Måned: oktober 2013

Alternative møterom

Det tikket inn en henvendelse fra et selskap som er ganske store på friluftstekstiler, de skal ansette en markedsperson og lurte på om det var noe for meg. Ja, ikke sånn at jeg skulle gå inn i rollen som denne markedspersonen, men om dette er et rekrutteringsprosjekt som jeg kan bistå med. Jeg har gjort noe for dem tidligere, og det var nok denne referansen som lå bak henvendelsen. De er klar over at jeg snakker med en del mennesker som er i modus for nye utfordringer eller et miljøskifte, og jeg hadde allerede et navn på blokka innen samtalen ble avsluttet og jeg hadde bedt om noen av tankene deres på mail.
Jeg valgte å si det som det var.
Det er som regel det beste.
Det er det jeg blir betalt for.

Det finnes fremdeles noen som ikke skjønner hvorfor man skal benytte seg av ekstern bistand når de skal ansette nye medarbeidere, men som regel dreier det som å opprettholde fokus på egne arbeidsoppgaver og sette bort denne viktige rollen til en frittstående person som lettere kan sette seg inn i utfordringene med objektive øyne, alternative briller, kall det hva du vil, uten disse forhåndsdefinerte malene som gjerne er basert på å kopiere gamle stillingsbeskrivelser og personprofilanalyser.

Det finnes også noen som opplever at rekrutteringsselskapene ikke er flinke nok til å bygge opp en god relasjon med kandidatene. Jeg tror noe av dette henger sammen med lite fokus på «hvem» som kan passe inn i rollen, det vil si mennesket, for det er jo som regel et menneske man snakker om, i tillegg til at det finnes en del rekutteringsselskaper som stjeler tiden med å snakke om seg selv og sitt. De maser seg inn på et møterom for å presentere sin lange historie og tunge prosessbeskrivelse mens de klamrer seg til en glanset brosjyre eller et nettbrett og glemmer at de bør ta en runde i lokalet for å sjekke hvordan forutsetningene og omstendighetene rundt den aktuelle rollen er tilrettelagt.
En kaffe i kantina hadde kanskje vært nok …
Det dreier seg om å servere et rettferdig bilde, og min filosofi er at riktig kandidat passer til riktig selskap – noe som betyr at jeg har like stort fokus på kandidaten som oppdragsgiveren for å ende opp med den optimale løsningen.

Jeg skrev en tekst for ikke så lenge siden om at det gjelder å selge de bæra man har, og det har blitt en kjent sak i nettverket mitt at det er mitt tankesett. Jeg fortalte om en jente som jeg hadde truffet for noen uker siden, hun hadde takket ja til en sluttpakke og var tilgjengelig mer eller mindre umiddelbart. Hun hadde fortalt meg hva hun så etter, og denne konkrete stillingen virket ganske nært.

Hun virket først litt overrasket når jeg fortalte hvor jeg ønsket å treffe henne, men hun var helt med når jeg forklarte hvordan jeg jobbet og at jeg oppfattet det som den naturligste tingen i verden å diskutere dette rekrutteringsprosjektet i friluft.

NØKLEVANN

Det er en kjent sak at det er mange som har forventninger foran et jobbintervju.
Det skulle bare mangle.
Jeg har skrevet såpass mye om dette på disse sidene, så jeg skal ikke strekke det inn i denne teksten, men jeg finner det likevel … la meg bruke begrepet «oppsiktsvekkende» at det ikke finnes flere mennesker som vet å benytte seg av kreative virkemidler i møte mellom mennesker.

NØKLEVANN 2

Jeg har skrevet noe om dette med antrekk i jobbintervjuer, også. Det er ganske utrolig hvor mange som er opptatt av dette, og i denne konkrete settingen så vet jeg egentlig ikke hvilke tanker som gikk gjennom hodet hennes. Noen vil sikkert tenke at det var en test fra min side, men jeg er egentlig ikke så opptatt av sånne ting.
Det skjer noe med mennesker når man opplever hygge og positiv spenning, det går an å skape dette i et møterom, for all del, det er menneskene som gjør forskjellen når alt kommer til alt, men det er som regel dette lille ekstra som er litt vanskelig å definere som gjør at man foretrekker det ene foran det andre.
Forskjellen ligger i de små detaljene.
Size matters.

