Måned: mai 2013

Nye hull

Jeg har fått noen meldinger fra studenter som lurer på dette med hull i CV, det virker som om det finnes en del av dem der ute som tror at en CV er et dokument som skal inneholde så mye rart som over hodet mulig.
Det er feil.
En CV skal tilpasses den aktuelle stillingen du ønsker å gå inn i, men husk at det kan være noe av det du har gjort tidligere som kan være overførbart. Det kommer an på hvordan du klarer å formidle det og om du i det hele tatt skjønner at det er overførbart.
Tenk over den.

Det kan være at det er denne industrialiseringen av jobbsøkerprosessene som skaper frykten som får enkelte til å gå inn i en merkelig tilstand av usikkerhet og tvil, de glemmer til og med at de skal være seg selv, som om frykten for å bli gjenkjent som noe annet står sterkere enn tanken på å glede noen ved å være bra nok som de er.
Det er nemlig sånn at man ikke kan være noe bedre enn hva man faktisk er. Det går kanskje en liten stund, litt lenger hvis du fyrer på med litt dop eller noe annet faenskap, men når alt kommer til alt så er det deg selv som påvirker utvelgelseskriteriene og du blir ikke valgt hvis du ikke klarer å ta skrittet ut fra skyggen og fram i lyset.
Sånn er det bare.

Jeg syns det er litt rart at det finnes så mange høyt utdannede mennesker der ute som rett og slett er så usikker på kompetansen sin, de har valgt en retning som de ikke vet hvor fører og klamrer seg til papirene sine og håper de snakker for seg selv, spisser ører og lytter til ord som ingen andre hører.
Utdannelse dreier seg tydeligvis ikke lenger om «dannelse» …
Jeg er fristet til å lure på om karriereveilederne på de ulike skolene er så utrolig dårlige som inntrykket gir eller om det rett og slett er sånn at man bare velger feil vei fordi alle andre peker i en eller annen retning. Noe må det jo være siden vi topper alle lister over studenter som utdanner seg til arbeidsledighet eller dropper ut.

Jeg har for øvrig ansatt ganske mange mennesker uten at de har hatt noen CV å vifte med, – flinke folk som klarer å gjøre rede for hva de kan.
Det er dette det handler om.

Snart sommer

Jeg syns det var ganske deilig i helgen med alt dette fine været.
Jeg liker meg best når sola skinner og jeg kan gå barbeint i gresset, alternativt i sanda men det var det ikke anledning til.
Kanskje mest fordi jeg ikke har så mye sand i hagen …

Jeg fikk en mail her om dagen fra en jente som hadde funnet meg på Soundcloud hvor jeg av og til legger ut noen snutter, fikk noen komplimenter og siden jeg syns det var litt hyggelig så velger jeg å dele denne via denne siden, også.

Slapp av, etter regn kommer sol og så videre … sommeren kommer snart og mens du venter skal du få en tropisk nektar i form av en sommermix som jeg blandet sammen på Edem Beach Bar på Korfu for noen år siden.
Du kan til og med laste den ned hvis du vil.
Helt gratis.


Meningen med livet

Jeg fikk en henvendelse fra en jente som lurte litt på dette ikonet mitt, gravataren eller kall det hva du vil. Jeg har brukt puslespillsymbolet så lenge jeg kan huske, det har på en måte vært som en slags signatur, ikke bare på denne bloggen, men også gjennom tidligere saker og ting.
Morten
Nå kan jeg jo si at jeg jobber med puslespill til daglig, jeg finner disse «puslespillbrikkene» som mangler hos ulike selskaper, som en slags casting til næringslivet hvor jeg hjelper til med å finne riktige ansikter til de riktige settingene. Alternativt i rollen med å hjelpe jobbsøkere med å samle sammen løse brikker for å ferdigstille nye bilder.
Tidligere pleide jeg å si at det kanskje lå noe … nja, jeg er nesten fristet til å bruke begrepet «litt dypere» og i en sammenheng med at vi alle bare er små brikker i det store spillet, eller noe sånt.
Skjønner du?
Sånne ting man snakker om når det er litt seint og man befinner seg i dette svarte hullet i tilværelsen som litt senere vil bortforklares med at det må ha vært noe med rekene. Alle disse merkelige replikkene som utveksles i en eller annen seriøs nattprat, antageligvis på et nachspiel hvor det er helt vanlig å snakke om meningen med livet og sånne viktige ting som det ikke er så viktig å snakke om ellers.
Du har faktisk en eller annen misjon.
Du tror det kanskje ikke, men du er her av en eller annen grunn.
Det kan muligens ha vært sånn det begynte. Det spiller i og for seg ingen rolle, men denne jenta som minnet med på dette fikk minnebanken min til å spole gjennom utydelige bilder og filosofiske betrakninger fra svunnen tid hvor vi diskuterte hvordan vi skulle flytte brikkene våre for å forsøke å finne ut av det hele.
Seriøst.
Nja, men det kan ha vært at vi trodde på det der og da.

