Sommerlåta – del 5

Jeg har nevnt i en tidligere tekst om mine sommerlåtfavoritter huskes best for en eller annen dame. Denne skal ikke det, eller indirekte så gjør den kanskje det med tanke på at menneskenes primærbehov handler om mat, ly og forplantning og mine sider handler definitivt ikke om de to førstnevnte hvis det er sånn som enkelte sier at man må velge en av tre …

Når sommerferien er slutt, er det som om man har en del å bevise. Jeg har lest noen tekster om hvordan den ene forsøker å overgå den andre med sine avanserte reiseplaner og overnaturlige hendelser. Jeg er ikke av denne typen selv og har med tiden valgt å sile bort de som tror de er det, – vel og merke de som gjør store poenger av turen og opplevelsen.
Skryt og hovering passer ikke inn i min verden.

Når sommerferien var slutt som liten gutt var det som om å stå opp etter en slags forvandling.
Nesten som en kjede i en liten evolusjon.
Huden skifter farge og håret vokser.
Man blir litt lenger.
Det som var litt dritt var at alle minnene ikke varte helt til skolestart siden fargen flasset bort og mamma pleide å insistere på at jeg skulle være nyklipt.
Mine forvandlinger var ikke synlige på utsiden.
Mine forvandlinger dreide seg stort sett om erfaringer og lagring av nye minner i form av runde steiner, fine skjell eller en tom brusflaske som jeg hadde fyllt opp med fin sand fra steder jeg har vært.
Jeg er for øvrig utrolig glad for at min ungdomstid var fri for digitale lagringsdingser og fildelingsfjas.

Grensen mellom en historiefortelling og skryt er ganske smal, men man kommer aldri unna en eller annen anledning hvor man skal fortelle om et eller annet. Jeg kan fremdeles huske første gangen det var min tur på runden, det var sommeren etter at jeg hadde tatt «panteren» og det ble ganske stille i gjengen. Jeg vet ikke om det var fordi de ikke trodde på det eller om det var så imponerende at de ikke visste hva de skulle si.
Litt senere var dette noe som de fleste hadde gjort, vi hadde til og med reist ut sammen, men det var jeg som var først.

Panteren er en klippe på Bygdøy i Oslo som har en høyde på tretten meter.
Noen sier at den bare er elleve, men det betyr egentlig ikke så mye.
Jeg var der første gang med en kompis som var litt eldre enn meg, men greia er at det var søsteren hans, en jente som jeg innbildte meg hadde et godt øye til meg, som fikk meg til å hoppe ut i det store tomrommet i et blekt forsøk på å fylle et lerret som var alt for stort for meg.
Jeg hadde egentlig ingen god grunn til å tro at hun hadde et godt øye til meg annet enn at hun var veldig hyggelig.
Dessuten var hun ganske pen, men det trenger ikke alltid bety noe …
Jeg husker at hun sto fire meter fra meg i en hvit kjole eller muligens en lang topp med innsnøring i livet og vid halsåpning. Det hadde seg sånn at hun trakk den over hodet akkurat i et av de øyeblikkene hvor jeg hadde henne i fokus og lot brystene leke touch and go med solen innen hun smøg seg inn i en lyseblå badedrakt.
– «Kom», smilte hun og grep hånden min, førte meg bort til klippekanten hvor hun slapp taket og kastet seg ut, jeg svelget og rakk å svelge en gang til innen hun nådde vannflaten.
Gulp.
Deretter var det bare en ting å gjøre, jeg kastet meg ut i luften og så hvordan alt rundt meg bare ble til hvite streker før jeg skar gjennom overflaten og lot meg omfavne av en lunken og bløt dyne.

Liksom tilfeldig dukket jeg opp ved siden av henne, men dessverre falt det seg slik at jeg slukte en halvliter med vann og måtte hoste.
– «Smakte det ikke noe godt?»
– «Kan styre meg», smilte jeg og renset halsen som klødde og sved etter det salte sjokket.
– «Tretten meter», fortsatte hun.
– «Det hadde du ikke trodd!»
– «Nei», nølte jeg og vurderte om jeg skulle finne på noe som kunne måle seg med dette, men kunne ikke komme på noe.
Vi ble liggende og duppe i det krusende lakenet. Jeg frydet meg over at vi var alene i den store senga, luktet inn tangen fra vannkanten som virket frisk og fin men som de fleste ville ha rynket på nesen til inne i byen.
Egentlig så luktet det dritt.
Det glitret i de glade øynene hennes, for en liten stund ga jeg henne plass i fantasien min og lot blikket dvele ved det lange håret som fløt gjennom overflaten som en hale og lot det bli et eget kjølspor etter henne. Jeg ble liggende og flyte mellom himmel og hav og lot verden være hvit og blå og sval vind, rullet rundt og dykket ned med følelsen av å være alene i en taus verden.
Akkurat som jeg liker det.
Dagen vil tidsnok bli til kveld hvor vi sitter foran et sprakende bål og synger «When the saints go marching in».
Etterpå, når lyset blir slått på og brenner hull i virkeligheten, vil det bare være insekter og grøssende gress igjen.

Noen år senere har jeg fremdeles en del ting som må gjøres i løpet av en sommerferie.
Det er bare det at jeg ikke snakker så høyt om det.
Den dagen jeg ikke lenger hopper fra femmern eller høyere er jeg ferdig.

Observante lesere og lyttere kan ha lagt merke til at jeg har en greie med gode coverversjoner – her kommer en gjeng fra Nederland som kaller seg NEW GIG IN TOWN med «Boys of Summer»

4 comments

  1. Der er du igjen, men litt for sen til morgenkaffen min. Det er som om jeg har ventet på «deg», men skjønner jo at du også skal ha ferie, men her er du innom og deler tekst og musikk som overgår det meste av hva jeg leser og hører i sommerferien. Gjestene mine er enige, og du har fått en del nye følgere :)

    Du er en stor poet, Morten.
    Ønsker deg en fortsatt fin ferie og er nesten litt spent på å høre hvilke minner du velger å dele med «oss».

    Anita

    Lik

  2. «…som fikk meg til å hoppe ut i det store tomrommet i et blekt forsøk på å fylle et lerret som var alt for stort for meg.» Smiler og tenkjer at det er godt skrive. Det er vel sånn vi føler det nokon og ein kvar innimellom når vi tek på oss ei utfordring som kan kjennast litt uoverkommeleg.

    «Jeg ble liggende og flyte mellom himmel og hav og lot verden være hvit og blå og sval vind, rullet rundt og dykket ned med følelsen av å være alene i en taus verden.» Nydeleg formulert Morten.

    Gler meg til å lese meir frå ditt tastatur. Dine minner framkallar eigne minner, om enn ikkje så detaljerte, eller kanskje om eg gir meg tid til å kjenne etter, sånn heilt inn.
    Her inne har eg også blitt kjennt med ny musikk for meg.

    Keep them coming :)
    Marieklem

    Lik

  3. Ojojoj, her ser jeg tekster som jeg liker!
    Jeg fikk sidene dine introdusert fra en venninne og har sittet og bladd meg gjennom arkivet ditt og skjønner at jeg leser noe stort. Jeg syns det også er fint hvordan du kombinerer med god musikk.
    Gleder meg til å lese mer, og håper du har en fin sommer.

    Hilsen Solveig :)

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s