Måned: august 2013

Dagens outfit

DO

Jeg skal ikke være så veldig påståelig, jeg har tatt feil før og er rigget sammen sånn at jeg tør å si at jeg har tatt feil før, men jeg er rimelig sikker på at gutten på bildet hadde på seg den samme trøya i går som han har i dag …

Det finnes en del mennesker i sosiale medier som er veldig opptatt av å vise fram hva de har på seg, har hatt på seg eller ønsker å ha på seg, så derfor gir jeg gutten på bildet en anledning til å vise seg fram til noen som er snille og som kan tenke gode tanker som kanskje kan føre til at han kan få slippe å gjemme seg bort i frykten som herjer landet sitt.

This aloneness is worth more than a thousand lives
This freedom is worth more than all the lands on earth
To be one with the truth for just a moment
Is worth more than the world and life itself
– Mehmet Yilmaz

Ønsker deg en fin helg.
Tenk gode tanker og gjør noe med dem.

_________________________________________________
Relaterte tekster:
Denne, denne, denne og kanskje denne ?

Når du mister deg selv

Det var en jente på et av kursene mine som nevnte at hun hadde mistet CV’en sin, ikke sånn bokstavelig men hun følte at hun ikke lenger hadde eierskap til hva som sto der. Greia var at hun hadde snakket med litt for mange mennesker og fått litt for mange innspill og hatt litt for mange negative tanker om sitt opprinnelige arbeid slik at hun følte at hun ikke kunne stå inne for det som faktisk sto der.
Det står det respekt av.
Det skal litt til å komme dit i en jobbsøkerprosess.
Jeg ba henne finne fram det opprinnelige dokumentet og så kunne vi lese korrektur på det.
Det er sikkert godt nok og noen ganger er «godt nok» godt nok.
– «Den må være god», fortsatte hun.
– «Denne jobben har jeg så lyst på …»
– «Det håper jeg da», smilte jeg tilbake.
– «Man søker vel ikke jobber man ikke vil ha?»
Jeg fortalte henne at det ikke var hun eller meg eller noen av de andre som hun hadde snakket med som kunne avgjøre om søknadstekst og CV var bra. Det finnes bare en person som kan avgjøre det, og det er den endelige mottakeren som skal lese det som står der og vurdere om det er det som kan være interessant. Man kan tro og synse og mene så mye man vil, men kan kan ikke flytte seg inn i tankene til en fremmed, tenker da på den som skal lese dette og vurdere om det rimer med hvordan dette mennesket oppfatter hva som skal til for å fylle rollen.

Jeg har ved enkelte anledninger truffet kandidater som jeg ikke klarer å identifisere og sammenligne med hvordan de i utgangspunktet presenterte seg i søknadstekst og CV. Dette får meg til å tenke litt på disse rekrutteringsmenneskene som velger å «sette bort» den første telefonsamtalen – som jeg anser som den viktigste – til en sekretær eller koordinator eller hva man kaller det.
Argumentet deres er som regel at de ikke har tid …
Se om du forstår den.
Det er jo i denne samtalen man kan stille glupe spørsmål som kan bekrefte og verifisere at vedkommende er den som han eller hun gir inntrykk av i tillegg til at man får et førsteinntrykk som kan avgjøre om personen er noe å satse på eller ikke. Senest i forrige uke satt jeg med en dame på den andre siden av bordet som skulle redegjøre for sin erfaring og kompetanse i forhold til den aktuelle stillingen som jeg vurderte henne mot. Jeg satt med en utskrift foran meg, en god tekst som ble supplert av en CV som inneholdt en del av de begrepene som jeg ønsket at den ville inneholde.
Greia var at jeg følte at det ikke var hun som satt der.
Det var helt feil.
Det var til og med noe feil med bildet som hun hadde valgt å bruke i sin CV.
Det var som om hun ikke kunne redegjøre for det inntrykket som hun hadde forsøkt å gi, hun var usikker på sitt eget manus og jeg var fristet til å spørre om det var noen andre som hadde utformet det.

Husk at du skal stå inne for hvordan du presenterer deg.
Det gjelder for øvrig i alle settinger, men det er en annen sak.
Feilansettelser forekommer hele tiden, arbeidslivet renner over av seig suppe som bare flyter rundt og dette kan du forsikre deg mot med noe så enkelt som substans.
Dersom du er redd for å få kjipe spørsmål så må du på forhånd tenke over hva som kan defineres som et kjipt spørsmål. Kanskje det er et eller annet «hull» som du ikke ønsker at de skal pirke i, men det gjør faktisk ikke vondt hvis du vet hva du skal si og mitt råd er å si det som det er. Når du kommer på et intervju så er det rett og slett fordi menneskene på den andre siden av bordet allerede har en oppfatning om at du er bra.
Utgangspunktet er positivt og scenen er din, vel og merke dersom du har klart å unngå alle CV-fellene.

Når man klikker seg inn i samarbeidsproblemer

Det begynner i barnehagen, i sandkassa, fortsetter på skolen og i naboloaget og på arbeidsplassen og for alt jeg vet så finner du dem på gamlehjemmet også. Jeg snakker om klikker og mennesker som har et så utrolig stort markeringsbehov at de oppretter sine egne hoff hvor de som leder kan bestemme hvem som er inne i varmen og hvem som holdes utenfor. Paradoksalt er de som regel lite bevisst på at det faktisk er de som står utenfor som underbygger rykter og sladder og frustrasjon og dette som kalles kos med misnøye – skumle faktorer som til syvende og sist ødelegger alt.

