Død med flagget til topps

Jeg hadde en nabo som døde på selveste 17. mai. Sykebilen sto på veien når vi kom hjem fra byen, jeg kjente igjen et par andre mennesker som bor i strøket som sto og snakket med den ene ambulansefyren og skjønte at de enten hadde full kontroll eller at det ikke lenger var noe å ha kontroll over.
Jeg kjente han ikke så godt bortsett fra småprat på veien og til og fra jobb og sånne ting.
Han var stadig på farten.
Han var en sånn som jeg aldri så sto stille, i hvert fall ikke i lenger enn tre minutter av gangen, ut av egen bil eller av og til en drosje, småjogg inn og hei og hå til kona, kanskje et kyss på kinnet for alt jeg visste før det bar ut på sykkel eller tjukke gummisåler, heisann sveisann og en treningsbag over skulderen, årskort på Elixia eller på en annen luguber bule. Han var en sånn fargerik person i negativ forstand. De som følger med på disse sidene vet at jeg liker fargerike mennesker, men da mener jeg i form av dette som kommer innenfra. Denne typen var stort sett fasade og fjas i form av selvlysende farger på nylon og hjelmer og briller og sånne ting.
Kona hans er nesten like ille.
En gang traff jeg henne på t-banen, det var som om hun ikke kunne komme seg fort nok ut av vogna der hun sto og trippet ved døra og trykket og trykket på denne døråpneren som ikke responderer før vogna står helt stille på stasjonen. Kanskje hun ikke var klar over det.
Kanskje hun virkelig ønsket å hoppe av i fart.
Jeg trodde først at hun var noe så inn i helvetes tissetrengt eller noe sånt, men så sa hun at hun hadde så sinnsykt dårlig tid for hun var allerede for sent ute til meditasjonstimen sin.
Ehh …
Rekk opp hånda alle som ser det paradoksale i den setningen.

Denne naboen døde av hjertestans, det kom vel ikke som noen overraskelse på noen, kanskje de nærmeste kollegaene hans som er av den samme ulla og som forhåpentligvis får en liten påminnelse når pinsen er over og de er tilbake på jobb og skjønner at alt dette bare er tull og tøys.
– «Jeg må holde meg i form, vet du …»
Det var sånn han pleide å si det, og det var som om han ikke skjønte spørsmålet mitt når jeg spurte om hva han skulle være i form til. Han var en av alle disse som tror det er bra å kombinere en masete jobb som de ikke behersker og hardtrening i fritiden.
Gjerne krydret med en eller annen form for ekstremsport.
De er hele tiden på.
De hører hele tiden om hvordan alle de andre gjør det og er opptatt av å gjøre minst like mye og helst enda bedre.
Hele tiden.
Kjør på.
Full fart.
Vi bor i et land som snur ryggen til daglig helseproblematikk samtidig som vi hyller de som legger opp til sniking i køene. Jobben sluker mye tid med stress og reiser og såkalte sosiale forpliktelser.
De er på hele tiden og oppfører seg som sånne alfahanner i apeflokker som hele tiden må være parat til å møte utfordrerne som står i kø for å vippe dem av pinnen.
Noen fyller på med litt dop, to gule piller til frokost eller en kjapp kanyle på dassen før lunsj, kanskje kombinert med noen hvite striper på skrivebordet.
Noen fyller på med blodtrykksdempende, men når alt kommer til alt så er det samme møkka.
Noen er bare et begrep, men «noen» er overraskende mange av den vanlige befolkningen som lytter til de som bråker mest og som ikke tør annet enn å følge bjellesauen.
De leser om den raskeste veien til god helse, lykke og rikdom.
Sex og penger er det eneste som betyr noe.
Taksameteret tikker i takt med pulsklokka.