Nøklevann er et drøyt 3 kilometer langt vann som ligger i Østmarka i Oslo, like ved der jeg bor og når sant skal sies så ligger det ikke så langt unna der hvor jeg visste at den aktuelle kandidaten bodde.
Sånn sett var valget av «møterom» perfekt for begge parter.
Jeg har gjennomført en rekke medarbeidersamtaler på alternative arenaer, alt fra en tur i parken til vandring gjennom byens gater og til og med i bilen på vei til et seminar. Mulighetene er mange og det skjer noe med stemningen når omgivelsene og forutsetningene endres.
Prøv selv.
Finn din greie.

Det er håp så lenge liket fiser

Det er fremdeles høst og vinteren og kulda lar vente på seg.
Det er bra.
Vel og merke dersom man ikke er så glad i vinter og kulde. Jeg liker vinteren, det er ikke det, men jeg syns dagene sklir litt lettere når det er noe annet enn is og kald luft som danner underlaget og omgivelsene.
Det gjelder å gripe fatt i det positive, vet du.
Det gjelder å se mulighetene.
Lyset i tunnelen.
Smil til verden, og alle de tingene der.
Du er du og du er den beste til å være deg.
Jihaa.
Alternativet er å gå rundt og surmule til man dauer, og selv om det fremdeles finnes noen som går rundt og tror at man kan forlenge sin egen forestilling med kunstige spesialeffekter, så er det likevel ikke det som er poenget.
Det dreier seg om å ha det bra og gjøre det beste ut av det.
Man kan i hvert fall forsøke.
Se mulighetene og smilene i tunnellene og bla bla bla.

Joda, det florerer med tips og tjenester for hvordan man kan få det litt bedre i livet, og det er nesten så man kan få inntrykk av at det ikke er noen som har det bra i det hele tatt.
Kanskje med unntak av rosabloggerne, da.
De teller ikke.
De som går på VitaePro, kanskje.
Jeg vet at det finnes en del mennesker som oppfatter det som litt «flåsete» med alle disse begrepene om trivsel og blomstring på arbeidsplassen i en tid hvor man blir jaget av resultater og målinger, men jeg betrakter døgnet som en slags helhet hvor det ene henger sammen med det andre.
Dersom du har det kjipt på jobben, så tør jeg påstå at du tar med deg noe av dette hjem.
Det blir det samme når du snur på det.
Det er ikke så lett å legge fra seg alle tingene før du går.

Jeg klipper fra Ukeavisen Ledelse som igjen har klippet fra en annen tekst som serverer tre tips for hvordan man skal forbedre sin egen arbeidstilværelse med et hovedbudskap som kort og godt går ut på at man skal unngå negative faktorer og fokusere på det positive.
Det første tipset forteller at man ikke bør tilbringe tid sammen med de som fremstår som negative. Jeg er sikker på at du kjenner noen, det sitter sikkert en eller annen i en krok og slenger dritt om sjefen og kantina og den vonde lukta i heisen og stress og mas og faenskap og at det ikke blir noe av hverken det ene eller det andre, men da bør du i stedet holde deg sammen med de som har et mer balansert syn på arbeidsplassen.
Dritt er det overalt, og du har sikkert erfart at det ikke er så lett å fjerne den vonde lukta.

Det andre tipset forteller at det kan være lurt å be om å få gjøre mer av det du liker å gjøre og mindre av det som du ikke syns er så bra. Det kan jo være at arbeidsdagen din inneholder noe som du syns er litt kjipt eller kjedelig, men så kan det være at det er noen andre mennesker i nærheten som digger å gjøre akkurat det.
Løsningen sier seg selv hvis man klarer å snakke sammen.

Det tredje tipset forteller at du skal snakke til deg selv på en annen måte. Det er mange som snakker til seg selv, det er ikke noe galt i det, men det er ikke så ofte at det kommer noen alternative svar som du ikke selv er klar over.
– «Fy faen, nå er jeg sliten …»
Det er ikke noe galt i det.
Det betyr at du har gjort noe med kroppen din og at kroppen din reagerer.
Det er bra.
Det betyr at du fremdeles lever.

