Når du mister deg selv

Det var en jente på et av kursene mine som nevnte at hun hadde mistet CV’en sin, ikke sånn bokstavelig men hun følte at hun ikke lenger hadde eierskap til hva som sto der. Greia var at hun hadde snakket med litt for mange mennesker og fått litt for mange innspill og hatt litt for mange negative tanker om sitt opprinnelige arbeid slik at hun følte at hun ikke kunne stå inne for det som faktisk sto der.
Det står det respekt av.
Det skal litt til å komme dit i en jobbsøkerprosess.
Jeg ba henne finne fram det opprinnelige dokumentet og så kunne vi lese korrektur på det.
Det er sikkert godt nok og noen ganger er «godt nok» godt nok.
– «Den må være god», fortsatte hun.
– «Denne jobben har jeg så lyst på …»
– «Det håper jeg da», smilte jeg tilbake.
– «Man søker vel ikke jobber man ikke vil ha?»
Jeg fortalte henne at det ikke var hun eller meg eller noen av de andre som hun hadde snakket med som kunne avgjøre om søknadstekst og CV var bra. Det finnes bare en person som kan avgjøre det, og det er den endelige mottakeren som skal lese det som står der og vurdere om det er det som kan være interessant. Man kan tro og synse og mene så mye man vil, men kan kan ikke flytte seg inn i tankene til en fremmed, tenker da på den som skal lese dette og vurdere om det rimer med hvordan dette mennesket oppfatter hva som skal til for å fylle rollen.

Jeg har ved enkelte anledninger truffet kandidater som jeg ikke klarer å identifisere og sammenligne med hvordan de i utgangspunktet presenterte seg i søknadstekst og CV. Dette får meg til å tenke litt på disse rekrutteringsmenneskene som velger å «sette bort» den første telefonsamtalen – som jeg anser som den viktigste – til en sekretær eller koordinator eller hva man kaller det.
Argumentet deres er som regel at de ikke har tid …
Se om du forstår den.
Det er jo i denne samtalen man kan stille glupe spørsmål som kan bekrefte og verifisere at vedkommende er den som han eller hun gir inntrykk av i tillegg til at man får et førsteinntrykk som kan avgjøre om personen er noe å satse på eller ikke. Senest i forrige uke satt jeg med en dame på den andre siden av bordet som skulle redegjøre for sin erfaring og kompetanse i forhold til den aktuelle stillingen som jeg vurderte henne mot. Jeg satt med en utskrift foran meg, en god tekst som ble supplert av en CV som inneholdt en del av de begrepene som jeg ønsket at den ville inneholde.
Greia var at jeg følte at det ikke var hun som satt der.
Det var helt feil.
Det var til og med noe feil med bildet som hun hadde valgt å bruke i sin CV.
Det var som om hun ikke kunne redegjøre for det inntrykket som hun hadde forsøkt å gi, hun var usikker på sitt eget manus og jeg var fristet til å spørre om det var noen andre som hadde utformet det.

Husk at du skal stå inne for hvordan du presenterer deg.
Det gjelder for øvrig i alle settinger, men det er en annen sak.
Feilansettelser forekommer hele tiden, arbeidslivet renner over av seig suppe som bare flyter rundt og dette kan du forsikre deg mot med noe så enkelt som substans.
Dersom du er redd for å få kjipe spørsmål så må du på forhånd tenke over hva som kan defineres som et kjipt spørsmål. Kanskje det er et eller annet «hull» som du ikke ønsker at de skal pirke i, men det gjør faktisk ikke vondt hvis du vet hva du skal si og mitt råd er å si det som det er. Når du kommer på et intervju så er det rett og slett fordi menneskene på den andre siden av bordet allerede har en oppfatning om at du er bra.
Utgangspunktet er positivt og scenen er din, vel og merke dersom du har klart å unngå alle CV-fellene.

5 comments

  1. Jeg tenker at alt kan vris om til å bli fordeler, dersom man søker på en jobb der kontakt med folk er det viktigste, eller i det minste sentralt i jobben. Det gjelder for så vidt de fleste jobber. At jeg ikke har jobbet i et typisk yrke den siste evigheten, er ikke ensbetydet med at min kompetanse har stått på stedet hvil like lenge. Mens jeg har vært ute av stand til å jobbe, har jeg vært i stand til å registrere mine erfaringer, reflektere og få et bevisst forhold til mange av dem. Jeg ser på det som et pluss og en unik ting ved nettopp meg. Bloggene forsterker kompetansen jeg har tilegnet meg og er en del av CV-en den dagen jeg eventuelt kan jobbe igjen. Mine sykdomsår kan ingen andre komme opp mot og de gir en dybde og innsikt i det utdannelsen min forsøkte å si noe om.

    Altså tenker jeg at det ikke nødvendigvis er en ulempe å ha vært utenfor arbeidslivet en lengre periode, en skal ikke skamme seg over å ha vært syk eller å ha gjort noen feil her i livet. Å stå for det og vise til hva en har lært, tror jeg kan bli ettertraktet. Altså helt motsatt av det som ellers er vanlig å tenke.

    Og nettopp det er poenget: En må tenke annerledes.

    Men, hva vet jeg. Kanskje jeg lever i en urealistisk verden. Kanskje jeg drømmer.

    Liker

  2. Jeg går på kurs sponset av ex– arbeidsgiver som har nedbemannet og har sittet i tre uker og hørt på pjatt fra to damer med store skjerf :(
    Har lært mye mer av å lese noen timer på bloggen din og skal på intervju i morgen. Takk skal du ha!

    Hilsen Hilde :)

    Liker

  3. Hei Morten!
    Du har så rett så rett og tekstene dine er så gode, jeg skjønner hva jeg har gjort feil i jobbsøkerprosessen men så er det en ting jeg ikke kan gjøre noe med og det er reaksjoner, holdninger og forutinntatthet hos de som skal ansette. Jeg har inntrykk av at det er mange som ikke hører hjemme i denne rollen, men likevel har disse et ganske stort mandat som jeg opplever det er vrient å påvirke. Kanskje du kan skrive litt om dette en dag?

    Hilsen Karoline

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s