Sommerlåta – del 6

Det viktigste er å trives med seg selv.
Det er så godt sagt at jeg kunne godt ha sagt det selv, det er mulig at jeg kan ha gjort det en eller annen gang, men i sammenheng med denne teksten er det på bakgrunn av noe som jeg hørte på stranda her om dagen.
Jeg vet ikke hvor mange jeg kjenner som kan si at de trives med seg selv. Det er mange som blir et eller annet eller til den de har blitt basert på tilfeldigheter og forskjellige møter og så har de tilpasset seg.
Det er jo sånn det er med oss mennesker.
Vi tilpasser oss.
Jeg var ganske god på det en gang, jeg passet inn i de fleste settinger, men med tiden så har jeg blitt så trygg på meg selv at jeg ikke lenger ser noe behov for å gjøre ting eller si noe som på død og liv skal oppfattes som «riktig» i den settingen jeg befinner meg i.
Jeg er meg selv.
Jeg trives.
Dersom jeg ikke trives, så går jeg.
Det er noe som jeg vet svir for enkelte mennesker, det blir en situasjon hvor enkelte oppfatter meg som sur og som en seig faen eller så blir det en situasjon hvor enkelte tar dette inn over seg og starter sin egen lille prosess. Uansett så skaper det litt uhygge, noe som isolert sett ikke er bra men som av og til er nødvendig for at man skal få ryddet opp litt i tankene sine.

Det viktigste er å trives med seg selv.
Det var mannen på svaberget som hadde sagt det, begge barna hans lå og duppet på en luftmadrass mens han vrikket på hoftene og sang «Moviestar».
– «Pappa», stønnet den ene gutten.
– «Du driter deg ut …»
Jeg hadde for lengst rettet meg litt opp og så at dama hans var i ferd med å strekke litt på kroppen sin og kanskje blande seg inn, enten på den ene eller den andre måten hvor jeg antok at hun med stor sannsynlighet ville velge den andre måten som betydde at hun hverken kom til å synge eller danse. Det var da mannen på svaberget snudde seg i min retning og så at jeg så og det var da det skjedde, han fortsatte å synge og vrikke på hoftene og ga meg et smil når jeg pekte opp med tommelen.

Det viktigste er å trives med seg selv, og i dag så er det rimelig paradoksalt at man ofte betrakter de som … la meg bruke begrepet «tør å gjøre andre ting» som en person som driter seg ut eller avviker fra en eller annen standard som ingen egentlig vet hvem som setter samtidig som man syns det er helt greit å se patetiske bimbos eller slimåler i realityprogrammer …

Denne kommentaren dro meg tilbake i tid, og jeg har for lengst skjønt at min oppvekst på 1970- og 1980-tallet inneholdt mye mer enn hva jeg klarte å få med meg når jeg var midt i det. Jeg tror – sånn sett i ettertid – at det kan ha en sammenheng med å trives med seg selv og det er kanskje ikke så lett å vite sånne ting når man ikke vet hva man kan sammenligne med eller hvorfor man velger det ene i stedet for det andre og sånne ting.
Man går rundt og tror at det er viktig hva andre mener og hva andre tror.
Man skal tilpasse seg.
Man skal bli som alle de andre.
Dersom jeg hadde visst noe av det jeg vet i dag, så hadde jeg antageligvis vært en helt annen – sett i ettertid er det bra at jeg ikke visste så mye om sånne ting for da hadde jeg ikke vært den jeg er i dag og i dag så trives jeg med meg selv. Det blir nesten litt surrealistisk eller paradoksalt å forfølge sånne tanker i og med at det er den nevnte tilpasningen som får man til å bli den man blir.
Jeg kjente noen på den tiden som gikk sine egen veier.
De ble sett på som litt sære.
De var avvikere.
Dersom jeg hadde visst noe av det jeg vet i dag, så hadde jeg antageligvis vært blandt dem.

