Måned: juli 2013

Sommerlåta – del 4

Mine sommerlåtfavoritter huskes best for en eller annen dame.
Det er rart med det.
Det skal som regel et tøft pensum til for å få ting til å sitte.
Samtidig skjønner jeg at jeg skal være litt forsiktig med å ramse opp mange låter siden det kan skape et uheldig og misvisende inntrykk av meg selv som en skjørtebrenner.
Ha, den har du nok ikke hørt før.
Skjørtebrenner var et begrep som ble lansert av … ja, vi kan jo for letthetens skyld kalle han Pål – en av mine svirebrødre – selv om det egentlig ikke betyr noe for dagens tekst som peker nese til en tid preget av hærverk, det vil si knusing av barkrakker og pikehjerter.
Ja ja, det er jo en tid for alt.
Dagens sommerlåt går til dere alle …

Sommerlåta – del 3

Den tredje delen av mine sommerlåtfavoritter handler om den andre siden.
Den siden hvor det går mot slutten og det som man tror skal bli veldig vanskelig men som ikke blir så vanskelig likevel. Det handler likevel om en sommerforelskelse og når tiden har kommet dit når du finner ut at det ikke handler om det du trodde det skulle handle om.
Sommer 1990.
Jeg husker den friske ettermiddagsluften som hang over meg i det jeg gikk gjennom porten og så at hun vinket og virket oppriktig glad for å se meg igjen, klem og kyss og takk for sist med ny kjole, kjøpt i dag, lys beige med små blomster på og vanvittig kledelig og jeg kjente at jeg ble varm i kinnene og klar for å gi faen i alle tankene om hva jeg hadde planlagt å si og gjøre og rett og slett bare legge meg på ryggen og gi meg ende over. Jeg visste at jeg ville komme til å bryte løftet jeg hadde gitt meg selv i det hun sto foran meg og var blendende vakker i fin kjole som smøg seg rundt den deilige kroppen mens jeg tenkte på alle løftene man gir og alle løftene man bryter og at verden går videre til tross for alle løftene.
Der var hun og her var jeg.
Min tilstedeværelse i denne hagen var etter min oppfatning resultatet av tilfeldigheter og noen skjebnebestemte greier som endte med at jeg hadde skravlet og sjarmert og godsnakket med henne som om det gjaldt livet, som om det hadde vært nå eller aldri.
Den gangen var det nå.
Denne gangen var det aldri.
Hagebordet var dekket inntil veggen som fikk skygge fra kirsebærtreet, Bob Marley fra høyttalerne gjorde meg overbevist med hensyn til hele situasjonen.
Vi drikker vin.
Vi spiser og ler og prater om ting som ingen av oss ville huske senere.
Det kunne bli en god kveld.
Kanskje en av de beste.
Jeg skulle servere replikkene mine og være god denne kvelden, bedre enn noen gang, ordene vil bare komme helt av seg selv som om de fant veien av gammel vane på kjente stier, de skulle bare gli lett ut av munnen uten at jeg tenkte på det. Jeg kunne glemme meg selv og bare følge rollen, gi etter for hver bevegelse og innerst inne vite at hun var min.

From the very first time I rest my eyes on you, girl
My heart says follow trough

Vi hadde tømt den første vinflasken og brettet oss ut på terrassen, jeg hadde sittet og hørt henne gjøre rede for absolutt alt som hadde skjedd henne siden sist mens jeg så henne rett inn i øynene.
Jeg visste at hun elsket sånt.
Jeg visste at hun elsket å bli tatt på alvor.
Til å begynne med hadde hele situasjonen virket temmelig uvirkelig, som om vi spilte et slags skuespill hvor vi lo av hverandres vittigheter, fyrte av spørsmål etter spørsmål som om vi ønsket å komme bort fra virkeligheten. Jeg gjorde alt som jeg visste at jenter satte pris på, eller i hvert fall det jeg hadde erfart jeg måtte gjøre for å få jenter til å like meg, selv om jeg etter en stund kjente at skuespillet begynte å slippe taket. Jeg tror vi merket det begge to, den lettede følelsen da vi omsider begynte å slappe av og ruslet en tur ned til vannet og veldig sakte, slik nye kjærestepar gjør, tilbake mot terrassen mens jeg tenkte på hvor lett det er å finne ut hvor lenge et par har vært sammen ved å se hvor fort de går. Etablerte par nådde galoppstadiet rimelig fort, når de var ute og gikk var de mer motivert av et ønske om å komme seg fram enn av muligheten til å tilbringe tid sammen. Dersom noen hadde sett oss, var sannsynligheten stor for at de kunne tro at vi var nyforelsket.

