Måned: september 2013

Nummer fire på lista … fjerdeplass?

Jeg husker en kar på et av mine jobbsøkerkurs som av en eller annen grunn ønsket seg inn i offentlig sektor. Han søkte bare på jobber i ulike direktorater og etater, og så hadde han en greie med å sjekke søkerlistene etter at han hadde fått avslag. Noen ganger lurte jeg faktisk på om det var det som var mest spennende for han eller om han virkelig var interessert i selve jobben som ventet i den andre enden av jobbsøkerprosessen.
Det som ikke er bra, er at han analyserte så mye.
Hvorfor henne.
Hvorfor han.
Hva har hun som ikke jeg har.

Jeg vet ikke hvor han befinner seg i dag.
Kanskje han har fått jobb i offentlig sektor, for alt jeg vet.
Det hadde vært hyggelig for han.
Sikkert hyggelig for de som jobber der, også, for han er en fin fyr.
Han var ikke så begeistret for disse nettverksgreiene, det var sånn har pleide å si det, og det er jo nå en gang sånn at man ikke kan regne med å få bli med på noe når man ikke står på medlemslisten.
Sånn er det bare.
– «Jeg kommer nesten i mål», sukket han og slang beina på bordet. Han hadde nettopp fått en mail som fortalte at han ikke nådde helt opp.
– «Jeg er med på runde to og tre og så er det noen andre som vinner … arghh urettferdig!»
– «Fortsett å jobbe», kommenterte jeg siden jeg oppfattet det sånn at han gjorde det meste riktig. Ja, med unntak av at det ikke ble han som fikk jobbene han søkte på, men det er som kjent små marginer og mange tilfeldigheter som styrer i tillegg til at det enkelte ganger er lett å stille spørsmålstegn ved den som blir nummer en …

Det er viktig med en debrief.
Uansett hva man gjør, egentlig.
Jeg tenker ikke sånn at man skal måle alt man gjør, gud forby, men det kan være lurt å foreta en liten … tja, la meg bruke begrepet «selvransakelse»…
– «Var det godt for deg, kjære?»
– «Hmm …»
Ja, nå var det ikke det jeg tenkte på, men det er bra å ta med seg det som man kan få med seg. Vi går gjennom livet men en ryggsekk som fylles opp med noe som enkelte kaller erfaring, og noe av dette kan helt sikkert resirkuleres.
– «Jeg fikk en sånn kryptisk melding», fortsatte han.
– «De skriver i mailen sin at de ser etter en helt spesiell kompetansemix for å komplettere deres eksisterende team … ja, det var noe sånt de skreiv … men da skjønner jeg ikke hvorfor de ikke var klarere på dette i utgangspunktet … kan du svare meg på det?»
– «Nei …»
– «Nei?»
– «Nei, det kan jeg ikke … du må huske på at det kan ha dukket opp noe i prosessen som de ikke har tenkt på, kanskje en av de andre ansatte har sagt opp eller blitt gravid eller noe eller så kan det også være sånn at de kan ha fått nye tanker og input fra en av de andre som er med i prosessen, et eller annet som de ikke har tenkt på men som de finner ut er smart …»
Han nikket.
– «Eller så kan det være sånn at de ikke finner på noe annet å si i avslagsbrevet sitt og at dette ikke er noe annet enn en dårlig bortforklaring på at de ikke er noe bedre …»
Han nikket igjen.
– «Du er jo med i andre prosesser?»
– «Jo», svarte han.
– «Jeg er jo det …»
– «Det er bra», fortsatte jeg.
– «Det er viktig å ha høy aktivitet … og så må du huske på at det som ikke gikk i denne prosessen kan funke som bare det i en annen … det er ikke noe riktig eller galt, vet du …»
– «Nei», avsluttet han og reiste seg og gikk mot døra, snudde seg og fikk et slags nølende uttrykk i ansiktet.
– «Vil du ha lista?»
– «Lista?»
– «Søkerlista», smilte han.
– «Jeg har lista over alle som har søkt, og du samler jo på sånne lister …»
Jeg nikket.
Smart fyr.
Han ga meg en utskrift og jeg så navnet hans på fjerde plass, mellom en rekke kjente navn som jeg ikke kunne forestille meg ville være aktuelle i en sånn prosess.
– «Jeg ble nummer fire», fortsatte han.
– «Jeg ser det», svarte jeg.
– «Det kan jo være sånn at de bruker denne som en slags potensiell ringeliste dersom de som sto foran deg skulle finne på å trekke seg … og det er jo lov».
– «Hvorfor det?»
– «Nei», svarte jeg.
– «Jobbsøkere er ofte i flere prosesser samtidig … akkurat som deg, og så kan det jo være at det dukker opp en respons fra en annen prosess som har tatt litt lenger tid og så valger man den i stedet … sånn er det bare».
– «Litt kjipt, er det ikke?»
– «For hvem?»
– «Nei», nølte han.
– «Kanskje mest for etaten eller direktoratet, men også for de andre på lista …»
– «Kanskje», svarte jeg.
– «Kjipe ting kommer i alle farger og fasonger …»

