Måned: juli 2013

Sommerlåta – del 8

Selv om det er sommerferie så er det enkelte som ikke klarer å gi slipp på jobben sin, koble ut og la jobben være jobben.
Jeg ser de på stranda.
Jeg ser de ved basssengkanten.
De er hele tiden «på» og er i kontakt med arbeidsgiveren sin på det som finnes av dingser.
De er viktige.
De er av den oppfatning at det er noen som forventer det.
Det er i hvert fall det som de fleste svarer når jeg spør samtidig som jeg legger merke til at de fleste gir inntrykk av at de ikke trives med tilværelsen.
Selv pleier jeg å si at ingen er uunnværligere.
Det meste kan delegeres bort.
Det meste haster ikke så mye som mange tror.

Datteren min på 11 minnet meg på at jeg også er litt på jobb når jeg er på ferie. Jeg var ikke det, men det er morsomt at hun legger merke til de små tingene som hun vet er viktige for det som jeg jobber med til daglig. Vi hadde vært inne i en isbutikk i Kroatia og jenta bak disken var en solstråle, det var en kundeservice som man bare ser hos svensker og tyrkere.
– «Pappa», smilte hun og klemte hånden min litt ekstra når vi gikk ut.
– «Hun trives i jobben sin».
– «Ja», nikket jeg.
– «Det viste hun på en veldig god måte».

Jeg oppfatter det ikke som å være på jobb selv om jeg legger merke til hvordan andre mennesker har det på jobben sin, men når jeg jobber med det som jeg gjør så blir det som om det blir sånn av seg selv. Jeg har i flere tekster kommentert min forkjærlighet for mennesker som velger å jobbe med ulike serviceyrker og det er lett å se forskjell på hvem som velger disse jobbene av interesse for faget og hvem som velger det som inntektssikring ved siden av studier eller tidsfordriv. Nå skal det sies at min definisjon på «serviceyrker» ganske vid med tanke på at jeg er av den oppfatning at de fleste jobber burde være til en eller annen fordel for fellesskapet man tilhører – jobber som man trigges til å utføre basert på integritet, identitet og verdisyn, kanskje de viktigste kriteriene for trivsel på arbeidsplassen sin.
Jeg ser det på smilet.
Jeg ser det på kvikk respons.
Jeg ser det på mange av de tingene som jeg ikke ser så veldig ofte hjemme for her skal jo alt gå så jævlig fort, som om alt skal styres av et taksameter og flytdiagrammer.

As I look into your eyes I see the sunrise
The light behind your face helps me realise

Sommerlåt nummer åtte dedikeres alle som trives i jobben sin og som ikke er redd for å vise det.
Her er SIMPLY RED med «Sunrise»

Sommerlåta – del 7

Denne sommeren fikk jeg et flashback til en tur for en del år siden. Jeg har nettopp kommet hjem fra ferie i Kroatia og der opplevde jeg å tråkke på et sjøpinnsvin, disse svarte skapningene med usedvanlig lange pigger og en av dem boret seg inn i min venstre fot.

Sjøpinnsvin

Det skulle ikke mer til, hjernen spolte tilbake til en strand på Kos på begynnelsen av nittitallet hvor jeg satt med foten i fanget på en jente med gnistrende øyne og halvlangt nøttebrunt hår som var trukket bakover med et lyseblått hårbånd. Hun het Laura og kom fra Italia og hadde lange negler som til slutt klarte å pirke ut den svarte piggen før hun med usedvanlig sjarmerende engelsk hadde spurt om jeg hadde tenkt å kjøre det gamle nakenbadtrikset. Jeg hadde egentlig ikke tenkt noe særlig på det, helt sant, og hadde innerst inne tenkt meg tilbake til de andre som hang i bardisken og surfet på cocktailmenyen.
Hun fortalte at hun likte seg på stranden.
Amo la spiaggia.
Jeg nikket.
Jeg hadde det med det når det ikke var så mye smart man kan finne på å si.
Jeg husker at hun holdt hånden min ytterst i fingertuppene mens hun balanserte på den lave murkanten som skilte stranden fra veien, det var liksom ikke så alvorlig som å holde meg hardt i hånden, jeg visste ikke om det var noen annen grunn eller om det var noen grunn i det hele tatt.
Det dunket og verket i foten.
Jeg husket den samme følelsen.
Det fine med smerten er bekreftelsen på at man lever.