Jeg er sikker på at du en eller annen gang har spurt deg selv hva som er vitsen med hele greia, livet og kjærligheten og død og krig og fred og sånt. Tankene kommer som regel når man er litt nede eller kanskje litt fjern, av en eller annen grunn, det er som om man ikke bryr seg så mye om sånne ting når man er på topp og har mer enn nok med å være høy på seg selv og det er ingen andre ting i livet som betyr noe.
Meningen med livet sett fra ditt eget ståsted, – har du tenkt over det?
Det er du som er hovedpersonen i ditt eget liv og da kan det være naturlig å stille spørsmålet om hva som er meningen med akkurat din tilværelse.
Kanskje er det nettopp du som er eller blir far eller mor – stryk det som ikke passer – til en eller annen som kommer til å gjøre noe stort eller som skal bringe fram en eller annen, som en lang kjede av viktigheter helt fram til denne spesielle som er den som gjør dette store som ingen egentlig er klar over hva er selv om man sikkert skjønner det når det skjer eller når man er der og opplever at dette er stort.
Kanskje er det du som er tilretteleggeren.
Kanskje er det du som viser veien til et eller annet.
Kanskje er det du som sørger for at han og hun treffer hverandre eller at du redder han eller hun fra et eller annet.
Kanskje det rett og slett er du som er den som skal gjøre det.
Kanskje det er du som er den store.
Hadde det ikke vært for deg så hadde ikke … ja, du har sikkert hørt noe lignende før.

Det er jo ofte sånn med disse ultraseriøse nattpratene at men sjelden husker hvordan man kommer inn på ulike tema, det bare blir sånn, man drives inn i en eller annet setting og så legger man på litt tåke og litt kul musikk, senker hastigheten til slow motion og så pleier resten å gå av seg selv før det dukker opp en eller annen grisedeilig superbabe eller kjekk handyhunk – stryk det som ikke passer – og så drives man inn på en annen arena, kanskje et annet tempo og med noen andre lyder mens poenget egentlig går ut på det samme.
Det er ingen som skjønner vitsen når alt kommer til alt …

Kanskje er det bare så enkelt at man skal eksistere i denne tilmålte tiden, gjøre det som er forventet at man skal gjøre, eller rett og slett bare gjøre så godt man kan mens man er med i spillet som en liten brikke for å produsere noe dritt som man egentlig klarer seg ganske fint uten men som hjelper oss til å leve livene våre litt raskere og litt mer effektivt selv om ingen egentlig skjønner hva vi egentlig skal rekke før det er slutt.
Kanskje du klarer å stille spørsmålet til deg selv når du ser målstreken.
Dette var alt.
Dette var det.
Det er sikkert lov å håpe på at man blir fornøyd.

Død med flagget til topps

Jeg hadde en nabo som døde på selveste 17. mai. Sykebilen sto på veien når vi kom hjem fra byen, jeg kjente igjen et par andre mennesker som bor i strøket som sto og snakket med den ene ambulansefyren og skjønte at de enten hadde full kontroll eller at det ikke lenger var noe å ha kontroll over.
Jeg kjente han ikke så godt bortsett fra småprat på veien og til og fra jobb og sånne ting.
Han var stadig på farten.
Han var en sånn som jeg aldri så sto stille, i hvert fall ikke i lenger enn tre minutter av gangen, ut av egen bil eller av og til en drosje, småjogg inn og hei og hå til kona, kanskje et kyss på kinnet for alt jeg visste før det bar ut på sykkel eller tjukke gummisåler, heisann sveisann og en treningsbag over skulderen, årskort på Elixia eller på en annen luguber bule. Han var en sånn fargerik person i negativ forstand. De som følger med på disse sidene vet at jeg liker fargerike mennesker, men da mener jeg i form av dette som kommer innenfra. Denne typen var stort sett fasade og fjas i form av selvlysende farger på nylon og hjelmer og briller og sånne ting.
Kona hans er nesten like ille.
En gang traff jeg henne på t-banen, det var som om hun ikke kunne komme seg fort nok ut av vogna der hun sto og trippet ved døra og trykket og trykket på denne døråpneren som ikke responderer før vogna står helt stille på stasjonen. Kanskje hun ikke var klar over det.
Kanskje hun virkelig ønsket å hoppe av i fart.
Jeg trodde først at hun var noe så inn i helvetes tissetrengt eller noe sånt, men så sa hun at hun hadde så sinnsykt dårlig tid for hun var allerede for sent ute til meditasjonstimen sin.
Ehh …
Rekk opp hånda alle som ser det paradoksale i den setningen.