Tears in my eyes burn
While I’m waiting for my turn

Det kjentes litt rart å leie henne. Jeg hadde ikke peiling på hvorfor, hendene våre hadde berørt langt mer intime kroppsdeler tidligere men det var som om jeg ikke var klar for noe som lignet på den her-er-vi-og-vi-er-sammen-greia.

So don’t treat me like a puppet on a string
’cause I know I have to do my thing

– «Har’n», lo hun og slo meg på skulderen før hun løp fra meg.
Selvfølgelig løp jeg etter henne, det hadde liksom vært meningen hele tiden.
Selvfølgelig snublet hun på gresset og selvfølgelig falt jeg over henne.
Det eneste som manglet var sakte film og et dusin strykere.
Vi ble liggende ved siden av hverandre, fniste og lo, innen hun vred seg løs og satte seg over meg uten at jeg brydde meg om å gjøre motstand.
– «Jeg viser ingen nåde», hvisket hun og kilte meg over kinnet med håret sitt før hun forseglet munnen sin over min.
Det ble en pause.
Sceneteppet gikk ned, publikum kunne strekke bena og diskutere første akt.
Jeg var klar for et rollebytte.
Dette var feil.
Dette var fullstendig feil.
Det fulgte noen sekunder med taushet. Jeg var den første til å se opp og ble overrasket av de blå øyene hennes, den myke huden og det oppriktige uttrykket. Det var som om jeg kunne se for meg hvordan hun gjorde seg klar for en periode i livet som nærmet seg sin brutale slutt.
Jeg hadde ingenting å sette inn annet enn et skremmende fravær.
Kroppene våre skulle bli fremmede for hverandre, det ville komme en mur mellom oss, og om noen måneder eller noen år ville jeg komme til å treffe henne igjen og spille rollen som glad og smilende og maskert og ute av stand til å komme inn på det vi hadde opplevd av frykt for å fordele skyld eller finne på en alternativ historie, som en forvirret dramatiker som ikke vet hva han skal gjøre med persongalleriet.
– «Rart å holde hånden din», begynte jeg og kjente at hun klemte til litt ekstra etter at jeg hadde sagt det.
– «Dette?»
– «Ja», fortsatte jeg.
– «Føler at det binder oss litt … jeg mener … når du ser to mennesker som går sånn og leier hverandre sånn som vi gjør så er det jo lett å trekke konklusjoner, ikke sant?»
– «At man er sammen?»
– «Ja, men det er mer enn som så», fortsatte jeg.
– «Man går ut i fra at man er tilfreds med situasjonen … at de trives».
– «Trives du ikke?»
– «Jo, bevares», smilte jeg litt brydd og følte at jeg måtte ta en tenkepause av frykt for at jeg ikke ville klare å finne de riktige ordene. Hun holdt meg fremdeles i hånden mens hun støttet seg opp på albuen og stirret ned på meg som om hun forberedte seg på hva som skulle komme.
– «Morten», avbrøt hun.
– «Du og jeg … vi planlegger ingenting, så enkelt er det, det som skjer det skjer».
Hun fikk det til å lyde som om hun hadde opplevd dette hundre ganger før.
Kanskje hun hadde det for alt jeg visste.
– «Jeg er ikke særlig flink til dette», fortsatte jeg og flyttet blikket bort fra ansiktet hennes, nedover svabergene og forbi et furutre innen jeg langsomt fikk henne foran meg igjen og hvilte blikket mot smilet hennes som spurte hva hun kunne vente.
– «Du er mann», fortsatte hun.
– «Dette er en del av rollebeskrivelsen din».
– «Det er jo en måte å si det på …»
– «Du trenger ikke å si noe du ikke vil», innskjøt hun.
– «Jeg vet det», sukket jeg og forsøkte å finne de rette ordene som skulle til for å fortelle henne at jeg ønsket å vise henne at jeg hadde det hyggelig, at jeg trivdes sammen med henne men at jeg ikke ville la det bli til noe mer enn det vi allerede hadde gjort det til.
Hun strammet grepet rundt hånden min.
– «Skal jeg si det hva jeg føler?»
Jeg nikket.
– «Jeg trives med dette her», smilte hun og slo ut med armene.
– «Det føles riktig».
– «Tenk om det ikke blir noe mer?»
– «Da blir det ikke noe mer …»
Der var vi i mål.
Så enkelt var det.
Det var som om bølge av lettelse skylte over meg.
Jeg hadde ikke lenger noe press på meg, det var bare å kaste terningene og se hvor de landet.
Da vi kysset hverandre, føltes det annerledes enn de gangene vi hadde kysset tidligere og da leppene våre berørte hverandre, var det som om de satte et fysisk segl på den verbale pakten vi nettopp hadde inngått.
– «Så fint», hvisket hun mellom to korte kyss, jeg la merke til at mitt eget bryst beveget seg inn og ut i samme takt som hennes, som om vi begge hadde holdt pusten på likt, redde for å bryte et eller annet vi hadde startet på innen alvoret endelig løste seg opp.