De som er inne i disse klikkene har ikke baller (kvinnelige lesere får unnskylde bruk av termer som kan oppfattes som misvisende, men det er et helt vanlig begrep i mine kretser) til å være uenig med ledelsen og har flyttet seg inn i varmen fordi de tror at det lønner seg for dem. De er selvfølgelig klar over at de skal si de riktige tingene, de tingene som de sier hele tiden ved så mange anledninger som de bare kan, for å styrke hoffet for å opprettholde sin egen eksistens. Dessverre er det ofte sånn at lederen kommer seg unna med det – kanskje fordi det er forventet at vi alle sammen skal være så jævlig diplomatiske og solidariske – ut og bort og hysj hysj og så går det en stund før resten av hoffet følger etter.
Det som er dritt er at det tar så lang tid å få ut den vonde lufta.

– «Man kan kanskje si at hennes lederstil ble oppfattet som temperamentsfull, men hun var jo bare så glødende engasjert i det hun gjorde …»
Særlig.
Du har sikkert hørt noe lignende før.

Medarbeidertilfredshetsundersøkelser – puh, skjønner at noen kaller det MTU – er noe som enkelte tror er løsningen, eller i hvert fall et skritt på veien, jeg ser at det er mange selskaper som velger å sette bort dette til et konsulentselskap eller enda værre; de kjøper et eller annet «verktøy» for da slipper de dårlige lederne å møte de dumme ansatte.
Du har helt skkert hørt dette, også …
Det er ikke bra å snakke sammen.
Det er ikke bra dersom noen ser at jeg – som leder – snakker med en av de ansatte.
Det kan finnes noen som tror at vi har noe på gang som ingen andre skal få vite om.
Eller enda værre; tenk om noen ser at jeg – som ansatt – snakker med sjefen min. Det er jo noe som kan oppfattes som om jeg forsøker å smigre meg inn på et eller annet.
Nei.
Da er det best å sitte stille og holde kjeft.
Da er det ingen som kan beskylde meg for å gjøre noe galt.

Mange av de jeg snakker med som av en eller annen grunn er på utkikk etter nye utfordringer i arbeidslivet trekker fram en og annen episode som påvirket deres framtid i selskapet, ofte forankret i utfordringer knyttet til budsjettering og økonomistyring og dårlig samarbeid med en ledelse som er «ukjent» med problemstillingen.
Ehh …
Jeg traff en HR-dame en gang som trakk fram en liten bok når praten kom til dette vanskelige punktet som enkelte kaller «samarbeidsproblemer». Jeg var innleid for å rydde opp litt og fant ganske raskt ut hvor det var hensiktsmessig å begynne, men så hadde det seg sånn at det var denne HR-damen som hadde leid meg inn og som bestemte hvordan alt skulle være og da ville jeg sage over den greinen jeg satt på. Jeg så hvordan hun bladde seg fram til side 17 hvor hun viste til fastlagte rutiner for hvordan disse samarbeidsproblemene skulle håndteres.
– «Dette tar vi på alvor», avsluttet hun og strakk litt på den lange nakken sin som antageligvis begynte å bli ganske stiv og støl av å stå så lenge og glane oppover denne usedvanlig lange karrierestigen.
Ti minutter senere hadde jeg hentet sagen.

En positiv bedriftskultur påvirker arbeidsinnsats, sykefravær, omdømme og resultater – man kan si at alle har et ansvar for å kunne identifisere seg med denne. Det er bare å tenke på at du er mer sammen med dine kollegaer enn du er sammen med ditt øvrige sosiale nettverk – i hvert fall i våken tilstand – og da er det avgjørende at du har det bra.

En kultur er et sett med normer og regler, holdninger og verdier som er gjeldende hos en viss gruppe mennesker – utviklet over tid. Når nye medlemmer skal integreres inn i en slik kultur, stilles det noen forventninger som må imøtekommes for at dette skal funke. På arbeidsplassen din er det arbeidsmiljøloven som skal dekke for ansvaret for miljø og kultur – noe som utfordrer ledere på alle nivåer – men et godt arbeidsmiljø og en god kultur skapes i samarbeid mellom arbeidstaker, arbeidsgiver, kollegaer og oppgavene som skal utføres.
Det begynner med at man klarer å snakke sammen.

Husk at tillit skapes ved at den tas i bruk.

Sorg er kjærlighetens pris

Her om dagen tikket det inn en mail fra en jente som syns jeg skrev så fint om døden. Jeg ble først litt usikker på hvordan jeg skulle tolke det, men endte opp med at jeg antageligvis klarer å skrive fint om døden. Hun fortalte at hun hadde mistet moren sin og ønsket å benytte seg av utdrag fra noen av tekstene mine når hun skulle lage en minnetale.

Jeg nevnte en gang at jeg ikke er redd for å dø, husker ikke i hvilken tekst det var, men det spiller egentlig ingen rolle. Kanskje det var den jeg skrev om døden og alle damene
Jeg tror jeg har et rimelig avslappet forhold til døden, det er som om vissheten om at den er der hele tiden er med på å holde meg i live, ikke sånn at jeg trenger påminnelser hele tiden men fordi jeg tror det dreier seg om å leve litt sterkere.
Jeg vet om flere som frykter at den skal ramme noen andre enn dem selv, som om de frykter at de blir holdt utenfor og blir den som blir sittende hjemme alene.
Det er det døden dreier seg om for meg.
Det dreier seg om alle de andre.
Det er tankene som går til de etterlatte.

De som ikke tåler det, har ikke noe annet valg enn å leve med at jeg la ut denne på en fredag.
Uken går mot slutten, en tid vi legger bak oss og som aldri kommer tilbake.
Husk at den eneste virkelige død er den du dør hver dag ved at du ikke lever.

Dagens toner går til Thea med varme tanker.