Hvil deg nå, du flinke pike

Her om dagen traff jeg en dame i en setting som er litt annerledes enn den settingen jeg først ble kjent med henne i – noe som i og for seg er en greie som kan dukke opp titt og ofte for oss som jobber med mennesker. Det var 22 år siden jeg sist så henne, og nå hadde hun vært med på en omstillingsprosess som gjorde henne arbeidsledig i en alder av 62. Hun er moren til en dame som jeg var sammen med for lenge siden – i hvert fall 22 år siden – og en av de første menneskene jeg traff som gikk i kategorien «flink pike».

Første gangen, det vil si for 22 år siden, møtte hun meg med stort smil og utslåtte armer og klem på begge kinn, og for å gjøre en kort historie litt kortere så var settingen hyttetur med ny kjæreste, noe som isolert sett kan være helt ok når det ikke er voksenpersoner til stede.
– «Hyggelig at dere ville komme … vi er jo så heldig med været og tro det eller ei men i dag var det både morgenbad og formiddagsbad … ja, det var sikkert tyve grader i vannet … og nå er snart middagen klar, ja vi hadde tenkt å grille men vi er tomme for grillkull, vi kunne sikkert ha rukket å dra inn å handle men vi kan heller grille i morgen … i dag blir det kylling og pastasalat og … så fint at dere husket mineralvann og gud, jenta mi, herregud, hva har du gjort med håret ditt … nei, du var jo stilig, få se på deg, … ja, det må jeg si …»
Det kom lyd fra munnen hennes hele tiden, jeg fikk ikke med meg alt som ble sagt men nikket på de riktige stedene, hørte at trærne burde ha vært hugget ned for lenge siden og at vi måtte gjøre alvor av å male gjerdet, hele huset burde egentlig males men man rekker ikke alt, man må jo kose seg når man er på hytta og så var det som om det skjedde noe med lyden i det hun pekte mot terrassen og sa at der kommer sjefen – som de fleste sikkert skjønner var mannen hennes, altså faren til hun som jeg var sammen med på den tiden – og så fortsatte det med sol og reisevei og fantastisk utsikt og planer om oppussing neste sommer og friskt vann med sitronskiver og snart var middagen klar.
Faren var sjefen – alfahannen – en kortvokst fyr med grå pornosmultring og som kledde seg som en speiderleder med kakifarget shorts og skjorte, skjerf i halsen, han ønsket muligens å bli identifisert som en oberst i hæren eller noe sånt, men for meg så han ut som om han kom rett fra speiderleir og var alltid beredt og kanskje til og med pønsket ut hvordan han skulle klare å løsne den knuten som datteren hans hadde viklet seg inn i eller om han vurderte om han ville klare å ta denne fremmede mannen, altså meg, i brannmannsløft og bære meg ut før vi begge blir flammenes rov eller om han ville la meg brenne inne.
Moren tok mest plass.
Moren var over alt.
Moren var denne fiksepersonen som sørget for at det meste som man forventet skulle være der var der og at det som man forventet skulle funke faktisk funket. Munnen hennes rant over av sommer og båter og campingliv og bare forsyn deg, mer vann, bare si fra så skal jeg legge på litt mer salat. Det var som om alt stemte med henne, klærne og den forsiktige sminken, perleøredobbene og stemmen og ordene og vennligheten hun omga seg med, bestemtheten når hun ga formaninger og beskjeder. Jeg tenkte at hun var en sånn superkvinne som klarte alt, pannekakefrokost med nypresset appelsinjuice før det bærer av gårde til tennis i det nussesøte hvite skjørtet etterfulgt av damelunsj med hvitvin og krabbecocktail og middagsselskap for tolv personer om kvelden i et elegant hus med lampeskjermer som matcher møblene, fulle bokhyller og pynteputer på sengeteppet og viktige telefoner med snev av bekymring for hvordan de skulle organisere basaren til inntekt for nye madrasser til barnehjemmet.
Jeg følte meg som en liten brikke som ikke passet inn i puslespillet, men en speider ser jo ikke bort bare fordi situasjonen var uvant.
Nok om det.
Dette kvinnemennesket var prototypen og på grensen til en stereotypisk fremstilling av dette «flink pike-idealet» som jeg av og til lurer på hvor kommer fra, jeg har til og med tenkt tanken om at dette er noe som de konstruerer selv basert på en eller annen tvangstanke om at det de gjør ikke er bra nok eller at «de andre» mener at de burde vært bedre eller raskere eller hva som helst. Meninger som forsterker at jeg digger mennesker som … ja, ikke nødvendigvis gir faen, men som vet at noen ganger er «godt nok» godt nok.

Definisjonen på en «flink pike» er ofte en av disse som dundrer på og som til slutt ender opp med en eller annen livsstilssykdom, noe som av og til henger sammen med en overdrevet feiltolking av denne plikt- og ansvarsfølelsen.
Det har blitt et slags stempel, som regel nedlatende eller negativt.
Pliktfølelse blir til at du kun presterer for å blidgjøre alle andre, perfeksjonisme til at du er livredd for å gjøre feil og ikke tør å prøve nye ting og en ansvarsfølelse som gjør deg like forutsigbar og kjedelig som en gjennomsnitts pensumliste. Dessverre er det også sånn at mennesker som oppfattes som ekstraordinært flinke til noe, pleier å utmerke seg som en som går på akkord med seg selv og strekker seg ut i alle retninger samtidig som vedkommende på en eller annen måte gir inntrykk av at hun ikke har noe i mot å kjøre på som hun gjør før det smeller.

Jeg har blitt en av disse som tør å si fra.
Jeg tørte ikke si noe for 22 år siden, men denne gangen fortalte jeg henne det.
Jeg tror det er viktig at de blir fortalt fra flere hold at de må ta seg sammen og rett og slett roe seg ned, alternativt så kan man selvfølgelig være en av disse som vet hvordan man utnytter sånne levende dugnadsprosjekter, næringslivet er fullt av dem og de flinke pikene kåtes opp med kunstige påskjønnelser og svette smil.

Flinke piker tror kanskje at de kommer til himmelen.
Alle de andre vet at de kan komme så langt de bare vil.

3 comments

  1. Jeg har damer på jobb som jobber gratis, fordi de jobber så mye at de etterhvert syns det er flaut å lever inn reelle timelister. Jeg blir streng i stemmen når jeg oppdager slikt.

    Jeg er flink nok, tror jeg – i alle fall når det er jobben det snakkes om. Jeg er ellers ikke flinkere enn jeg selv vil.

    Jeg takker min bedagelige mor for latskapen. Den gjør at jeg hverken jobber meg i hel eller får spiseforstyrrelser.

    Lik

  2. Det er mange «flinke piker» i min omgangskrets. Og nå er de alle nådd den alderen da kroppen sier fra at «supernøttene er oppspist»… Noen ganger er det all right å være en smule bedagelig anlagt.

    Lik

  3. Løsningen er å være periode-flink-pike. Trangen til å være «perfekt», fikse alt og å utnytte alle døgnets timer må få utløp, også kan man sitte en søndag og spise pringels til frokost klokka ett i pysjen, men lyden på telefonen av, og almanakken lagt bort. Balansering gjør at smellen iallefall lar seg drøye.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s