Denne naboen døde av hjertestans, det kom vel ikke som noen overraskelse på noen, kanskje de nærmeste kollegaene hans som er av den samme ulla og som forhåpentligvis får en liten påminnelse når pinsen er over og de er tilbake på jobb og skjønner at alt dette bare er tull og tøys.
– «Jeg må holde meg i form, vet du …»
Det var sånn han pleide å si det, og det var som om han ikke skjønte spørsmålet mitt når jeg spurte om hva han skulle være i form til. Han var en av alle disse som tror det er bra å kombinere en masete jobb som de ikke behersker og hardtrening i fritiden.
Gjerne krydret med en eller annen form for ekstremsport.
De er hele tiden på.
De hører hele tiden om hvordan alle de andre gjør det og er opptatt av å gjøre minst like mye og helst enda bedre.
Hele tiden.
Kjør på.
Full fart.
Vi bor i et land som snur ryggen til daglig helseproblematikk samtidig som vi hyller de som legger opp til sniking i køene. Jobben sluker mye tid med stress og reiser og såkalte sosiale forpliktelser.
De er på hele tiden og oppfører seg som sånne alfahanner i apeflokker som hele tiden må være parat til å møte utfordrerne som står i kø for å vippe dem av pinnen.
Noen fyller på med litt dop, to gule piller til frokost eller en kjapp kanyle på dassen før lunsj, kanskje kombinert med noen hvite striper på skrivebordet.
Noen fyller på med blodtrykksdempende, men når alt kommer til alt så er det samme møkka.
Noen er bare et begrep, men «noen» er overraskende mange av den vanlige befolkningen som lytter til de som bråker mest og som ikke tør annet enn å følge bjellesauen.
De leser om den raskeste veien til god helse, lykke og rikdom.
Sex og penger er det eneste som betyr noe.
Taksameteret tikker i takt med pulsklokka.

Jeg lurer på når «noen» eller «en eller annen» skal stå fram i rosapressen, for det er jo den de leser, og fortelle at dette maset kanskje ikke er så bra.
Noen bør fortelle hva det egentlig betyr å være i form.
Jeg tror at det handler om noe helt annet enn oksygenopptak og rå styrke.
Jeg tror det handler om å være i balanse med seg selv og kanskje tørre å drite i alle de andre som uansett ikke kommer til å støtte deg når du begynner å sjangle litt. Det handler om dette mentale perspektivet som handler om at det noen ganger er mer enn godt nok når ting er bra nok.

Jeg leste en artikkel på baksiden av et ledermagasin at nordmenn er på topp i verden når det gjelder hjerteflimmer. Arbeidsplasser oppfordrer til å ha hjertestartere og tilbyr førstehjelpskurs og skriver fint om HMS og trening i arbeidstiden og annet fjas i stedet for å få folk til å skjønne at det faktisk går an å ta det litt med ro.

Jeg skal dø i likhet med deg, det er det eneste som er sikkert her i livet, og jeg har lyst til å gjøre hva jeg kan for å få med meg hele greia, som om jeg rett og slett blir skuffa dersom det plutselig bare skal si «plopp» og så blir det mørkt.
Når tiden er inne så vil jeg forhåpentligvis skjønne det.
Det ville vært et ganske stort priviliegium.
Nå skjer det.
Da har jeg lyst til å sette med ned på en stein eller kanskje på en stubbe eller rett og slett ned på gresset og så skal jeg se meg rundt, trekke det siste trekket og si et eller annet som jeg ikke har funnet på å si i skrivende stund bortsett fra at det sikkert kommer til å bli noe som høres litt fint ut akkurat der og da.
Det må jo være utrolig kjipt å dø alene på en tredemølle eller over et sykkelstyre.
Eller kanskje ikke.
Kanskje det er fint å ikke vite noe i det hele tatt.
Plopp.
Det er kanskje fint å kunne si at man døde som man levde.
Det er som et slags siste privilegium.
Denne naboen min døde med flagget til topps, tross alt …