Sommerlåta – del 2

Jeg skrev en tekst her om dagen om sommerlåta og da kan jeg ramse opp flere. Jeg skal ikke liste opp dette her, men denne gangen tar jeg dere med til sommeren 1992 og en spontan ferietur til Korfu. For å gjøre en kort historie litt kortere så hadde jeg masse ferie til gode og venner med andre planer som ikke inkluderte meg så jeg grabbet en Ving Jojo til denne greske perlen.

Man blir kjent med ganske mange når man reiser alene med lett ryggsekk og åpent sinn, og dette var vel allerede på den andre ettermiddagen hvor jeg hang i strandbaren til Kaya som var datteren til hun som jeg leide rom hos. Egentlig så het hun ikke Kaya, men hun hadde sagt at hun likte å bli kalt Kaya, kanskje fordi hun hadde et navn som hun visste ville være vanskelig for oss turistene å uttale. Jeg hadde vært en liten tur på do og fant to fremmede jenter ved min knagg kledd i korte sommerkjoler som klistret seg litt til deler av kroppene som fremdeles var våte etter et bad, langt hår trukket bakover med solbriller som hårbøyle.
– «You’ve got new friends», smilte Kaya som tidligere hadde fortalt at hun likte å spleise mennesker, en samtale litt tidligere på dagen hvor jeg for øvrig hadde påpekt at jeg likte å reise alene, noe som tydeligvis ikke var en opsjon i hennes verden. Jeg nikket og krabbet opp på kroken min, strakk meg etter røykpakken og så at den var tom.
– «Sorry», smilte hun ene og virket litt anspent, hun så ut som en pjuskete fugl med vått hår som jeg antok var lyst når det var tørt.
– «Vi fikk bomme … hun sa det var greit, vi tok de siste …»
– «Greit», nikket jeg og hilste på Hedvig og Kristin, begge fra Siggerud og begge klar for å avslutte deres første feriedag med en spennende kveld.
– «Tror nok dere må inn til byen», fortalte jeg.
– «Det skjer ikke så veldig mye her ute …»
– «Har skjønt det», flirte hun som het Hedvig og dyppet sugerøret i iskaffen sin.
– «Mest pensjonister og engelskmenn».
– «Jeg orker ikke engelskmenn», innskjøt Kristin.
– «Fikk nok av dem når jeg studerte der … i England, mener jeg … de er overalt, det henger sikkert sammen med tiden de var sånne … sånne kolonister … men de er så … de er så vulgære og ufyselige».
– «Ikke alle, da», korrigerte venninnen.
– «Ikke alle», samtykket Kristin.
– «Men de fleste … det virker som om det rett og slett ikke spiller noen rolle for dem hvor de befinner seg … hvilket land, mener jeg … du ser dem under en parasoll på stranda tidlig på dagen før de samler seg rundt øl og merkelige drinker».
– «Og fotballdrakter», innskjøt Hedvig og knipset sneipen bortover stranden.
– «Ja», smilte Kristin tilbake.
– «Men det er tross alt bedre enn bleikfeit hud med tattiser på … det er som om den eneste grunnen til at engelskmenn reiser til et bestemt sted er vissheten om at de kan treffe andre engelskmenn på det samme stedet … akkurat der tror jeg at jeg er helt motsatt».
– «Motsatt?»
– «Ja», svarte hun.
– «Når jeg er på ferie i et annet land, så syns jeg det er ganske fint å forsøke å gli inn i den kulturen som er på det stedet jeg ferierer … dessuten så prøver jeg også å unngå å treffe norske».
– «Enig», smilte Kristin og børstet bort noe sand fra leggen.
– «Norske er jo bare så kjedelige».
Jeg lente meg litt tilbake og følte meg litt beklemt, Kaya strakk over en nytent sigg jeg nikket tilbake på tegnet hennes som spurte om jeg ville ha en øl til.
– «Vi skal videre … vil du bli med?»
– «Nei takk», smilte jeg.
– «Jeg trives i drivhus og trenger ikke utforske jungelen».
– «Hva?»
– «Ingenting …»
Jeg ønsket dem en fortsatt fin etterdag og en hyggelig kveld uansett hva de ville finne på og fortsatt fin ferie dersom vi ikke tilfeldigvis skulle støte borti hverandre ved en senere anledning før Kaya lente seg over disken og satt de mørke øynene sine i mine.
– «New girls», smilte hun.
– «They come and they go».
– «They are looking for fun», smilte jeg.
– «They have come to the right place», smilte hun tilbake.
Jeg nikket og så hvordan hun ristet på røykpakken og fisket ut den siste.
– «But to be honest», fortsatte hun og blåste.
– «I don’t like those girls …»
– «Do you know them?»
– «I know their kind … »
Jeg nikket.
– «They come for fun, they say … and fuck around with everybody who serves a smile before returning to Sweden or Norway or where ever not willing to admit that they have been fooled, you know … perhaps they might even tell people at home that they have been raped when finding out that they have … you know, they might become pregnant or have some kind of disease in their pussy, you know».
Jeg nikket igjen.
– «Do you have a girlfriend at home?»
– «Yes, I do».
Jeg vet ikke hvorfor jeg sa det.
Det føltes liksom litt riktig der og da.
– «I am sure she is beautiful».
– «She is …»
– «I am sure she is».
– «Yes, I know …»
– «You must … you know … you must take care of this one».
– «I’m trying».
– «And be good», fortsatte hun og blunket.
– «She is very special, you know».
– «I know».
– «The other girls … no no … they are no good … but your girl is good».
Jeg sugde i meg de siste millimeterne av siggen så gloen flammet opp, slapp sneipen i kaffeglasset med en fresende lyd.
Den skrek så lenge den levde.

