Måned: august 2013

Hvil deg nå, du flinke pike

Her om dagen traff jeg en dame i en setting som er litt annerledes enn den settingen jeg først ble kjent med henne i – noe som i og for seg er en greie som kan dukke opp titt og ofte for oss som jobber med mennesker. Det var 22 år siden jeg sist så henne, og nå hadde hun vært med på en omstillingsprosess som gjorde henne arbeidsledig i en alder av 62. Hun er moren til en dame som jeg var sammen med for lenge siden – i hvert fall 22 år siden – og en av de første menneskene jeg traff som gikk i kategorien «flink pike».

Første gangen, det vil si for 22 år siden, møtte hun meg med stort smil og utslåtte armer og klem på begge kinn, og for å gjøre en kort historie litt kortere så var settingen hyttetur med ny kjæreste, noe som isolert sett kan være helt ok når det ikke er voksenpersoner til stede.
– «Hyggelig at dere ville komme … vi er jo så heldig med været og tro det eller ei men i dag var det både morgenbad og formiddagsbad … ja, det var sikkert tyve grader i vannet … og nå er snart middagen klar, ja vi hadde tenkt å grille men vi er tomme for grillkull, vi kunne sikkert ha rukket å dra inn å handle men vi kan heller grille i morgen … i dag blir det kylling og pastasalat og … så fint at dere husket mineralvann og gud, jenta mi, herregud, hva har du gjort med håret ditt … nei, du var jo stilig, få se på deg, … ja, det må jeg si …»
Det kom lyd fra munnen hennes hele tiden, jeg fikk ikke med meg alt som ble sagt men nikket på de riktige stedene, hørte at trærne burde ha vært hugget ned for lenge siden og at vi måtte gjøre alvor av å male gjerdet, hele huset burde egentlig males men man rekker ikke alt, man må jo kose seg når man er på hytta og så var det som om det skjedde noe med lyden i det hun pekte mot terrassen og sa at der kommer sjefen – som de fleste sikkert skjønner var mannen hennes, altså faren til hun som jeg var sammen med på den tiden – og så fortsatte det med sol og reisevei og fantastisk utsikt og planer om oppussing neste sommer og friskt vann med sitronskiver og snart var middagen klar.
Faren var sjefen – alfahannen – en kortvokst fyr med grå pornosmultring og som kledde seg som en speiderleder med kakifarget shorts og skjorte, skjerf i halsen, han ønsket muligens å bli identifisert som en oberst i hæren eller noe sånt, men for meg så han ut som om han kom rett fra speiderleir og var alltid beredt og kanskje til og med pønsket ut hvordan han skulle klare å løsne den knuten som datteren hans hadde viklet seg inn i eller om han vurderte om han ville klare å ta denne fremmede mannen, altså meg, i brannmannsløft og bære meg ut før vi begge blir flammenes rov eller om han ville la meg brenne inne.
Moren tok mest plass.
Moren var over alt.
Moren var denne fiksepersonen som sørget for at det meste som man forventet skulle være der var der og at det som man forventet skulle funke faktisk funket. Munnen hennes rant over av sommer og båter og campingliv og bare forsyn deg, mer vann, bare si fra så skal jeg legge på litt mer salat. Det var som om alt stemte med henne, klærne og den forsiktige sminken, perleøredobbene og stemmen og ordene og vennligheten hun omga seg med, bestemtheten når hun ga formaninger og beskjeder. Jeg tenkte at hun var en sånn superkvinne som klarte alt, pannekakefrokost med nypresset appelsinjuice før det bærer av gårde til tennis i det nussesøte hvite skjørtet etterfulgt av damelunsj med hvitvin og krabbecocktail og middagsselskap for tolv personer om kvelden i et elegant hus med lampeskjermer som matcher møblene, fulle bokhyller og pynteputer på sengeteppet og viktige telefoner med snev av bekymring for hvordan de skulle organisere basaren til inntekt for nye madrasser til barnehjemmet.
Jeg følte meg som en liten brikke som ikke passet inn i puslespillet, men en speider ser jo ikke bort bare fordi situasjonen var uvant.
Nok om det.
Dette kvinnemennesket var prototypen og på grensen til en stereotypisk fremstilling av dette «flink pike-idealet» som jeg av og til lurer på hvor kommer fra, jeg har til og med tenkt tanken om at dette er noe som de konstruerer selv basert på en eller annen tvangstanke om at det de gjør ikke er bra nok eller at «de andre» mener at de burde vært bedre eller raskere eller hva som helst. Meninger som forsterker at jeg digger mennesker som … ja, ikke nødvendigvis gir faen, men som vet at noen ganger er «godt nok» godt nok.

