Betroelser

Jeg har alltid vært glad i å skrive. Jeg var typen som valgte «planken» på skolen og jeg var sikkert litt stolt når jeg fikk publisert min første tekst i A-magasinet i en alder av … ja, tror jeg må ha vært fjorten og jeg gikk i åttende klasse. Teksten min het «Saft og kake» og handlet om noe så enkelt som å være ung og ha venner på besøk og hvordan det var når mamma banket på og serverte forfriskninger. Der og da så var det litt flaut, ikke kom her og kom her liksom, men egentlig var det bare hyggelig og vennene satte tydeligvis pris på det.
De kom stadig tilbake.
Det var det jeg skrev om, tanker om det å være ung og flau og sånne ting.
Det ble til og med publisert en oppfølger.
Det var kanskje sånn det begynte.

En av mine første deltidsjobber var som skribent i et blad.
Det spiller ingen rolle hva det het, men det finnes enda.
Jeg gikk på videregående og skrev tekster som handlet om det som jeg opplevde som ung.
Mye var selvfølgelig oppdiktet.
Karakterer og handlinger var fiktive selv om en viss gjenkjennelse til enkelte egne opplevelser og personer som jeg traff under ulike omstendigheter kunne forekomme.
Noe av det var i hvert fall sant.
Det fallt seg naturlig for en del av disse historiene at minneverdige bemerkninger og observasjoner ble kopiert fra venner og bekjente som lånte meg utdrag av sin personlighet. Det var sånn jeg valgte å se det, men det hører selvfølgelig med til historien at jeg ikke spurte om lov.
Resultatet ble diverse historier som skapte en del gjenkjennelse.
Jeg kan huske at en av dem endte opp som et diskusjonsgrunnlag på skolen.
Ingen visste at det var jeg som sto bak og at det hele var oppspinn.

Av og til ser jeg lignende historier på nettet, og her om dagen så jeg at min egen datter på tretten snart fjorten hadde trykket «liker» på en bloggetekst som er videreformidlet på Facebook.
Jeg lurte på om det som sto der var sant.
Det handlet om en jente på tretten og en ordlyd og et tekstoppsett som jeg rent umiddelbart ikke identifiserte som noe som kunne komme fra et barn. Teksten minnet meg faktisk om noe som jeg selv hadde skrevet for ganske mange år siden, og tanken slo meg om dette var konstruert på samme måte og om det var sånn at enkelte av mine egne ord og setninger hadde blitt konvertert til en vandrehistorie.

Jeg er sikker på at det finnes en del mennesker der ute som jobber med det som jeg jobbet med for lenge siden, mennesker som publiserer tekster som man vet vil skape reaksjoner og respons og nye klikk på reklamefinansierte nettsider og blogger. Noen av mine egne lesere er gamle nok til å huske betroelser i «Det Nye» og «Starlet» og «Allers» og et par andre blader som skjulte seg bak intensjonen om å dekke identitetsskapende trender.
Jeg har skrevet en del av dem, for å si det sånn.
Jeg husker ikke hvor mange aliaser jeg hadde, men det ble en del. Jeg er ikke like stolt over dem som jeg var med tekstene i A-magasinet, for å si det sånn …

Noen sier at verden går framover.
Noen sier at verden vil bedras.
Noen sier at innholdet går ut på det samme.
Same shit new wrapping.
Det bor en redaktør i alle oss som velger å skrive noe for offentligheten, og jeg husker at jeg kom til et punkt i mitt unge liv hvor jeg følte at jeg var i ferd med å konkurrere og ikke minst utfordre mine egne preferanser for hva som oppfattes som riktig eller galt.
Det var da jeg valgte å slutte.
Jeg slapp taket og hoppet av, men bare for å gi plass til nye fingre som kan tegne nye linjer på et gammelt kart.
Verden trenger veivisere.
Verden trenger historiefortellere, visesangere, nisser og troll og trøst og tåkelur.

Jeg følger litt med på Si;D i Aftenposten og blir glad når jeg ser at det finnes en del i den oppvoksende generasjon som tør å publisere meninger og tanker og ymse erfaringer om mangt.
Og da mener jeg ikke fjaset fra pudderluddere i rosablogger.

Jeg tror at jeg med tiden har blitt rimelig klar på at det ikke bare handler om hva som blir publisert.
Det handler like mye om hvordan ting blir oppfattet og hva dette gjør med leseren.
Det kan det være lurt å tenke på.
I hvert fall når man stadig blir minnet på at det er Se og Hør og VG og skrullete kvinnfolk innhyllet i rosa tåke som påvirker majoriteten av lesere i dette paradoksale landet vi bor i, tekster som forer lesere med advarsler om hva som ikke er bra eller ting som du bare må gjøre.
Det er jo sånn det har blitt, er det ikke?
Eller sagt på en annen måte så er det sånn det alltid har vært?

Her er TEARS FOR FEARS med «Famous Last Words»

4 comments

  1. Det finnes nok mange vandrehistorier, og de leses nok, diskuteres, sukkes eller humres over, og man skal ikke kimse av dem, sant eller ikke ;)

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s