Don’t talk to me as if you think I’m dumb
I wanna know when you’re gonna come

Jeg hadde lyst til å si et eller annet, men kom ikke på noe. Et øyeblikk vurderte jeg faktisk å si at jeg elsket henne, men jeg visste at hun ville ta meg alvorlig så jeg fant ut at det var best å la det være.
Vi var gode venner.
Dersom noen skulle finne på å spørre, så er det det vi vil svare.
Vi er gode venner.

Jeg lar Bob Marley få hvile med visshet om at han definitivt ville ha godkjent denne nakne og vakre versjonen av en av mine sommerlåtfavoritter – her er ANDY ALLO med «Waiting In Vain»

Sommerlåta – del 2

Jeg skrev en tekst her om dagen om sommerlåta og da kan jeg ramse opp flere. Jeg skal ikke liste opp dette her, men denne gangen tar jeg dere med til sommeren 1992 og en spontan ferietur til Korfu. For å gjøre en kort historie litt kortere så hadde jeg masse ferie til gode og venner med andre planer som ikke inkluderte meg så jeg grabbet en Ving Jojo til denne greske perlen.

Man blir kjent med ganske mange når man reiser alene med lett ryggsekk og åpent sinn, og dette var vel allerede på den andre ettermiddagen hvor jeg hang i strandbaren til Kaya som var datteren til hun som jeg leide rom hos. Egentlig så het hun ikke Kaya, men hun hadde sagt at hun likte å bli kalt Kaya, kanskje fordi hun hadde et navn som hun visste ville være vanskelig for oss turistene å uttale. Jeg hadde vært en liten tur på do og fant to fremmede jenter ved min knagg kledd i korte sommerkjoler som klistret seg litt til deler av kroppene som fremdeles var våte etter et bad, langt hår trukket bakover med solbriller som hårbøyle.
– «You’ve got new friends», smilte Kaya som tidligere hadde fortalt at hun likte å spleise mennesker, en samtale litt tidligere på dagen hvor jeg for øvrig hadde påpekt at jeg likte å reise alene, noe som tydeligvis ikke var en opsjon i hennes verden. Jeg nikket og krabbet opp på kroken min, strakk meg etter røykpakken og så at den var tom.
– «Sorry», smilte hun ene og virket litt anspent, hun så ut som en pjuskete fugl med vått hår som jeg antok var lyst når det var tørt.
– «Vi fikk bomme … hun sa det var greit, vi tok de siste …»
– «Greit», nikket jeg og hilste på Hedvig og Kristin, begge fra Siggerud og begge klar for å avslutte deres første feriedag med en spennende kveld.
– «Tror nok dere må inn til byen», fortalte jeg.
– «Det skjer ikke så veldig mye her ute …»
– «Har skjønt det», flirte hun som het Hedvig og dyppet sugerøret i iskaffen sin.
– «Mest pensjonister og engelskmenn».
– «Jeg orker ikke engelskmenn», innskjøt Kristin.
– «Fikk nok av dem når jeg studerte der … i England, mener jeg … de er overalt, det henger sikkert sammen med tiden de var sånne … sånne kolonister … men de er så … de er så vulgære og ufyselige».
– «Ikke alle, da», korrigerte venninnen.
– «Ikke alle», samtykket Kristin.
– «Men de fleste … det virker som om det rett og slett ikke spiller noen rolle for dem hvor de befinner seg … hvilket land, mener jeg … du ser dem under en parasoll på stranda tidlig på dagen før de samler seg rundt øl og merkelige drinker».
– «Og fotballdrakter», innskjøt Hedvig og knipset sneipen bortover stranden.
– «Ja», smilte Kristin tilbake.
– «Men det er tross alt bedre enn bleikfeit hud med tattiser på … det er som om den eneste grunnen til at engelskmenn reiser til et bestemt sted er vissheten om at de kan treffe andre engelskmenn på det samme stedet … akkurat der tror jeg at jeg er helt motsatt».
– «Motsatt?»
– «Ja», svarte hun.
– «Når jeg er på ferie i et annet land, så syns jeg det er ganske fint å forsøke å gli inn i den kulturen som er på det stedet jeg ferierer … dessuten så prøver jeg også å unngå å treffe norske».