Definisjonen på en «flink pike» er ofte en av disse som dundrer på og som til slutt ender opp med en eller annen livsstilssykdom, noe som av og til henger sammen med en overdrevet feiltolking av denne plikt- og ansvarsfølelsen.
Det har blitt et slags stempel, som regel nedlatende eller negativt.
Pliktfølelse blir til at du kun presterer for å blidgjøre alle andre, perfeksjonisme til at du er livredd for å gjøre feil og ikke tør å prøve nye ting og en ansvarsfølelse som gjør deg like forutsigbar og kjedelig som en gjennomsnitts pensumliste. Dessverre er det også sånn at mennesker som oppfattes som ekstraordinært flinke til noe, pleier å utmerke seg som en som går på akkord med seg selv og strekker seg ut i alle retninger samtidig som vedkommende på en eller annen måte gir inntrykk av at hun ikke har noe i mot å kjøre på som hun gjør før det smeller.

Jeg har blitt en av disse som tør å si fra.
Jeg tørte ikke si noe for 22 år siden, men denne gangen fortalte jeg henne det.
Jeg tror det er viktig at de blir fortalt fra flere hold at de må ta seg sammen og rett og slett roe seg ned, alternativt så kan man selvfølgelig være en av disse som vet hvordan man utnytter sånne levende dugnadsprosjekter, næringslivet er fullt av dem og de flinke pikene kåtes opp med kunstige påskjønnelser og svette smil.

Flinke piker tror kanskje at de kommer til himmelen.
Alle de andre vet at de kan komme så langt de bare vil.

The Viking Laws

Jeg har en plakat på kontoret mitt som jeg fikk av en jente som heter Marte.
Jeg har hengt den sånn at det er lett å se den, ikke bare for meg men for alle som er innom.
De fleste nikker samtykkende.

Det handler om en enkel form for ledelsesfilosofi, og det finnes sikkert noen som mener at den faktisk ble hugget i stein for en del år tilbake hvor nordmenn var kjent som et stolt handelsfolk.
Det finnes også noen som sier at det finnes en tid for alt, og man skal jo ikke så langt tilbake i tid hvor sivilisasjonens styre og stell befant seg i land som i dag preges av totalt kaos og mangel på ledelse. Vinden snur fortere enn man tror, og om noen år har det kanskje gått opp for noen og enhver at de trange skjortene som enkelte oppfatter som et lederverktøy begrenset tilfanget til luft i hodet og at det kanskje var derfor det gikk som det gjorde.
Det finnes jo noen som tror det er en forklaring på alt …
Vinden snur som nevnt fortere enn man tror, og da er det viktig å stå fram når det blåser som verst.
Husk at det kommer noen etter deg.

Be brave and aggressive
– Be Direct
– Grab all opportunities
– Use varying methods of attack
– Be versatile and agile
– Attack one target at a time
– Don’t plan everything in detail
– Use top quality weapons

Be prepared
– Keep weapons in good condition
– Keep in shape
– Find good battle comrades
– Agree on important Points
– Choose one chief

Be a good Merchant
– Find out what the market needs
– Don’t make promises that you can’t keep
– Don’t demand overpayment
– Arrange things so that you can return

Keep the camp in order
– Keep things tidy and organized
– Arrange enjoyable activities which strengthen the Group
– Make sure everyone does useful work
– Consult all members of the group for advice

.

Jeg velger å mene noe om utdanningsinflasjonen

Det er snart valg i verdens rikeste land og blaserte velgere sliter med å fylle sjekklistene sine over hvordan de bør stemme for å få det enda bedre i tilværelsen. Jeg syns valget er ganske enkelt – det dreier seg om å stemme på det partiet som støtter opp om egne fanesaker.