Dagen etter tok hun meg med til en restaurant og overrasket med å plukke ut en rett med denne merkelige skapningen. Jeg hadde ikke så veldig mye erfaring med sjømat, jeg var nok i den kategorien som syns det smakte det samme av alt sammen og har tenkt tanken på å teste dette på nytt.
Anledningen har bare ikke dukket opp.
Jeg hadde ikke så mye erfaring med italienske damer heller, men det er en annen sak …
Man kan spise kjøttet fra sjøpinnsvinet rått med litt sitron eller gratinert med en god fløtesaus med en skvett vin.
Laura anbefalte å få den servert med eggerøre så den ble litt mer mettende.
Husker ikke hvordan det smakte, men jeg har etter hvert som årene går blitt mer og mer glad i sjømat.
Spaghetti frutti de mare er denne sommerens favoritt …

Kroatia er for øvrig et land som jeg vil anbefale.
Dette var mitt første besøk til dette herlige landet som har stått på ønskelisten min i mange år.
Jeg anbefaler badesko :)

Sommerlåta som du snart skal nikke gjenkjennende til er fra 1983, men kan digges hvert år –
her er WHAM! med «Club Tropicana»

Sommerlåta – del 6

Det viktigste er å trives med seg selv.
Det er så godt sagt at jeg kunne godt ha sagt det selv, det er mulig at jeg kan ha gjort det en eller annen gang, men i sammenheng med denne teksten er det på bakgrunn av noe som jeg hørte på stranda her om dagen.
Jeg vet ikke hvor mange jeg kjenner som kan si at de trives med seg selv. Det er mange som blir et eller annet eller til den de har blitt basert på tilfeldigheter og forskjellige møter og så har de tilpasset seg.
Det er jo sånn det er med oss mennesker.
Vi tilpasser oss.
Jeg var ganske god på det en gang, jeg passet inn i de fleste settinger, men med tiden så har jeg blitt så trygg på meg selv at jeg ikke lenger ser noe behov for å gjøre ting eller si noe som på død og liv skal oppfattes som «riktig» i den settingen jeg befinner meg i.
Jeg er meg selv.
Jeg trives.
Dersom jeg ikke trives, så går jeg.
Det er noe som jeg vet svir for enkelte mennesker, det blir en situasjon hvor enkelte oppfatter meg som sur og som en seig faen eller så blir det en situasjon hvor enkelte tar dette inn over seg og starter sin egen lille prosess. Uansett så skaper det litt uhygge, noe som isolert sett ikke er bra men som av og til er nødvendig for at man skal få ryddet opp litt i tankene sine.

Det viktigste er å trives med seg selv.
Det var mannen på svaberget som hadde sagt det, begge barna hans lå og duppet på en luftmadrass mens han vrikket på hoftene og sang «Moviestar».
– «Pappa», stønnet den ene gutten.
– «Du driter deg ut …»
Jeg hadde for lengst rettet meg litt opp og så at dama hans var i ferd med å strekke litt på kroppen sin og kanskje blande seg inn, enten på den ene eller den andre måten hvor jeg antok at hun med stor sannsynlighet ville velge den andre måten som betydde at hun hverken kom til å synge eller danse. Det var da mannen på svaberget snudde seg i min retning og så at jeg så og det var da det skjedde, han fortsatte å synge og vrikke på hoftene og ga meg et smil når jeg pekte opp med tommelen.

Det viktigste er å trives med seg selv, og i dag så er det rimelig paradoksalt at man ofte betrakter de som … la meg bruke begrepet «tør å gjøre andre ting» som en person som driter seg ut eller avviker fra en eller annen standard som ingen egentlig vet hvem som setter samtidig som man syns det er helt greit å se patetiske bimbos eller slimåler i realityprogrammer …

Denne kommentaren dro meg tilbake i tid, og jeg har for lengst skjønt at min oppvekst på 1970- og 1980-tallet inneholdt mye mer enn hva jeg klarte å få med meg når jeg var midt i det. Jeg tror – sånn sett i ettertid – at det kan ha en sammenheng med å trives med seg selv og det er kanskje ikke så lett å vite sånne ting når man ikke vet hva man kan sammenligne med eller hvorfor man velger det ene i stedet for det andre og sånne ting.
Man går rundt og tror at det er viktig hva andre mener og hva andre tror.
Man skal tilpasse seg.
Man skal bli som alle de andre.
Dersom jeg hadde visst noe av det jeg vet i dag, så hadde jeg antageligvis vært en helt annen – sett i ettertid er det bra at jeg ikke visste så mye om sånne ting for da hadde jeg ikke vært den jeg er i dag og i dag så trives jeg med meg selv. Det blir nesten litt surrealistisk eller paradoksalt å forfølge sånne tanker i og med at det er den nevnte tilpasningen som får man til å bli den man blir.
Jeg kjente noen på den tiden som gikk sine egen veier.
De ble sett på som litt sære.
De var avvikere.
Dersom jeg hadde visst noe av det jeg vet i dag, så hadde jeg antageligvis vært blandt dem.

