Unchained

Jeg ble sittende å snakke med en dame etter at jeg hadde pakket sammen sakene mine etter et ganske bra foredrag om bruk av sosiale medier i rekrutteringsprosesser, hun hadde sittet og nikket og smilt og det hadde blitt en slags kontakt. Det er sånne ting man opplever når man snakker til store forsamlinger, man får en og annen «alliert» i salen som man kan ha glede av dersom man kommer til et punkt i foredraget hvor man ser behov for å kaste noe ut i salen.
Ja, ikke sånn fysisk, men en eller annen forespørsel eller en liten anekdote.
Ja, du skjønner sikkert hva jeg mener.
Nok om det.
Hun skilte seg ut fra de andre i salen, ikke fordi hun var så mørk eller fordi hun smilte så pent, men bare på en sånn måte som bare den som vet hva som skiller den ene fra den andre kan tenke på.
Jeg kan godt skrive at hun var pen.
Jeg vet at det finnes noen lesere som forventer noe sånt selv om det egentlig ikke betyr så mye for denne teksten. Halvlangt mørkt hår, pent antrukket i lyst skjørt til litt nedenfor knærne og hvit bluse. Hun snakket ganske lavt, munnbevegelsene var bedre enn lyden, varme øyne bak brilleglass som hadde glidd litt ut på nesen slik at hun måtte skyve dem opp med pekefingeren, en ganske sjarmerende detalje, litt vanskelig å vurdere alderen hennes men det var noe med øynene hennes som ga inntrykk av både modenhet og intelligens.
Jeg sto med et eple og hun fyrte opp en sigg, mellom to trekk fortalte hun at hun fulgte med på nettsidene mine og likte sammenhengen med hva jeg tidligere har skrevet og hva jeg nettopp hadde snakket om. Hun syns det var bra at jeg fokuserte på en del av disse tingene som man opplever som arbeidssøker, nedbemannet og andre ting som kan dukke opp i ulike situasjoner på arbeidsplassen.
Rått og brutalt.
Sånn som livet kan være noen ganger.
Oftere enn man kanskje setter pris på.
Vi ble sittende på en benk og diskutere dette med å skrive om disse aktuelle tingene, publisere tanker og innfall på en blogg eller i et eller annet tidsskrift. Hun fortalte at hun jobbet i et magasin som jeg ikke fikk med meg navnet på og sa at hun godt kunne se for seg et eller annet samarbeid, og jeg svarte at det er noe som jeg syns kan være spennende.
– «Fint», smilte hun og skjøv opp brillene som på nytt hadde glidd litt ned, flyttet blikket mot to småfugler som landet like foran oss og glattet litt på skjørtet som hadde krøpet litt opp over knærne, noe som hun muligens følte litt upassende. Solen og varmen rykket lydløst nærmere, det myke stoffet i blusen hennes ble enda mykere og jeg kom til å tenke på en fyr jeg kjente en gang, det spiller ingen rolle hva han heter men jeg kan for enkelthetens skyld kalle han Glenn André og han var en fyr som hadde en egen evne til å dra med seg damer hjem fra de merkeligste steder. Han jobbet med noe som førte til at han traff ganske mange mennesker, men forskjellen mellom oss var at jeg er litt flinkere til å vite når arbeidsdagen er over.
Ja, nå var det et par andre forskjeller også, men det betyr ingen ting i denne teksten.
Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg kom inn på disse tankene men det var noe i dialogen med denne kvinnen som fikk meg til å tenke tanken om jeg i en annen verden kunne vært som han.
Det er jo tider i en ung manns liv at man tenker på damer hele tiden.
Mye prat.
Mest prat, når alt kom til alt.
Vi slo oss på brystet og skrøyt om alle damene som hadde blunka til oss.
Alle damene som smilte lurt til oss på trikken.
Alle damene vi hadde møtt for ikke å snakke om de som vi skulle møte.
Selv om det bare var jug.
Men det var nødvendig å juge, alle var redde for ikke å være med. Kanskje med unntak av Lars Henrik, han var noe for seg selv, han teller ikke her. Vi andre fortalte drøye historier som alle ferska var løgn men som de likevel nikka anerkjennende til, neste gang kunne det være de som skulle fortelle spennende historier som de andre skulle late som de var imponert over.
Mye prat, som nevnt.
Pupper og lår og romper.
Jeg husker første gang jeg tenkte på pupper som noe mer enn hva som vokste på kroppene på jentene i sjette klasse, episoden i skolegården hvor jeg trøstet Tonje som var skikkelig lei seg fordi bikkja til Thorvaldsen ble påkjørt i friminuttet. Hele klassen hadde sett det, orkesterplass med hese hvin og blod og gørr og guffe, helt tilfeldig var det jeg som sto nærmest Tonje og det var da hun klemte seg inntil meg og gråt på skulderen min at jeg kjente at de virkelig var der.
Det er mulig at livet mitt forandret seg litt den dagen.