Husk at det ikke alltid er vinneren som er best.
Margaret Berger er et godt eksempel på det – her kommer hun med sin fantastiske «I Feed You My Love»

Boktips

Det kan høres litt rart ut dersom man sier at man ønsker å bli god på jobbsøking – man håper vel på at dette er noe som man ikke skal gjøre så ofte. Det blir nesten på samme måten som at det er en fin ting å kunne førstehjelp, samtidig som man håper at man ikke kommer i en situasjon hvor man må bruke denne kunnskapen.

Det er ikke noe fasitsvar på når det er på tide å finne seg en ny arbeidsgiver, og selv om det er vanlig å tenke på egen karriere er det vanskelig å vite når tidspunktet føles riktig for å bryte opp:
… dårlig arbeidsmiljø?
… vanskelig og tidkrevende reisevei?
… mangel på utfordringer eller variasjon?
… jobben strider mot din personlighet eller integritet?
… karrieremessig stagnasjon?
… ledelsen, strategi eller visjon – eller mangel på sådan …
… lønn?

Jeg har gjennomført en del karriereprogrammer for et utall mennesker med variert bakgrunn og innrømmer fremdeles en viss overraskelse over at det finnes mange som rett og slett ikke bryr seg om kultur, normer og verdier på arbeidsplassen – spesielt etter å ha fått høre hvordan de selv velger sin omgangskrets og arenaer de ferdes på. Samtidig ser jeg hvordan en form for industrialisering av CV-maler og jobbsøknader virker motstridende for sin opprinnelige hensikt – nemlig å kunne presentere et helt menneske med en viss kompetanse på en attraktiv måte som vekker motpartens interesse til å vite mer.
Det er jo det som er viktig …

Det finnes ingen fasit eller noen fast mal for hva du skal gjøre eller hvordan du skal gå fram, man kan kanskje til en viss grad også si at det er heller ikke så stor forskjell på hva som oppfattes som riktig eller galt, men tenk over hvordan du velger å presentere deg for fremmede under andre omstendigheter hvor inntrykk og sanser er sterke faktorer som er med på å bestemme om man kommer til å ha noe med hverandre å gjøre eller ikke.
Det går nemlig ut på det samme …

Jeg har laget en brukervennlig og ikke minst en grei og enkel blekke med en tekst som hjelper deg på veien med å skape gode forutsetninger for å komme deg videre i jobbsøkerprosessen med et profesjonelt og åpent inntrykk.

Karrierebok

Klikk på coverbildet, så kommer du inn på bestillingssiden. Den printes i England, og ligger i postkassa di om en ukes tid, omregnet i norske kroner koster den cirka hundreogseksti spenn eller der omkring.
Det er en grei pris.

