Referanser

Jeg har en påstand om at referansesamtaler er en av de viktigste delene av en ansettelsesprosess, og jeg finner det rimelig snodig at det syndes så mye som det gjør når man kommer dit. Det vanlige er at man ringer en eller annen person som kandidaten selv har oppfordret til å ringe, og sannsynligheten er stor for at denne personen ikke vil si noe annet enn hva som er forventet. Ikke for det, det trenger jo ikke å dukke opp noen overraskelser, men de fleste av disse samtalene virker mer som en slags avsjekk, noe som enkelte føler at de bare må gjennom fordi det er forventet, i stedet for at det kan komme en historie med nytteverdi.

Her om dagen ringte en dame fra et rekrutteringsselskap som fortalte at en av hennes kandidater hadde oppgitt meg som referanseperson. Jeg kunne ikke huske at jeg hadde snakket med henne, altså kandidaten, om dette.
Sånne ting pleier jeg å huske.
En rolle som referanseperson er en tillitserklæring.
Jeg husket den aktuelle kandidaten som et nek, men innrømmer at jeg ikke hadde gitt uttrykk for at det var min oppfatning av henne mens vi jobbet sammen. Jeg bestemte meg raskt for å si det som det var, det er det som er poenget med den viktige rollen som referanseperson.
– «For det første», begynte jeg.
– «Så var jeg ikke klar over at hun har oppført meg som referanseperson».
– «Okey», kom det avventende i den andre enden.
– «Jeg oppfatter henne som et nek», fortsatte jeg og var selvfølgelig klar over at jeg kunne bli oppfattet som noe av det samme ved at jeg uoppfordret serverte negative vibber.
– «Hun var i hvert fall et stort nek i den perioden jeg kjente henne … det var ikke så mange hjemme der, for å si det sånn».
– «Du er rimelig direkte …»
– «Ja», svarte jeg.
– «Jeg regner med at det er derfor du ønsker å snakke med meg?»
– «Jo», kom det nølende før det hørtes ut som om hun rettet seg litt opp i stolen og startet med de forhåndsprogrammerte spørsmålene som ble avsluttet med om jeg ville ansatt henne.
– «Nei».
– «Nei?»
– «Nei … jeg vet ikke hva slags rolle det er snakk om, det har du ikke fortalt meg, men basert på hvordan jeg oppfatter henne i en arbeidssituasjon så er ikke hun en person som jeg ville hatt med på laget.»
På dette tidspunktet hadde jeg begynt å surfe litt og fått med meg at favorittlaget mitt har signert en god spiller, klokka viste ti på tre og jeg hadde planlagt tacomiddag med barna.
Vi var med andre ord ganske langt unna en god samtale.

Referansepersoner skal aldri føres ukritisk inn i en søknadstekst, en CV eller noe annet. Du skal ta vare på referansepersonene dine og ikke misbruke dem i tide og utide, og så er det selvfølgelig veldig viktig at du gir beskjed til dem når det nærmer seg den delen av prosessen hvor det blir aktuelt med en referansesamtale. Jeg tror nok dette er et av elementene som skiller gode rekrutterere fra de som ikke er like gode – de lar seg ikke blende av en referansesamtale på et tidlig stadium i prosessen, men venter mot slutten for å få bekreftet eller dementert et eller annet som kan ha dukket opp gjennom gode samtaler med de aktuelle kandidatene.

En referansesamtale skal minimum bekrefte et ansettelsesforhold, men det er ganske digg om du har en person på referanseblokken din som kan bekrefte at du er et godt menneske og en som gjør det som er forventet og kanskje litt til.

Referansesamtalen i en vanlig jobbsøkerprosess er noe man kommer til når man er nesten i mål, helt mot slutten av rekrutteringsprosessen hvor de som har tenkt å ansette deg skal sjekke sine data opp mot historikken din. Vær nøye med hvem du velger og som nevnt lenger opp skal du ikke misbruke dem, sørg alltid for at referansepersonen din er forberedt på å bli kontaktet – det er ikke særlig tillitsvekkende hvis referansen din må tenke seg om for å plassere deg før vedkommende svarer.

Det gjør ikke noe om referansepersonen nå har en annen jobb, men det bør ikke være for mange år siden dere arbeidet sammen. Det gjør heller ikke noe om jobben var ulik den du nå søker siden det viktigste er at vedkommende kjenner deg som person og hvordan du utfører jobben din.

Dersom du har en sjef som sitter et helt annet sted enn der du har din arbeidsplass, så er ikke dette en person som det er noe verdt å snakke med, du trenger ikke å føre opp en sjef bare fordi det skal være en sjef …

Din beste referanseperson er en som du har jobbet sammen med, men vær også klar over at det kan hende at den som skal ansette deg i din nye jobb kjenner noen som jobber i det selskapet du trenger å oppgi referanser fra. Tenk over hvordan du vil reagere og hvordan du vil svare dersom det dukker opp noen navn som gjør at det kiler litt i nakken eller romler litt i tomlern. Husk at gode rekrutteringsmennesker kjenner sinnsykt mange, de har solide bransjenettverk og noen ganger jobber de på den måten at de kverner seg gjennom lister med gode kildetips fra sine gode kontakter – en liste som kanskje inneholder ditt navn dersom du har gjort tingene dine riktig – og det vil med andre ord si at referansesamtalen allerede er utført og du har fått et bra stempel som du selv må sørge for er ekte.
Det er med andre ord ikke så dumt å tenke over hvordan du tror du vil bli husket

Musikksnutten er hentet fra 1984 og en konsert i Nederland. Jeg var der i en alder av nitten år, fikk bare lyst til å nevne det og sender en hilsen til Madelien som har bursdag i dag – Gelukkige verjaardag!

Her er TALK TALK

3 comments

  1. Spurte min nåværende leder, som kjører et ganske så tight ship, om å være referanse. Fikk til svar «Tør du det?»
    «Mja, mjo, er da vanlig å bruke leder som referanse?»
    + at jeg har rimelig god oversikt over hva vedkommende ville sagt.
    Men så er det nå en gang slik at det går litt sakte for hjernecella i blant, så da jeg neste gang traff leder ble nok denne noe betuttet at jeg takket for komplimenten. Den jeg ikke oppfattet i første omgang.
    «Hvilken kompliment?»
    «Ja, at du lurte på om jeg turde bruke deg som referanse?»

    Liker

  2. Jeg opplevde faktisk at en jeg søkte jobb hos ringte en han kjente hos min tidligere arbeidsgiver. Han fortalte meg det på intervjuet og det dukket opp en klump i magen. Han dro på med det direkte spørsmålet: «Hva tror du han sa om deg?». Heldigvis bestemte jeg meg for å være ærlig og det hele førte til ny jobb for meg.

    Det å ikke spørre/informere om at en bruker noen som referanse er ikke det lureste…

    Liker

  3. «…det er ikke særlig tillitsvekkende hvis referansen din må tenke seg om for å plassere deg før vedkommende svarer.» Skikkelig pinlig spør du meg :)

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s