Det er flere som retter oppmerksomheten mot ungdomsledigheten og dette er et tema som jeg møter i min egen hverdag – både i egenskap av rollen som karriereveileder og som pappa til en jente som så smått har begynt å snakke litt mer seriøst om hvilken vei hun har tenkt å bevege seg på.
Det er et tema som fortjener litt mer kjøtt på beinet enn surt valgflesk, men samtidig er det skremmende at det er så mye tvil blant den yngre delen av de stemmeberettigede om de i det hele tatt skal stemme eller ikke siden det er de som snart skal starte arbeidet med å feie opp papirstrimlene som hoper seg opp ved kopimaskinene …

Jeg skulle gjerne sett at det var mer fokus på utdanningsinflasjonen som skaper disse tvangstankene om at man på død og liv må ha en master i ditt eller datt for å komme seg inn i arbeidslivet – en virkelighet som ikke gjør annet med gode originaler enn å tvinge dem til å slikke seg fram til å bli dårlige kopier.
Det er trist å se så mye fargerik og god råkost havne i store gryter med vassen og usmakelig suppe.

Dersom skolene kan ansette noen seriøse karriereveiledere, så kan det være begynnelsen på noe – en rådgivningstjeneste som består av mennesker som kjenner mekanismene i arbeidslivet og som har andre arr på kroppen enn sittemerker på skinka etter litt for mange år på skolebenken. Parallellt bør man øke tilgangen på praksisplasser slik at det blir enklere for ungdom å bevise at de har lært noe som gjør at de fungerer i arbeidslivet. Det er alt for mange ungdommer som vokser opp i den tro at man kommer seg opp og fram bare man klarer å fullføre en eller annen studieretning mens de mister evnen til å tilegne seg kunnskap som bygger på noe mer enn symboler på et vitnemål.

Jeg leser at enkelte partiprogrammer retter fokuset mot NAV, men dette blir noe som jeg oppfatter som fluktkommentarer siden NAV ikke kommer på banen før det går opp for noen og enhver at man ikke får til noe av det som man egentlig forsøkte seg på. Det er ikke så smart å fremstille NAV som den redningsbøyen enkelte betrakter den som, men i stedet bør man snakke om aktivitetsplikt. De fleste vet at passivitet er skadelig – også for menneskene rundt – og derfor bør flere tiltaksarrangører på banen i tillegg til at man bør vurdere å senke terskelen for bruk av midlertidige ansettelser.

NAV kan for øvrig fortelle at rundt 30 prosent av de arbeidsledige under 28 år har ukjente farger på målskjemaene og dette får dem til å anta at disse er under videreutdanning. Jeg ser en ond sirkel, – unge mennesker som ikke får drømmejobben sin etter å ha blitt fortalt at de kan bli hva de vil bare de tror på det. De vokser opp i et hav av muligheter og strekker ungdomsfasen i begge retninger ved å knytte yrkesvalget mot identitet og ikke forutsetninger, noe som skaper en falsk selvsikkerhet med høye ambisjoner om å tjene godt og stige raskt på karrierestigen. De tror de er noe etter endt studietid, men når de ikke får den jobben som de forventer å få så velger de i stedet å ta opp fag og forbedre karakterer.
Jeg treffer på en del av dem og spør hvorfor de ikke klarte å gjennomføre studiene sine på normert tid.
Det er ikke så mange som har fornuftige svar på dette …

Jeg anbefaler tvilende ungdom å skaffe seg en alternativ rolle for å bli kjent med seg selv, det er lettere å tilegne seg nyttig kunnskap bak disken på en storkiosk eller bak rattet i en budbil enn å høre på en eller annen messe fra gamle tekster i et svett auditorium, kanskje til og med på et språk som de ikke har forutsetninger for å skjønne …

.

Les også: Mester vs Master

Nå er du litt nærmere

Det er en ny uke som står foran oss.
Det er en ny uke med blanke ark og tall og bokstaver som ligger der og venter på nye fingre og våkne blikk.
Det er en ny uke som skal føre oss fram til nye mål.

Noe henger igjen fra før.
Noe er nytt.
Nye fingre kan tegne egne linjer på et gammelt kart.

Noen tør ikke blunke av frykt for at noe kan passerere.
Noen tør ikke blunke av frykt for å sovne.

Noen tror de vet mer enn deg.
Noen tror.
Noen vet at det egentlig ikke er så farlig.