Her kommer kule toner fra MOZEZ – en av mine favoritter for tiden – her er «Broken Toy»

Lykkelig?

Jeg klipper fra Ukeavisen Ledelse som har en tekst som tar for seg tre ting som lykkelige ansatte gjør annerledes.
Kanskje du kjenner noen, en eller annen som vaser rundt og alltid smiler og er opplagt.
Kanskje det er deg, for alt jeg vet …
Teksten som jeg refererer til er skrevet av en dame som titteleres som stressekspert (!) og hun har funnet fram noen kjennetegn ved folk som har det fint på jobben.
Og det er en fin ting.
Ikke det at hun har funnet dem fram, men jeg tenker på fokus på å ha det fint på jobben. Seriøse lesere får ha meg unnskyldt, men det er så mange kverulantiske lesere på disse sidene så jeg må dytte det inn med teskje.
Nok om det.
Jeg er jo en ganske sterk forkjemper for at du skal finne på noe annet å gjøre dersom du ikke har det fint på jobben, så dette er interessant lesing for sånne som meg. Nå er det riktignok ulike definisjoner på hva som skal til for å ha en perfekt jobb, men i denne «analysen» har hun funnet ut at lykkelige ansatte tar grep for å skape et bedre arbeidsmiljø og øke jobbtilfredsheten.
Det er jo bra.
Den forteller videre at glade medarbeidere har frihet til å justere på arbeidsoppgavene sine gjennom å bytte oppgaver med andre og gjennom samarbeid med andre, det er slik de jobber for å få brukt sine sterke sider og interesser på best mulig måte.
Hmm.
Jeg er litt usikker på denne, for det kommer selvfølgelig an på hva man jobber med og ikke minst hvem man jobber med og sånne ting, men isolert sett er det en veldig bra greie siden litt variasjon i hverdagen har en tendens til å gjøre godt.

Jeg liker det andre punktet best, det som handler om å være flink til å tenke positivt når det skjer noe som ikke er bra. Jeg har også skrevet om dette tidligere, og er også litt fristet til å trekke fram disse som næringslivet flyter over av og som lider av dette som kalles beslutningsvegring og frykten for å gjøre noe galt som igjen har en tendens til å ende opp med at de blir sittende på rævva og bla i en blå ringperm.

Det står skrevet at lykkelige mennesker har en tendens til å holde stø kurs, de har driv og er utholdende og bestemt på at de skal nå sine mål. Iver og engasjement er bra og så står det en snutt mot slutten som sier at de ikke lar en feil definere hvem de er som person.
Det er bra.
Tenk over den.
Det er en setning jeg tar med meg inn i helgen og oppfordrer deg til å gjøre det samme.

Bruk dine sterke sider, tenk positivt og stå på.
Da kan det være at helgen gjør deg lykkelig.

En verdig død

Muffin var en rotte, en hetterotte, og en smart sådan. Hun var som et familiemedlem og vi hadde mye glede sammen, det blir for internt å legge ut så mye om dette her, men som alt annet så har et rotteliv også en slutt.
Muffin ble ganske gammel og levde et rikt liv, men den siste tiden var ganske tøff for henne og vi valgte omsider å få hjelp til at hun skulle få fred.
Hun fikk en sprøyte og sovnet i hånden min.
Deretter fikk hun en ny sprøyte som stanset hjertet hennes og det hele var over på ti minutter.

MUFFIN

Det er heller ikke så lenge siden jeg var vitne til en påkjørsel, en due havnet i grillen på en bil og ble liggende å flakse før den på et merkverdig vis klarte å karre seg i trygghet under noen parkerte sykler. Jeg fulgte den fra vinduet mitt, og bestemte meg for å ta følge med en kollega for avslutte lidelsene.