– «Enig», smilte Kristin og børstet bort noe sand fra leggen.
– «Norske er jo bare så kjedelige».
Jeg lente meg litt tilbake og følte meg litt beklemt, Kaya strakk over en nytent sigg jeg nikket tilbake på tegnet hennes som spurte om jeg ville ha en øl til.
– «Vi skal videre … vil du bli med?»
– «Nei takk», smilte jeg.
– «Jeg trives i drivhus og trenger ikke utforske jungelen».
– «Hva?»
– «Ingenting …»
Jeg ønsket dem en fortsatt fin etterdag og en hyggelig kveld uansett hva de ville finne på og fortsatt fin ferie dersom vi ikke tilfeldigvis skulle støte borti hverandre ved en senere anledning før Kaya lente seg over disken og satt de mørke øynene sine i mine.
– «New girls», smilte hun.
– «They come and they go».
– «They are looking for fun», smilte jeg.
– «They have come to the right place», smilte hun tilbake.
Jeg nikket og så hvordan hun ristet på røykpakken og fisket ut den siste.
– «But to be honest», fortsatte hun og blåste.
– «I don’t like those girls …»
– «Do you know them?»
– «I know their kind … »
Jeg nikket.
– «They come for fun, they say … and fuck around with everybody who serves a smile before returning to Sweden or Norway or where ever not willing to admit that they have been fooled, you know … perhaps they might even tell people at home that they have been raped when finding out that they have … you know, they might become pregnant or have some kind of disease in their pussy, you know».
Jeg nikket igjen.
– «Do you have a girlfriend at home?»
– «Yes, I do».
Jeg vet ikke hvorfor jeg sa det.
Det føltes liksom litt riktig der og da.
– «I am sure she is beautiful».
– «She is …»
– «I am sure she is».
– «Yes, I know …»
– «You must … you know … you must take care of this one».
– «I’m trying».
– «And be good», fortsatte hun og blunket.
– «She is very special, you know».
– «I know».
– «The other girls … no no … they are no good … but your girl is good».
Jeg sugde i meg de siste millimeterne av siggen så gloen flammet opp, slapp sneipen i kaffeglasset med en fresende lyd.
Den skrek så lenge den levde.

Noen timer senere dro hun meg med til et kjellerlokale i enden av strandpromenaden som man ikke så før man nesten ramlet ned i det, en bar som holdt oppe mye lenger enn de andre – det fantes sikkert noen som sa at den aldri stengte – vi satt ved bardisken med hver vår øl og kikket bort på bandet som nettopp hadde avsluttet en godkjent versjon av «Roxanne», de sto og tørket svette mens de småpratet seg i mellom og så ganske fornøyde ut. Vi fyllte den varme luften mellom oss med grå ringer før bandet fortsatte med Nirvanaklassikeren «Come as You Are» og jenta bak bardisken plasserte tre shotglass mellom oss. Hun hadde svart mohikanersveis som viftet i takt med de raske bevegelsene hennes, glattbarbert på sidene og kledd i en svart topp i skinn hvor glidelåsen var strategisk trukket ned til midjen og et lystig blikk som umulig kunne se et ærlig menneske i øynene. Hun så ut som en skikkelse uten fortid eller tanker om en annen framtid enn å spre lykke og glede mot feriestemte turister.

Take your time, hurry up
The choice is yours, don’t be late

Hun fortalte at hun het Maybelline og kom fra Nederland. Jeg visste ikke at det gikk an å hete noe sånt, men kanskje jeg hadde hørt feil. Typen som sto ved siden av henne kunne sikkert vært faren hennes selv om han gjorde hva han kunne for å vise at hun var dama hans og forsøkte å fremstå som yngre enn hva han var med amerikansk supermannansikt og bolekropp under en trang skjorte med tullete tekst, olabukser og sandaler.