Denne teksten kan godt handle om mennesker som utnytter sin rolle, mennesker som ferdes på ulike arenaer hvor de ender opp som et midtpunkt for såre sjeler med behov for trøst eller bekreftelser.
Jeg kjenner en del av dem.
Jeg kjenner en del på begge sider, når jeg tenker ordentlig etter.
Tankene kommer tilbake når jeg leser om politikere, speiderledere eller bandmedlemmer som benytter sin rolle til en rask suksess men ikke uten at jeg også tenker på de som lar seg drive med og flyter på denne bølgen som vil gi noen svette minutter i rampelyset.
Hvem lurer hvem.
Hvem er den virkelige jegeren.

Vi lever i et samfunn hvor vi er ganske gode på å rakke ned på andre og fordømme enkelte menneskers holdninger og verdisyn, men paradoksalt så aksepterer vi søppel på TV som forer oss med materie som er vanskelig å bryte ned.
Vi forherliger idoler som smatter sikkel og oppkast, et lokalt stjerneskudd får flørte på universets himmel – ingen tør skrive om hva som skjer i det svarte hullet men vi enes om at det er sjarmerende.
Du myser mot den lekre dama eller typen – stryk det som ikke passer – og misunner den som får spise fra fanget med håp om at det blir rester til overs.
Du løsner på lenken og slipper villdyret løs.
Utroskapet rettes opp med historier fra hjertet, triste øyne tørkes når lenken er tilbake rundt halsen.

Jeg husker en tidligere kollega, følger opp med … tja, John?
Han skulle ansette en ny resepsjonist, kalenderen hans var full av rosa modellberter og jeg spurte han mellom slagene hva han egentlig så etter.
– «Ansikt utad», gliste han.
– «Det gjør seg med babes …»
– «Skal du ikke ha en som kan gjøre jobben?»
Han så på meg som om han ikke skjønte spørsmålet.
– «Fint å få inn en person som kan få litt orden på ting», fortsatte jeg.
– «Ikke bare sitte der og file negler …»
Han kallte meg stereotyp, men jeg lot han kjøre på. Dagen etter presenterte jeg en bekjent av en tidligere kollega, en dame på femtitre som grodde fast i rollen og som sitter i den fremdeles for alt jeg vet.
Alle var glade unntatt John.
Det ble’kke no’ på’n …
Litt bløt, men du skjønner poenget.
Jeg er sikker på at du vet om noen, du også.

Jeg pleier å hevde at jeg er ganske god på nettverksbygging, jeg har lett for å komme i kontakt med mennesker med vissheten om at dette er noe som forutsetter et åpent sinn kombinert med evnen til å avslutte på den riktige måten.
Det er dette som er hemmeligheten.
Det handler om å vite når tiden er over, for dersom man spiller på overtid kan det fort bli piping.
Det handler også om å utveksle kontaktinformasjon, og i dette konkrete tilfellet var det her det glapp.
Jeg tror det var på grunn av Glenn André.
Jeg pleier ikke å skylde på andre, jeg er mann for å ta ansvar for mine egne handlinger, men akkurat her ble det litt feil. Denne kvinnen som skilte seg ut fra de andre i salen, ikke fordi hun var så mørk eller fordi hun smilte så pent, fortalte at hun hadde skrevet en del tekster om hvordan mennesker traff hverandre i ulike omstendigheter og hvordan ting gikk galt.
Det var som om hennes fokus fikk meg ut av mitt eget.
Det ligner ikke meg.
Uansett, hun fortalte at det er sånne ting hun skriver om, og nå vil jeg lese tekstene hennes og snakke mer om et eller annet samarbeid. Hun leser dette, og da vil disse ordene være riktige for at hun skal kunne ta opp kontakten … :)

From this time, unchained
We’re all looking at a different picture
Through this new frame of mind
A thousand flowers could bloom
Move over and give us some room

4 comments

  1. Jeg repeterer en kommentar fra et tidligere innlegg, og det er at du har meget gode skriveferdigheter.
    Dette er klasse!

    Anita :)

    Lik

  2. Jeg har vært på dine foredrag og kjenner meg igjen i beskrivelsen som denne kvinnen fortalte, tenker da på disse tingene som man opplever som arbeidssøker, nedbemannet og andre ting som kan dukke opp i ulike situasjoner på arbeidsplassen.

    Du skriver om dette på en god og forståelig måte som gjør det litt enklere å manøvrere seg gjennom de ulike fasene av en jobbsøkerprosess.

    MRM

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s