Året er 1976 og alt var i grunnen ganske enkelt for en gutt på elleve år. Jeg visste alt som var nødvendig for å klare meg sånn passe bra, livet var ganske innholdsrikt og denne sommeren var det ikke så mye annet som betydde noe mer enn den fine stranda som lå noen minutter med spurt fra hytta, verdens fineste og beste strand med et svaberg på den ene siden som man kunne stupe fra eller ta bomba, vel og merke hvis jeg hadde stranda og svaberget for meg selv. Hvis ikke så følte jeg at alle glodde på meg og at de trodde jeg bare ville tøffe meg eller gjøre meg til og det ville jeg jo ikke.
Noen ganger var det deilig å bare sitte og myse på alle fiskene, krabbene, brennmanetene og sjøstjernene som levde sitt eget liv under overflata, jordbærslang hos Ødegaard i nabohytta og det hemmelige gjemmestedet i den mørke hula på den andre siden hvor jeg pleide å spise skolebrød og drikke Kjeft med appelsinsmak og var ikke noe annet enn en helt vanlig gutt med et helt vanlig navn.
Jeg har alltid delt fornavn med noen. Det var tre på barneskolen og en på ungdomsskolen, to på gymnaset og som regel flere på jobben som het det samme.
Jeg var en av mange og var ikke den som man først la merke til.
I en hver sammenheng finnes de som ler høyest og snakker mest, de som skiller seg ut på en eller annen måte eller tar litt for mye plass og som øynene eller ørene først faller på, ikke fordi de er så pene eller stygge, men fordi det er noe med dem i motsetning til alle de andre og jeg var en av alle de andre.
Jeg lurer på – sånn sett i ettertid – at det var fordi jeg var flink til å tilpasse meg.

Det er nesten som på samme måten som når jeg samler steiner, bortsett fra at det blir motsatt, jeg samler på de som ikke er som alle de andre, de som er spesielle. Jeg liker å gå i fjæra å plukke steiner som havet har slipt runde og glatte, ingen er helt like, de er i forskjellige størrelser og farger, det var de jeg plukket ut og samlet på, knyttet opplevelser til dem og trodde jeg husket dagen og stranda og akkurat det stedet hvor jeg fant dem.
Det har blitt noen steiner med årene, for å si det sånn …

Det viktigste er å trives med seg selv, og jeg pleier å si i mine foredrag at det ikke finnes et menneske i hele verden som er bedre til å være deg enn nettopp du.
Tenk over det.
Tilbake til denne fremmede mannen som danset på svaberget og gjorde sine sønner forlegne på bademadrassene sine, så lurer jeg på hvem av dem jeg best kan identifisere meg med.
Den gangen i 1976 hadde jeg kanskje heiet på guttene.
Dagen i dag vet jeg bedre.

Sommerlåta – del 5

Jeg har nevnt i en tidligere tekst om mine sommerlåtfavoritter huskes best for en eller annen dame. Denne skal ikke det, eller indirekte så gjør den kanskje det med tanke på at menneskenes primærbehov handler om mat, ly og forplantning og mine sider handler definitivt ikke om de to førstnevnte hvis det er sånn som enkelte sier at man må velge en av tre …

Når sommerferien er slutt, er det som om man har en del å bevise. Jeg har lest noen tekster om hvordan den ene forsøker å overgå den andre med sine avanserte reiseplaner og overnaturlige hendelser. Jeg er ikke av denne typen selv og har med tiden valgt å sile bort de som tror de er det, – vel og merke de som gjør store poenger av turen og opplevelsen.
Skryt og hovering passer ikke inn i min verden.