Take a rest as a friend
As an old

Vi skålte og helte i oss, jeg satt med en følelse jeg kjente igjen fra tidligere, dagen etter en fest som hadde tatt litt av og det hadde blitt litt av hvert og man satt i klamme og røykstinkende klær og følte at den verden man trodde var sin egen var i ferd med å skli over i andres hender.
– «Her boobies are fake …»
– «Really?»
– «Haven’t you noticed?»
– «No», nølte jeg over kanten av ølglasset, tok en slurk og forsøkte å lese noe av teksten som sto på en flaske som så litt spennende ut før jeg lot som om jeg helt tilfeldig kikket mot brystene til jenta bak bardisken som om jeg ikke hadde lagt merke til dem tidligere.
– «Nice, don’t you think?»
Jeg nikket og rettet meg litt opp på barkrakken da jeg fikk øye på Hedvig og Kristin som plutselig befant seg bak oss.
Kanskje ikke så rart.
Dette stedet var jo ikke så stort.
Begge hadde munner som så ut som åpne flasker med rødt blekk og korte kjoler med vide utringninger som gjorde det enkelt å kikke ned på kosedyrene som så ut som om de levde sitt eget liv under kjolestoffet.
Lydene fra strandbaren gikk i repeat.
Teksten var muligens litt endret, men melodien var den samme.
Nirvana var endret til småsnakk rettet mot de som sto nærmest scenen. Jeg fikk ikke med meg de snakket om, men kjente åpningsriffet til den siste sangen på kveldens spilleliste, en enkel klimpring etterfulgt av sår vokal.

Klapprende hæler, kastanjetter
Beksvart natt og flakkende lys

Det gikk ikke lang tid før de to magnetene ved siden av oss hadde tiltrukket seg en del jern. Det ble ganske trangt, og jeg hadde lyst til å dra hjem.
– «I want to listen to the song», hvisket Kaya.
– «It sounds good».
Jeg nikket, litt overrasket over å støte på et norsk garasjeband på en gresk øy.

Øl som skummer, vin som renner
Fremmede lyder overalt

Litt senere gikk vi gjennom de smale smugene, Kaya holdt meg hardt i hånda og jeg kjente at håndtrykket mitt var usedvanlig klamt, det var varmt i lufta men det var ikke derfor. Vi hadde nettopp passert noen tatoverte engelskmenn som hang utenfor en bar som hadde stengt for lenge siden, kortklipte og med like fotballtrøyer og svette glis over tomme halvlitersglass, blårøde i ansiktet av solbrenthet og fyll, hørte ikke hva de sa men skjønte sammenhengen.
I en annen verden kunne jeg kanskje ha fortalt dem at jeg syns engelsk fotball var kjedelig. Jeg valgte å se en helt annen vei og fyllte tomrommet med å dra noen filmsitater som fikk Kaya til å spørre hva som var min favorittfilm.
– “A french movie called Betty Blue”.
– “Yes, I know it”, smilte hun.
– “And I like it, too … it is a bit sad, isn’t it?”
– “All stories includes a bit of sadness”, svarte jeg og så hvordan vi kastet lange skygger langs de hvitkalkede veggene og hørte bølgene bruse oppover den steinete stranden, en konstant rullende lyd som kom og gikk og bare så vidt skilte seg ut fra den brusende lyden inne i hodet.
– “It’s all about expectations, we all have different wishes hoping life will do you good but ends up sad when you are facing the facts that things didn’t twist up the way you wanted it to be”.
– “She dies …”
– “Yes”, svarte jeg.
– “He kills her … he strangles her with a pillow at the hospital, she turns crazy … or perhaps she was crazy all the time”.
– “I like Pretty Woman”, avbrøt hun.
– “That’s more like a … like a fairytale”.
– “Julia Roberts”, nikket jeg.
– “Richard Gere”, parerte hun og klemte hånden min inntil maven sin.
Det var hun som spilte ut kortene sine først, hun fortalte at det var fint å ha en å gå ut sammen med for da slapp hun alt maset fra innpåslitne turister og alt det andre som pleide å følge med.
Hun sa at vi kunne passe på hverandre.
Hun danset på bordene for å tjene penger.
Hun trengte en som kunne passe døra.
Det var der jeg kom inn i bildet.
Det var ikke mer å si om den saken.
Jeg fikk for meg at jeg kunne høre en eller annen spille gitar, mellom to hjerteslag var det som om tiden stanset mellom lyden fra en bølge og de melankolske tonene, hørte den lange lyden fra havet som rullet over de fine steinene, glinsende i den varme natten, kaskader av toner som steg og falt i takt med bølgene.

