitet og ikke minst profil.
Jeg regner med at du skjønner sammenhengen.

Pausemusikk

Jeg har takket ja til en «ekstrajobb» som gjesteblogger og tekstforfatter i et alternativt karriereforum, så da bevilger jeg en liten pause på mine egne sider.

Hvis det bor en liten gjesteblogger i deg som har lyst til å legge igjen noen bokstaver og ord på disse sidene, så sender du en snutt til morten at karriereverkstedet dott no

Jeg deler en av de vakreste sangene jeg vet om – den står faktisk på listen over trudelutter som jeg ønsker skal bli spilt i min egen begravelse når den tid kommer – her er PETER GABRIEL med «Mercy Street»