Noen timer senere dro hun meg med til et kjellerlokale i enden av strandpromenaden som man ikke så før man nesten ramlet ned i det, en bar som holdt oppe mye lenger enn de andre – det fantes sikkert noen som sa at den aldri stengte – vi satt ved bardisken med hver vår øl og kikket bort på bandet som nettopp hadde avsluttet en godkjent versjon av «Roxanne», de sto og tørket svette mens de småpratet seg i mellom og så ganske fornøyde ut. Vi fyllte den varme luften mellom oss med grå ringer før bandet fortsatte med Nirvanaklassikeren «Come as You Are» og jenta bak bardisken plasserte tre shotglass mellom oss. Hun hadde svart mohikanersveis som viftet i takt med de raske bevegelsene hennes, glattbarbert på sidene og kledd i en svart topp i skinn hvor glidelåsen var strategisk trukket ned til midjen og et lystig blikk som umulig kunne se et ærlig menneske i øynene. Hun så ut som en skikkelse uten fortid eller tanker om en annen framtid enn å spre lykke og glede mot feriestemte turister.

Take your time, hurry up
The choice is yours, don’t be late

Hun fortalte at hun het Maybelline og kom fra Nederland. Jeg visste ikke at det gikk an å hete noe sånt, men kanskje jeg hadde hørt feil. Typen som sto ved siden av henne kunne sikkert vært faren hennes selv om han gjorde hva han kunne for å vise at hun var dama hans og forsøkte å fremstå som yngre enn hva han var med amerikansk supermannansikt og bolekropp under en trang skjorte med tullete tekst, olabukser og sandaler.

Take a rest as a friend
As an old

Vi skålte og helte i oss, jeg satt med en følelse jeg kjente igjen fra tidligere, dagen etter en fest som hadde tatt litt av og det hadde blitt litt av hvert og man satt i klamme og røykstinkende klær og følte at den verden man trodde var sin egen var i ferd med å skli over i andres hender.
– «Her boobies are fake …»
– «Really?»
– «Haven’t you noticed?»
– «No», nølte jeg over kanten av ølglasset, tok en slurk og forsøkte å lese noe av teksten som sto på en flaske som så litt spennende ut før jeg lot som om jeg helt tilfeldig kikket mot brystene til jenta bak bardisken som om jeg ikke hadde lagt merke til dem tidligere.
– «Nice, don’t you think?»
Jeg nikket og rettet meg litt opp på barkrakken da jeg fikk øye på Hedvig og Kristin som plutselig befant seg bak oss.
Kanskje ikke så rart.
Dette stedet var jo ikke så stort.
Begge hadde munner som så ut som åpne flasker med rødt blekk og korte kjoler med vide utringninger som gjorde det enkelt å kikke ned på kosedyrene som så ut som om de levde sitt eget liv under kjolestoffet.
Lydene fra strandbaren gikk i repeat.
Teksten var muligens litt endret, men melodien var den samme.
Nirvana var endret til småsnakk rettet mot de som sto nærmest scenen. Jeg fikk ikke med meg de snakket om, men kjente åpningsriffet til den siste sangen på kveldens spilleliste, en enkel klimpring etterfulgt av sår vokal.

Klapprende hæler, kastanjetter
Beksvart natt og flakkende lys

Det gikk ikke lang tid før de to magnetene ved siden av oss hadde tiltrukket seg en del jern. Det ble ganske trangt, og jeg hadde lyst til å dra hjem.
– «I want to listen to the song», hvisket Kaya.
– «It sounds good».
Jeg nikket, litt overrasket over å støte på et norsk garasjeband på en gresk øy.