Tenk gode tanker og gjør noe med dem.

Trykkfeil i studiekatalogen?

Noen ganger lurer jeg på hva det er med journalister som brenner for å skrive om alle som ikke får seg jobb i dette landet – denne gangen er det NA24 som skriver om en nyutdannet jente (23) som forteller at hun har søkt på mellom 70 og 100 jobber uten at hun har fått jobb.
Velkommen til den virkelige verden, jenta mi.
Livet er nok litt annerledes enn hva man kan lese i en studiekatalog.

Jeg vet ikke hvordan hun går fram når hun søker, men det sier seg nesten selv at hun bør endre taktikk selv om hun ikke har holdt på i mer enn to måneder. Nå har hun valgt å stå fram i media for å belyse hvor vanskelig det er for unge, nyutdannede å få seg jobb.
Wake up and smell the coffee …

Dette er et eksempel som føyer seg inn i rekken av triste skjebner som får lide på bekostning av dårlige veiledere på skolene som definitivt burde ha blunket med lysene når man velger en hylle uten bærekraft.

Jeg er egentlig litt lei av å kommentere sånne tekster, men akkurat denne fikk jeg fra en av mine største beundrere, noe som helt sikkert er en sannhet med en del modifikasjoner men jeg kunne ikke dy meg for å skrive akkurat det.
– «Du, Morten», begynte hun, vi kan jo for ordens skyld kalle henne Malin, og de som følger med på disse sidene vet sikkert hvem hun er.
– «Du har jo nesten blitt en sånn … hva er det man kaller det … en sånn rikssynser når det kommer til sånne tekster, hvor mange kommentarer har du på VG-siden din nå?»
Jeg svarte ikke.
Eller, hun fikk et smil.
– «Skal du intervjue meg igjen?»
– «Nei», svarte hun kort og trakk på skuldrene.
– «Skal på jobb … må rekke t-banen, men du kan jo taste ned noen setninger så kan vi se på det sammen litt senere».

Det får bli med dette.
Det er ikke så mye mer å si om sånne saker, egentlig.
Jeg bør vel kanskje skrive noen ord om denne rådgiveren fra NAV som uttaler seg i den samme teksten med beskrivelser av tilbudet som jobbsøkere kan forvente, men med vissheten om at det begrenser seg til jobbsøkerkurs hvor man trener på søknadskriving og CV og antageligvis noen formaninger om å være positiv, så lar jeg det passere. Det som jeg lurer på, er hvorfor i all verden det ikke er noen som skriver om utdanningsinflasjonen, indoktrineringen eller hvordan den nye generasjonen bør riste på krystallkulen sin?

Man kan for eksempel begynne med å fjerne tekstene i studiekatalogene som forteller om alle drømmejobbene som finnes der ute. Når man først er i gang, så bør man strekke litt gaffa over kjeften på noen av disse «rådgiverne» som forsøker å trøste frustrerte jobbsøkere med at de kan komme tilbake og ta opp fag og forbedre karakterene sine.
Det går som det går når man lar seg forføre av noen som tjener gode penger på å fortelle at hvem som helst kan bli hva som helst.
Grøss.

Det finnes ingen bedre tips enn å starte med en vurdering av forutsetninger og muligheter.
Det handler om å begynne i den riktige enden.
Det er nemlig en stor forskjell på hva folk ønsker å bli, og hva samfunnet har behov for.
Sånn er det bare.
Kunnskapsdepartementet kan fortelle om utfordringen med å rekruttere tilstrekkelig antall studenter til fag som samfunnet trenger, – et ganske kjipt dilemma for en del mennesker i verdens rikeste land med tanke på at du må stille deg spørsmålet om du bør utdanne deg etter hva som kan garantere jobb eller hva som interesserer deg mest. Jeg tror at et valg basert på interesse vil øke sjansen for å fullføre, ikke minst med tanke på at vi topper statistikken for studenter som hopper av eller detter ut eller kall det hva du vil, men da må man også minne seg selv på at den som er med på leken og de tingene der.
Sånn er det bare.
Jo, en ting til, – når man skal søke jobb så må man gjøre det ordentlig :)

Teksten er tastet inn i samarbeid med Malin (15), fremtidig journalist

Men for all del, – jeg digger drømmere som får det til.
Det handler om tro, håp og kjærlighet.
Dagens musikksnutt og knallsterke video er et godt eksempel på dette – her har dere FENDER HEIST med «Fighter».