I begge tilfellene kom det positive kommentarer om at det er fint at det finnes mennesker som bryr seg så mye om dyr at de hjelper dem gjennom den vanskelige sluttfasen. Jeg er av den oppfatning at det skulle bare mangle, men det er først når vi konverterer spørsmålet over til mennesker at det begynner å bli litt vrient …

Det finnes noen som snakker om en “verdig død” – det er et begrep som det henger en del merkelige assosiasjoner ved, og diskusjoner som ofte kommer opp er at dette bør styres ved en eller annen form for selvbestemmelsesrett.
Jeg er enig.
Det er jo ikke sånne ting som man går rundt og snakker om og det er sikkert mange lunsjpauser som har blitt en arena for konflikt når dette blir et tema. Jeg syns det blir helt feil dersom dette skal formaliseres på en eller annen måte og mener at dette er et spørsmål som ikke trenger innblanding fra andre enn de som er involverte under trygge og troverdige omgivelser – det vil si nærmeste pårørende og kvalifisert personell.

Dødshjelp er et begrep som forklares som bestrebelser for å gi håpløst syke og smertelidende individer en kontrollert død den største utfordringen med dødshjelp er å finne ut når problemene kan sies å være kroniske. De fleste jeg kjenner er enig i at gode mennesker fortjener bistand til å få avslutte livet sitt dersom det er bevist at det ikke er muligheter for bedring. Handlingen må være slik at døden er et beregnet resultat og at døden er et ønsket og forventet utfall.

Det er lett å trekke paralleller til de som styres av livsforlengende behandling og tiltak hvor man som kommer til et punkt hvor man dessverre innser at avbryting av medisinske tiltak er eneste løsning. Noen ser på dette som «noe annet», men jeg tror det er viktig å kunne snakke om tingene som danner grunnlaget for dødshjelp, for eksempel det som enkelte oppfatter som en brist i utøvelsen av å ta vare på et menneske som selv ønsker å avslutte sitt liv.

Jeg har ikke så mye til overs for de som spiller inn religionsspørsmål.
Det er ikke det som er greia.
Jeg har heller ikke så mye til overs for de som kategoriserer dette som drap, og smertelindring blir bare et slags vikarierende argument som begrenses av legemiddelbransjens kreativitet. Jeg tror heller ikke at vi kommer unna dette rimelig utvannede begrepet som kalles «menneskeverd», og det er kanskje de ulike definisjonene på akkurat dette som styrker min holdning til at dette er noe som de involverte ordner opp i selv i trygge og troverdige omgivelser. Jeg er av den oppfatning at det blir helt feil når prinsipielle grunnlag står i veien for å vise barmhjertighet mot terminale individer i et torturistisk smertehelvete.

Vår sivilisasjon styres med lover og regler som underbygges av flere tusen år med prøving og feiling, og det bør ikke være noen overraskelse at de fleste oppegående mennesker har en liberal kraft som påvirker et ønske om et godt liv som svært sjelden lar seg ikke kombinere med mye av den detaljstyringen som preger dagens samfunn. Det er naturlig og ikke minst forståelig at det kommer ulike motreaksjoner når man diskuterer et eller annet som treffer nervene og følelsene våre, som regel fremstilt gjennom media som presenterer et verdensbilde som fragmenterte enkeltskjebner.

De fleste mennesker ønsker å bestemme over seg selv og sitt liv og de fleste benytter seg også av alternative begreper som gjør det litt enklere å forholde seg til akkurat det. Dødshjelp handler om retten til en verdig avslutning etter at man kan ta en god avskjed. Det er liksom en litt annerledes klang over den, men likevel finnes det noen som syns det er oppsiktsvekkende at sju av ti nordmenn er positive til dødshjelp. Det viser jo bare hvor liberale nordmenn er på dette området og at vi ønsker å bli friere til å få bestemme mer over våre egne liv og ikke minst bli hørt når vi er av den oppfatning at vi ønsker å bli ferdige før tiden.