Året er 1976 og alt var i grunnen ganske enkelt for en gutt på elleve år. Jeg visste alt som var nødvendig for å klare meg sånn passe bra, livet var ganske innholdsrikt og denne sommeren var det ikke så mye annet som betydde noe mer enn den fine stranda som lå noen minutter med spurt fra hytta, verdens fineste og beste strand med et svaberg på den ene siden som man kunne stupe fra eller ta bomba, vel og merke hvis jeg hadde stranda og svaberget for meg selv. Hvis ikke så følte jeg at alle glodde på meg og at de trodde jeg bare ville tøffe meg eller gjøre meg til og det ville jeg jo ikke.
Noen ganger var det deilig å bare sitte og myse på alle fiskene, krabbene, brennmanetene og sjøstjernene som levde sitt eget liv under overflata, jordbærslang hos Ødegaard i nabohytta og det hemmelige gjemmestedet i den mørke hula på den andre siden hvor jeg pleide å spise skolebrød og drikke Kjeft med appelsinsmak og var ikke noe annet enn en helt vanlig gutt med et helt vanlig navn.
Jeg har alltid delt fornavn med noen. Det var tre på barneskolen og en på ungdomsskolen, to på gymnaset og som regel flere på jobben som het det samme.
Jeg var en av mange og var ikke den som man først la merke til.
I en hver sammenheng finnes de som ler høyest og snakker mest, de som skiller seg ut på en eller annen måte eller tar litt for mye plass og som øynene eller ørene først faller på, ikke fordi de er så pene eller stygge, men fordi det er noe med dem i motsetning til alle de andre og jeg var en av alle de andre.
Jeg lurer på – sånn sett i ettertid – at det var fordi jeg var flink til å tilpasse meg.

Det er nesten som på samme måten som når jeg samler steiner, bortsett fra at det blir motsatt, jeg samler på de som ikke er som alle de andre, de som er spesielle. Jeg liker å gå i fjæra å plukke steiner som havet har slipt runde og glatte, ingen er helt like, de er i forskjellige størrelser og farger, det var de jeg plukket ut og samlet på, knyttet opplevelser til dem og trodde jeg husket dagen og stranda og akkurat det stedet hvor jeg fant dem.
Det har blitt noen steiner med årene, for å si det sånn …

Det viktigste er å trives med seg selv, og jeg pleier å si i mine foredrag at det ikke finnes et menneske i hele verden som er bedre til å være deg enn nettopp du.
Tenk over det.
Tilbake til denne fremmede mannen som danset på svaberget og gjorde sine sønner forlegne på bademadrassene sine, så lurer jeg på hvem av dem jeg best kan identifisere meg med.
Den gangen i 1976 hadde jeg kanskje heiet på guttene.
Dagen i dag vet jeg bedre.

One comment

  1. Det viktigaste er å trivast med seg sjølv….Så enig så enig

    Sommaren 76 hadde eg fyllt 14 år, kjende meg vaksen og tenkte mykje på livet, døden og kjærleiken. Stjernene var eit mysterium og månen likeså. I dag, midt i livet, ser eg ein raud tråd frå då til no. I kveld «heng» månen god og rund like over fjellkammen,sterk og nær. Han gjer fortsatt inntrykk. Heldigvis vert vi tryggare på oss sjølve etter som åra går, i alle fall sånn på det jevne. Friare kanskje, til å vere den vi tenkjer vi er.
    Vi tilpassar oss, heile livet. Eg trur vi gjer det. Eg gjer det. Lever opp til dei forventingane eg tenkjer andre har av meg, dei andre som i barn, foreldre, søsken,venner etc Og så er det kanskje berre mine eigne forventnigar til meg sjølv som står i vegen for at eg skal trivast heilt med meg sjølv….
    Heldigvis kan eg overaske både meg sjølv og andre med å gå min eigen veg :)

    Teksta di gav meg bl.a. tankar om det å vere ein av mange og noko for seg sjølv.Å finne balansen mellom å tilpasse seg og finne si grense,sitt sjølverd og stå for det.

    Takk for tankesprang.

    Godnattklem

    ( Movistar :))

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s