Jeg lurer på når «noen» eller «en eller annen» skal stå fram i rosapressen, for det er jo den de leser, og fortelle at dette maset kanskje ikke er så bra.
Noen bør fortelle hva det egentlig betyr å være i form.
Jeg tror at det handler om noe helt annet enn oksygenopptak og rå styrke.
Jeg tror det handler om å være i balanse med seg selv og kanskje tørre å drite i alle de andre som uansett ikke kommer til å støtte deg når du begynner å sjangle litt. Det handler om dette mentale perspektivet som handler om at det noen ganger er mer enn godt nok når ting er bra nok.

Jeg leste en artikkel på baksiden av et ledermagasin at nordmenn er på topp i verden når det gjelder hjerteflimmer. Arbeidsplasser oppfordrer til å ha hjertestartere og tilbyr førstehjelpskurs og skriver fint om HMS og trening i arbeidstiden og annet fjas i stedet for å få folk til å skjønne at det faktisk går an å ta det litt med ro.

Jeg skal dø i likhet med deg, det er det eneste som er sikkert her i livet, og jeg har lyst til å gjøre hva jeg kan for å få med meg hele greia, som om jeg rett og slett blir skuffa dersom det plutselig bare skal si «plopp» og så blir det mørkt.
Når tiden er inne så vil jeg forhåpentligvis skjønne det.
Det ville vært et ganske stort priviliegium.
Nå skjer det.
Da har jeg lyst til å sette med ned på en stein eller kanskje på en stubbe eller rett og slett ned på gresset og så skal jeg se meg rundt, trekke det siste trekket og si et eller annet som jeg ikke har funnet på å si i skrivende stund bortsett fra at det sikkert kommer til å bli noe som høres litt fint ut akkurat der og da.
Det må jo være utrolig kjipt å dø alene på en tredemølle eller over et sykkelstyre.
Eller kanskje ikke.
Kanskje det er fint å ikke vite noe i det hele tatt.
Plopp.
Det er kanskje fint å kunne si at man døde som man levde.
Det er som et slags siste privilegium.
Denne naboen min døde med flagget til topps, tross alt …

5 comments

  1. «Jeg tror det handler om å være i balanse med seg selv og kanskje tørre å drite i alle de andre som uansett ikke kommer til å støtte deg når du begynner å sjangle litt»

    Dette er en setning som burde være en vekker for de fleste.

    HM

    Liker

  2. Finfin tekst til ettertanke dette.
    Eg rekkjer opp begge hender.Tenkjer på det sjølv, dette med å finne roa…., eg veit kva som skal til, er eigentleg ein roleg person og kosar meg når livet går i kvilepuls,men greier godt å stresse i forkant av kvila.Å vere i form, sååå enig i at det er å vere i balanse med seg sjølv.

    Skal tru om det er det noko som går, naboar som døyr av hjerteinfarkt sjølvaste 17 mai med flagget til topps? Min nabo levde hardt.Vondt for dei næraste når nokon døyr frå ein brått, men det spørs litt på alder og omstende rundt.Døden er eit mysterium, det einaste vi veit er at vi alle skal døy ja. Trur eg ynskjer å få eit forvarsel, slik at eg kan få tatt ordentleg farvel med alle eg er så glad i.
    På veg dit, til døden, får vi prøve å leve som best vi kan.
    Finfint musikkinnslag.

    Liker

  3. Synes denne teksten er ganske usmakelig! Er enig i de fleste argumentene dine om å være i balanse, og alt med måte. Men man trenger vel ikke å rakke ned på en død nabo for å få til det??

    Liker

  4. Usikker på kommentaren fra Kristin og oppfatter ikke at teksten din rakker ned på noen. Denne naboen eksemplifiserer teksten din og poengene på en fin måte.

    Jeg er sikker på at det snart kommer noen som «står fram», men tror nok at dette vil være en person som går skikkelig på trynet og at andre må stå fram for vedkommende. Det er jo sånn det pleier å være, noen må lide og kanskje dø før noen får opp øya og skjønner at mye av dette er galskap. :)

    Mvh
    Mira Kapoor

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s