Når sommerferien var slutt som liten gutt var det som om å stå opp etter en slags forvandling.
Nesten som en kjede i en liten evolusjon.
Huden skifter farge og håret vokser.
Man blir litt lenger.
Det som var litt dritt var at alle minnene ikke varte helt til skolestart siden fargen flasset bort og mamma pleide å insistere på at jeg skulle være nyklipt.
Mine forvandlinger var ikke synlige på utsiden.
Mine forvandlinger dreide seg stort sett om erfaringer og lagring av nye minner i form av runde steiner, fine skjell eller en tom brusflaske som jeg hadde fyllt opp med fin sand fra steder jeg har vært.
Jeg er for øvrig utrolig glad for at min ungdomstid var fri for digitale lagringsdingser og fildelingsfjas.

Grensen mellom en historiefortelling og skryt er ganske smal, men man kommer aldri unna en eller annen anledning hvor man skal fortelle om et eller annet. Jeg kan fremdeles huske første gangen det var min tur på runden, det var sommeren etter at jeg hadde tatt «panteren» og det ble ganske stille i gjengen. Jeg vet ikke om det var fordi de ikke trodde på det eller om det var så imponerende at de ikke visste hva de skulle si.
Litt senere var dette noe som de fleste hadde gjort, vi hadde til og med reist ut sammen, men det var jeg som var først.

Panteren er en klippe på Bygdøy i Oslo som har en høyde på tretten meter.
Noen sier at den bare er elleve, men det betyr egentlig ikke så mye.
Jeg var der første gang med en kompis som var litt eldre enn meg, men greia er at det var søsteren hans, en jente som jeg innbildte meg hadde et godt øye til meg, som fikk meg til å hoppe ut i det store tomrommet i et blekt forsøk på å fylle et lerret som var alt for stort for meg.
Jeg hadde egentlig ingen god grunn til å tro at hun hadde et godt øye til meg annet enn at hun var veldig hyggelig.
Dessuten var hun ganske pen, men det trenger ikke alltid bety noe …
Jeg husker at hun sto fire meter fra meg i en hvit kjole eller muligens en lang topp med innsnøring i livet og vid halsåpning. Det hadde seg sånn at hun trakk den over hodet akkurat i et av de øyeblikkene hvor jeg hadde henne i fokus og lot brystene leke touch and go med solen innen hun smøg seg inn i en lyseblå badedrakt.
– «Kom», smilte hun og grep hånden min, førte meg bort til klippekanten hvor hun slapp taket og kastet seg ut, jeg svelget og rakk å svelge en gang til innen hun nådde vannflaten.
Gulp.
Deretter var det bare en ting å gjøre, jeg kastet meg ut i luften og så hvordan alt rundt meg bare ble til hvite streker før jeg skar gjennom overflaten og lot meg omfavne av en lunken og bløt dyne.

Liksom tilfeldig dukket jeg opp ved siden av henne, men dessverre falt det seg slik at jeg slukte en halvliter med vann og måtte hoste.
– «Smakte det ikke noe godt?»
– «Kan styre meg», smilte jeg og renset halsen som klødde og sved etter det salte sjokket.
– «Tretten meter», fortsatte hun.
– «Det hadde du ikke trodd!»
– «Nei», nølte jeg og vurderte om jeg skulle finne på noe som kunne måle seg med dette, men kunne ikke komme på noe.
Vi ble liggende og duppe i det krusende lakenet. Jeg frydet meg over at vi var alene i den store senga, luktet inn tangen fra vannkanten som virket frisk og fin men som de fleste ville ha rynket på nesen til inne i byen.
Egentlig så luktet det dritt.
Det glitret i de glade øynene hennes, for en liten stund ga jeg henne plass i fantasien min og lot blikket dvele ved det lange håret som fløt gjennom overflaten som en hale og lot det bli et eget kjølspor etter henne. Jeg ble liggende og flyte mellom himmel og hav og lot verden være hvit og blå og sval vind, rullet rundt og dykket ned med følelsen av å være alene i en taus verden.
Akkurat som jeg liker det.
Dagen vil tidsnok bli til kveld hvor vi sitter foran et sprakende bål og synger «When the saints go marching in».
Etterpå, når lyset blir slått på og brenner hull i virkeligheten, vil det bare være insekter og grøssende gress igjen.

Noen år senere har jeg fremdeles en del ting som må gjøres i løpet av en sommerferie.
Det er bare det at jeg ikke snakker så høyt om det.
Den dagen jeg ikke lenger hopper fra femmern eller høyere er jeg ferdig.

Observante lesere og lyttere kan ha lagt merke til at jeg har en greie med gode coverversjoner – her kommer en gjeng fra Nederland som kaller seg NEW GIG IN TOWN med «Boys of Summer»