Øl som skummer, vin som renner
Fremmede lyder overalt

Litt senere gikk vi gjennom de smale smugene, Kaya holdt meg hardt i hånda og jeg kjente at håndtrykket mitt var usedvanlig klamt, det var varmt i lufta men det var ikke derfor. Vi hadde nettopp passert noen tatoverte engelskmenn som hang utenfor en bar som hadde stengt for lenge siden, kortklipte og med like fotballtrøyer og svette glis over tomme halvlitersglass, blårøde i ansiktet av solbrenthet og fyll, hørte ikke hva de sa men skjønte sammenhengen.
I en annen verden kunne jeg kanskje ha fortalt dem at jeg syns engelsk fotball var kjedelig. Jeg valgte å se en helt annen vei og fyllte tomrommet med å dra noen filmsitater som fikk Kaya til å spørre hva som var min favorittfilm.
– “A french movie called Betty Blue”.
– “Yes, I know it”, smilte hun.
– “And I like it, too … it is a bit sad, isn’t it?”
– “All stories includes a bit of sadness”, svarte jeg og så hvordan vi kastet lange skygger langs de hvitkalkede veggene og hørte bølgene bruse oppover den steinete stranden, en konstant rullende lyd som kom og gikk og bare så vidt skilte seg ut fra den brusende lyden inne i hodet.
– “It’s all about expectations, we all have different wishes hoping life will do you good but ends up sad when you are facing the facts that things didn’t twist up the way you wanted it to be”.
– “She dies …”
– “Yes”, svarte jeg.
– “He kills her … he strangles her with a pillow at the hospital, she turns crazy … or perhaps she was crazy all the time”.
– “I like Pretty Woman”, avbrøt hun.
– “That’s more like a … like a fairytale”.
– “Julia Roberts”, nikket jeg.
– “Richard Gere”, parerte hun og klemte hånden min inntil maven sin.
Det var hun som spilte ut kortene sine først, hun fortalte at det var fint å ha en å gå ut sammen med for da slapp hun alt maset fra innpåslitne turister og alt det andre som pleide å følge med.
Hun sa at vi kunne passe på hverandre.
Hun danset på bordene for å tjene penger.
Hun trengte en som kunne passe døra.
Det var der jeg kom inn i bildet.
Det var ikke mer å si om den saken.
Jeg fikk for meg at jeg kunne høre en eller annen spille gitar, mellom to hjerteslag var det som om tiden stanset mellom lyden fra en bølge og de melankolske tonene, hørte den lange lyden fra havet som rullet over de fine steinene, glinsende i den varme natten, kaskader av toner som steg og falt i takt med bølgene.

Jeg kan drømme
Og når jeg drømmer, drømmer jeg om deg

Jeg hadde sand i øya og tunge øyelokk og kom til å tenke på at jeg likte «The Big Blue» og «Den Siste Mohikaner» og den fantastiske «Ildkrigen», men brydde meg ikke om å fortelle det.

Her er MARIUS MULLER med «Carmen»

7 comments

  1. Det er egentlig med litt blandede følelser jeg legger inn en kommentar for jeg syns det er ganske fint å se at det står et null der oppe i hjørnet. Poenget er å finne de riktige ordene og det er kanskje derfor det er vanskelig å skrive en kommentar til en så sterk tekst. Det nærmeste må være å komme med en eller annen anmeldelse, og det er jo et hint til deg om at du definitivt bør skrive bok.

    Det jeg egentlig ville skrive var at jeg ikke finner ord men så ble det noen likevel.
    Takk skal du ha, Morten – ønsker deg en fin sommer!

    Harald

    Lik

  2. Gud herre jemini og alt det andre for en fantastisk tekst du serverer :)
    Jeg sitter på terrassen og nyter morgenkaffen, måkeskrik og rolige toner fra en av de beste musikerne som landet vårt har presentert. Jeg har lest teksten din en rekke ganger og gleder meg til å lese den for de andre når de våkner.
    Du er bare helt fantastisk, Morten!

    Klem, Anita

    Lik

  3. Flott video i ord og tonar av ein finfin artist som fekk eit altfor kort liv.
    Var innom i går kveld også, las den gode teksta di og høyrde musikken, begge deler gav meg noko som var og er vanskeleg å setje ord på. Enig med 1ste kommentator her, bokstoff :)

    «……..mellom to hjerteslag var det som om tiden stanset mellom lyden fra en bølge og de melankolske tonene, hørte den lange lyden fra havet som rullet over de fine steinene, glinsende i den varme natten, kaskader av toner som steg og falt i takt med bølgene.» Vakkert.

    Marieklem

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s