Sommerlåta – del 3

Den tredje delen av mine sommerlåtfavoritter handler om den andre siden.
Den siden hvor det går mot slutten og det som man tror skal bli veldig vanskelig men som ikke blir så vanskelig likevel. Det handler likevel om en sommerforelskelse og når tiden har kommet dit når du finner ut at det ikke handler om det du trodde det skulle handle om.
Sommer 1990.
Jeg husker den friske ettermiddagsluften som hang over meg i det jeg gikk gjennom porten og så at hun vinket og virket oppriktig glad for å se meg igjen, klem og kyss og takk for sist med ny kjole, kjøpt i dag, lys beige med små blomster på og vanvittig kledelig og jeg kjente at jeg ble varm i kinnene og klar for å gi faen i alle tankene om hva jeg hadde planlagt å si og gjøre og rett og slett bare legge meg på ryggen og gi meg ende over. Jeg visste at jeg ville komme til å bryte løftet jeg hadde gitt meg selv i det hun sto foran meg og var blendende vakker i fin kjole som smøg seg rundt den deilige kroppen mens jeg tenkte på alle løftene man gir og alle løftene man bryter og at verden går videre til tross for alle løftene.
Der var hun og her var jeg.
Min tilstedeværelse i denne hagen var etter min oppfatning resultatet av tilfeldigheter og noen skjebnebestemte greier som endte med at jeg hadde skravlet og sjarmert og godsnakket med henne som om det gjaldt livet, som om det hadde vært nå eller aldri.
Den gangen var det nå.
Denne gangen var det aldri.
Hagebordet var dekket inntil veggen som fikk skygge fra kirsebærtreet, Bob Marley fra høyttalerne gjorde meg overbevist med hensyn til hele situasjonen.
Vi drikker vin.
Vi spiser og ler og prater om ting som ingen av oss ville huske senere.
Det kunne bli en god kveld.
Kanskje en av de beste.
Jeg skulle servere replikkene mine og være god denne kvelden, bedre enn noen gang, ordene vil bare komme helt av seg selv som om de fant veien av gammel vane på kjente stier, de skulle bare gli lett ut av munnen uten at jeg tenkte på det. Jeg kunne glemme meg selv og bare følge rollen, gi etter for hver bevegelse og innerst inne vite at hun var min.

From the very first time I rest my eyes on you, girl
My heart says follow trough

Vi hadde tømt den første vinflasken og brettet oss ut på terrassen, jeg hadde sittet og hørt henne gjøre rede for absolutt alt som hadde skjedd henne siden sist mens jeg så henne rett inn i øynene.
Jeg visste at hun elsket sånt.
Jeg visste at hun elsket å bli tatt på alvor.
Til å begynne med hadde hele situasjonen virket temmelig uvirkelig, som om vi spilte et slags skuespill hvor vi lo av hverandres vittigheter, fyrte av spørsmål etter spørsmål som om vi ønsket å komme bort fra virkeligheten. Jeg gjorde alt som jeg visste at jenter satte pris på, eller i hvert fall det jeg hadde erfart jeg måtte gjøre for å få jenter til å like meg, selv om jeg etter en stund kjente at skuespillet begynte å slippe taket. Jeg tror vi merket det begge to, den lettede følelsen da vi omsider begynte å slappe av og ruslet en tur ned til vannet og veldig sakte, slik nye kjærestepar gjør, tilbake mot terrassen mens jeg tenkte på hvor lett det er å finne ut hvor lenge et par har vært sammen ved å se hvor fort de går. Etablerte par nådde galoppstadiet rimelig fort, når de var ute og gikk var de mer motivert av et ønske om å komme seg fram enn av muligheten til å tilbringe tid sammen. Dersom noen hadde sett oss, var sannsynligheten stor for at de kunne tro at vi var nyforelsket.

Tears in my eyes burn
While I’m waiting for my turn

Det kjentes litt rart å leie henne. Jeg hadde ikke peiling på hvorfor, hendene våre hadde berørt langt mer intime kroppsdeler tidligere men det var som om jeg ikke var klar for noe som lignet på den her-er-vi-og-vi-er-sammen-greia.