Kunnskapsdatabase uten datostempel

Dagens tekst er inspirert av en blogg som jeg følger som har en meget god tekst som trekker fram elementer fra en ny bok skrevet av Sir Alex Ferguson. Det kan sikkert finnes lesere som ikke vet hvem han er, men han er en av de mest kjente fotball-sjefene gjennom tidene.

Det som jeg syns er fint med denne konkrete teksten jeg viser til, er hvordan Steffen Fjærvik klarer å finne studiemateriale fra en alternativ arena. Jeg bruker begrepet «studiemateriale» fordi jeg leser at han holder foredrag om intervjuteknikk og forteller at han ble litt overrasket over å finne disse klokkeklare rådene når han i utgangspunktet kastet seg over boken i egenskap av å være fotballsupporter. Sir Alex Ferguson er en mann med stor erfaring fra dette med å behandle pressen, han har vært på en del intervjuer, for å si det sånn.

Dette er sånt som jeg liker, – mennesker som klarer å finne lærdom og påfyll fra inntrykk som i utgangspunktet er ment for å fargelegge noe helt annet.
Dette er hva jeg kaller en ekte kunnskapsbase, det som ligger foran deg og bare venter på at du skal gripe tak i det og forme det til hva du vil.

Jeg gjør selvfølgelig oppmerksom på at dette er min oppfatning av den gode bloggeteksten, og jeg har ikke vært i dialog med han for verifisering eller bekreftelser på noe – de som følger med på disse sidene vet at jeg henter innspill og inspirasjon fra de fleste arenaer og mennesketyper.
Bare sånn for ordens skyld, liksom.
Nok om det.
Digresjon.

Livet er morsommere for oss som liker fotball, og sammenligningen mellom spill og virkelighet er ganske påfallende. Dersom du ikke bryr deg om fotball, og man må jo ikke glemme at det finnes en del av dem, så kan du i og for seg bytte ut «fotball» med korps eller teater for den saks skyld.
Det går litt ut på det samme …
Nok om det.
Det er sammenligningsgrunnlaget mot arbeidslivet som er interessant, og med tanke på at jeg identifiserer meg med fotballmetaforen og nevnte inspirasjon, så trekker jeg fram biografien til en fyr som heter Harry Redknapp som også er en ganske kjent leder i engelsk fotball. Han er også bokaktuell og langer ut mot fotballforbundet som driftes av folk som ikke har peiling, en påstand som han begrunner med at det sitter for mange mennesker i styre og stell som hverken har vært på gressmatta selv eller kjenner noen av de som er der. De som følger med på disse sidene, begynner kanskje å skjønne litt av sammenhengen jeg refererer til …

Jeg syns det er synd når mennesker begynner å rote med ting som de burde holde seg langt unna. Man kan være flink i et eller annet, men det er ikke ensbetydende med at dette «et eller annet» er overførbart til hva som helst. Dette er det mange som ikke skjønner, og et godt eksempel på dette er hvordan økonomer og markedsfolk er i ferd med å ta livet av dette fantastiske spillet ved å tilrettelegge for at de som bygger opp og holder liv i tribunekulturen må vike for turister.

Jeg er sikker på at det finnes noen som betrakter Sir Alex Ferguson og Harry Redknapp som gretne gamle gubber, men når disse som går i kategorien «noen» har en tendens til å være identiske med de som gir inntrykk av at innspill og kommentarer og tips som er skrevet med bokstaver som ikke passer inn i fastlåste mønster er til å stole på, så faller innspillene og kommentarene deres på sin egen urimelighet. De som følger med på disse sidene, skjønner kanskje at akkurat den går til alle disse «ekspertene» der ute som benytter enhver anledning til å forherlige sin egen arbeidsplass og virkefelt med å fortelle hvor dårlig alle andre er …
Verden blir mindre og mindre, trangere og trangere, og jeg tror at det en eller annen dag kommer til å gå opp for enkelte at det kan være lurt å lytte til de som har vært ute noen vinternetter og funnet kunnskap fra ekte kilder.