Jeg kan drømme
Og når jeg drømmer, drømmer jeg om deg

Jeg hadde sand i øya og tunge øyelokk og kom til å tenke på at jeg likte «The Big Blue» og «Den Siste Mohikaner» og den fantastiske «Ildkrigen», men brydde meg ikke om å fortelle det.

Her er MARIUS MULLER med «Carmen»

Sommerlåta

Det finnes mange forskjellige definisjoner på den ultimate sommerlåta, toner som forbindes med diverse rammer og forutsetninger og som høres digg ut på en strandbar eller en hagefest men som kanskje ikke er like spenstig når man sitter på en t-bane eller i kø på motorveien selv om en og annen rykning i munnviken eller i dansefoten kan forekomme. Jeg skal trekke dere tilbake til sommeren 1975, det var siste skoledag og jeg tusler hjem uten spesielle planer selv om himmelen var blå og sola skinte og mulighetene var mange. Det var da jeg så Inge sittende på trappa til garderobeinngangen på idrettsplassen, han satt alene med en kassettspiller på fanget og så ut som en fyr som hadde lyst til å sitte alene. Inge bodde i nabogården, vi hadde vokst opp sammen uten å vite om hverandre før vi begynte på skolen og kom i samme klasse. Han vinket meg bort til seg og satt og trommet takten på sidene av det svarte dekslet.
– «Har du hørt denne?»
– «Nei», svarte jeg før jeg i det hele tatt hadde hørt noe særlig på låta han spilte og det var sikkert fordi jeg ikke hørte noe særlig på musikk på denne tiden.
– «Det er Slade», fortsatte han.
Jeg nikket.
– «Jeg tok den opp i går … vil du høre en gang til?»
Jeg nikket igjen mens han trykket på spoleknappen, jeg hørte hvordan båndet spant, så hvordan han stanset for å høre om båndet hadde kommet dit hvor sangen begynte, spolte litt til og hørte en svensk stemme som introduserte låta.

ITT Kassettspiller

– «Discorama», smilte han.
– «Hører mye på svensk radio, det er de som har den beste musikken».
Jeg nikket og kom til å lure på hvorfor jeg ikke hadde satt meg ned ved siden av han, men tenkte kanskje at det var fordi jeg egentlig var på vei hjem selv om det ikke var noen hast med å komme seg hjem siden det ikke var noen som ventet på meg eller noe.
Jeg ble stående.
Jeg hørte trommene og riffet før denne merkelige stemmen grep tak i meg og flyttet meg til en fremmed kultur som jeg på den tiden bare hadde sett bruddstykker av på TV når NRK viste tippekampen på lørdager.
– «De er engelske», begynte han når låta var slutt.
Jeg nikket.
Jeg hadde nikket ganske lenge, og dette var første gangen jeg hørte en sang som jeg ville huske spesielt med en årstid. Det er den første ordentlige sommerlåta jeg kan komme på. Nå var ikke dette noen spesiell «sommerlåt» dersom det er sånn at det finnes en egen definisjon på dette, men den bringer fine bilder i hodet mitt.

To uker senere traff jeg drømmedama i Danmark. Hun het Siw og kom fra et sted i Sverige som jeg aldri hadde hørt om, men på den annen side så var jeg jo ikke så veldig godt kjent i Sverige.
Hun var i hvert fall veldig søt.
Det finnes et bilde av henne i et gammelt fotoalbum. Vi sitter ved siden av hverandre på en benk, hun har gul kjole og håret blåst ned i ansiktet, ser rett inn i kameraet som om hun nettopp hadde snudd seg og blitt overrasket over å bli fotografert, halvåpen munn som om hun holdt på å si noe. Jeg sitter ved siden av med bolleklipp, og det som er stilig, eller teit, det er måten jeg ser inn i kameraet på, jeg lener hodet litt tilbake med nesa i været, litt arrogant med øynene litt slappe og ikke helt åpne, det ser ut som om jeg kjeder meg, men likevel har full oversikt over det meste.
Jeg syns det er et kult bilde og tror jeg skal ta det med meg ut og få det kopiert.

Det var musikken som førte oss sammen, hun hadde sittet ved svømmebassenget og hørt på et eller annet på radioen og så hadde jeg gått bort og spurt om hun hadde hørt om Slade.
Litt senere satt vi på huska bak matbutikken og sang.
Vi traff hverandre hver dag, i hvert fall de tre dagene vi fikk sammen før hun reiste hjem til Sverige.
Ja, ja …