So don’t treat me like a puppet on a string
’cause I know I have to do my thing

– «Har’n», lo hun og slo meg på skulderen før hun løp fra meg.
Selvfølgelig løp jeg etter henne, det hadde liksom vært meningen hele tiden.
Selvfølgelig snublet hun på gresset og selvfølgelig falt jeg over henne.
Det eneste som manglet var sakte film og et dusin strykere.
Vi ble liggende ved siden av hverandre, fniste og lo, innen hun vred seg løs og satte seg over meg uten at jeg brydde meg om å gjøre motstand.
– «Jeg viser ingen nåde», hvisket hun og kilte meg over kinnet med håret sitt før hun forseglet munnen sin over min.
Det ble en pause.
Sceneteppet gikk ned, publikum kunne strekke bena og diskutere første akt.
Jeg var klar for et rollebytte.
Dette var feil.
Dette var fullstendig feil.
Det fulgte noen sekunder med taushet. Jeg var den første til å se opp og ble overrasket av de blå øyene hennes, den myke huden og det oppriktige uttrykket. Det var som om jeg kunne se for meg hvordan hun gjorde seg klar for en periode i livet som nærmet seg sin brutale slutt.
Jeg hadde ingenting å sette inn annet enn et skremmende fravær.
Kroppene våre skulle bli fremmede for hverandre, det ville komme en mur mellom oss, og om noen måneder eller noen år ville jeg komme til å treffe henne igjen og spille rollen som glad og smilende og maskert og ute av stand til å komme inn på det vi hadde opplevd av frykt for å fordele skyld eller finne på en alternativ historie, som en forvirret dramatiker som ikke vet hva han skal gjøre med persongalleriet.
– «Rart å holde hånden din», begynte jeg og kjente at hun klemte til litt ekstra etter at jeg hadde sagt det.
– «Dette?»
– «Ja», fortsatte jeg.
– «Føler at det binder oss litt … jeg mener … når du ser to mennesker som går sånn og leier hverandre sånn som vi gjør så er det jo lett å trekke konklusjoner, ikke sant?»
– «At man er sammen?»
– «Ja, men det er mer enn som så», fortsatte jeg.
– «Man går ut i fra at man er tilfreds med situasjonen … at de trives».
– «Trives du ikke?»
– «Jo, bevares», smilte jeg litt brydd og følte at jeg måtte ta en tenkepause av frykt for at jeg ikke ville klare å finne de riktige ordene. Hun holdt meg fremdeles i hånden mens hun støttet seg opp på albuen og stirret ned på meg som om hun forberedte seg på hva som skulle komme.
– «Morten», avbrøt hun.
– «Du og jeg … vi planlegger ingenting, så enkelt er det, det som skjer det skjer».
Hun fikk det til å lyde som om hun hadde opplevd dette hundre ganger før.
Kanskje hun hadde det for alt jeg visste.
– «Jeg er ikke særlig flink til dette», fortsatte jeg og flyttet blikket bort fra ansiktet hennes, nedover svabergene og forbi et furutre innen jeg langsomt fikk henne foran meg igjen og hvilte blikket mot smilet hennes som spurte hva hun kunne vente.
– «Du er mann», fortsatte hun.
– «Dette er en del av rollebeskrivelsen din».
– «Det er jo en måte å si det på …»
– «Du trenger ikke å si noe du ikke vil», innskjøt hun.
– «Jeg vet det», sukket jeg og forsøkte å finne de rette ordene som skulle til for å fortelle henne at jeg ønsket å vise henne at jeg hadde det hyggelig, at jeg trivdes sammen med henne men at jeg ikke ville la det bli til noe mer enn det vi allerede hadde gjort det til.
Hun strammet grepet rundt hånden min.
– «Skal jeg si det hva jeg føler?»
Jeg nikket.
– «Jeg trives med dette her», smilte hun og slo ut med armene.
– «Det føles riktig».
– «Tenk om det ikke blir noe mer?»
– «Da blir det ikke noe mer …»
Der var vi i mål.
Så enkelt var det.
Det var som om bølge av lettelse skylte over meg.
Jeg hadde ikke lenger noe press på meg, det var bare å kaste terningene og se hvor de landet.
Da vi kysset hverandre, føltes det annerledes enn de gangene vi hadde kysset tidligere og da leppene våre berørte hverandre, var det som om de satte et fysisk segl på den verbale pakten vi nettopp hadde inngått.
– «Så fint», hvisket hun mellom to korte kyss, jeg la merke til at mitt eget bryst beveget seg inn og ut i samme takt som hennes, som om vi begge hadde holdt pusten på likt, redde for å bryte et eller annet vi hadde startet på innen alvoret endelig løste seg opp.

Don’t talk to me as if you think I’m dumb
I wanna know when you’re gonna come

Jeg hadde lyst til å si et eller annet, men kom ikke på noe. Et øyeblikk vurderte jeg faktisk å si at jeg elsket henne, men jeg visste at hun ville ta meg alvorlig så jeg fant ut at det var best å la det være.
Vi var gode venner.
Dersom noen skulle finne på å spørre, så er det det vi vil svare.
Vi er gode venner.

Jeg lar Bob Marley få hvile med visshet om at han definitivt ville ha godkjent denne nakne og vakre versjonen av en av mine sommerlåtfavoritter – her er ANDY ALLO med «Waiting In Vain»

3 comments

  1. Det hele er så vakkert at jeg vet ikke om jeg skal smile eller gråte. Jeg gjør begge deler mens jeg venter på at morgenkaffen skal bli klar og jeg kan lese denne teksten for de andre når de våkner.

    Anita <3

    Liker

  2. Teksten er dritbra som vanlig, men jeg ville bare kommentere at dette er en fantastisk versjon av en Marley-klassiker. Takk for intro, Morten!

    Terje H

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s