Du må selge de bæra du har

Jeg hadde nettopp avsluttet et møte med en hyggelig kar, og ble sittende igjen på kafeen for å renskrive notatene. Jeg har sånn legeskrift og hvis jeg venter for lenge med å tyde dem så gjør jeg det bare vanskelig for meg selv og det vil være en tåpelig ting å gjøre.
Utebord i sola.
God kaffe.
Dobbel cortado, for å være spesifikk.
Jeg så at hun nærmet seg fra siden, jeg hadde sola i øynene og kjente henne ikke igjen med en gang, kanskje også fordi det var ganske lenge siden sist jeg hadde sett henne og det gjorde ikke saken noe bedre at hun hadde klippet seg helt kort og litt sånn småtroll men veldig kledelig, bevares, sexy kledd med kort svart jakke i tynt boblestoff og svart strutteskjørt i tyll over svarte strømper, det var bare det at hun så litt sur ut selv om jeg fikk kyss på kinnet og en klem.
– «Skal du være her lenge?»
– «Nettopp ferdig med et møte», svarte jeg i det hun satte seg ned rett ovenfor meg, glattet litt på skjørtet som krøp litt opp, noe som hun muligens følte litt upassende.
– «Karrieresamtale …»
– «Butikken går bra?»
– «Helt greit», svarte jeg.
– «Og du?»
– «Jah, så der», nølte hun og fisket fram røykpakken fra vesken sin, fyrte opp og blåste den første skyen over skulderen.
– «Det kommer litt an på hvem som spør».
– «Jeg».
– «Ikke egentlig … kanskje jeg også burde ha en sånn karrieresamtale».
– «Hva har du lyst til?»
– «Nei», nølte hun.
– «Trives jo med det jeg jobber med, da … treffer en del folk men syns det er mye rart, mange som burde gjort noe helt annet».
– «Som over alt ellers», innskjøt jeg.
– «Snakket om deg her om dagen», fortsatte hun.
– «Det finnes noen som sier at du selger deg for billig».
– «Jeg er ikke til salgs», smilte jeg.
– «Ikke sånn ment», smilte hun tilbake.
Hun var søt når hun smilte, men det blir jo de fleste.
– «Du vet hva jeg mener».
– «Tror det», svarte jeg og ventet på fortsettelsen.
– «Du ansatte en CFO til nitti tusen».
– «Det er riktig», nikket jeg og husket et raskt prosjekt før sommeren.
– «Nitti tusen», gjentok hun og tok et nytt trekk.
– «Terje var grisegæern, han jobbet med det samme prosjektet og hadde forespeilet en pris på to hundre … minst».
Jeg trakk på skuldrene.
– «Liten verden», fortsatte hun.
– «Han spurte kunden hvem som vi konkurrerte mot og de svarte at det var først til mølla, det er jo det de svarer når det er mange om beinet, ikke sant … anyways, de var for øvrig veldig fornøyd med han som du hadde funnet».
Jeg nikket igjen.
– «Du må huske på det», begynte jeg.
– «Nå har jo ikke jeg noen sånne store driftskostnader eller prangende lokaler med parkettgulv og dype skinnstoler, lisensutgifter på systemer som ingen bruker eller noe annet som kundene mine ikke ser noen grunn til å være med på å finansiere, men jeg har et nettverk som Terje ikke har maken til og i denne konkrete saken så hadde jeg en fugl på hånda som var klare for noe nytt … schmack schmack …»
Hun smilte igjen.
Kanskje det var det samme smilet som hang der fremdeles.
– «Du kjenner jo Terje», fortsatte hun.
– «Han er jo så faktureringskåt at det er til å grine av … jeg har ikke før kommet hjem fra et kundemøte før han lurer på når vi kan sende oppstartshonoraret … det er sånne ting som gjør meg ganske … ganske pissed, for å si det sånn».
– «Hvor lenge holder du ut?»
– «Vet ikke», svarte hun raskt … vet du om noe?»
– «Jeg kan ha deg i tankene», svarte jeg og følte umiddelbart at det hørtes litt teit ut.
– «Jeg jobber ikke så mye med sånne oppdrag», fortsatte jeg.
– «Det blir for mye tråkking i eget reir og det kan fort bli litt rotete».
– «Skjønner den …»
– «Du kan få noen navn av meg», fortsatte jeg.
– «Ikke sånn at jeg vet om noe konkret eller at det er det som er simsalabim, men denne bransjen kjennetegnes jo av en rimelig høy turn-over og du er kjent som en flink jente som vet hva du driver med … greia blir vel heller om det finnes noe i den andre enden som matcher deg, men det får du nesten finne ut av selv».
Det var hennes tur til å nikke.
– «Du må sikte på månen», fortsatte jeg.
– «Hvis du bommer, så blir det et flott stjerneskudd …»
– «Stjerneskuddene brenner ut», snøftet hun.
– «Det gjør vi alle», svarte jeg.
– «Men det er fint så lenge det varer …»
Et øyeblikk virket det som om det gnistrende blikket hennes låste seg i mitt.
Det var som om vi satt og speilet oss i hverandre mens vi utvekslet tanker.
– «Hvordan går det på foredragsfronten?»
– «Jo, takk», svarte jeg.
– «Jeg har jo kjørt disse sesjonene noen ganger, så jeg driver å planlegger noe annet … det er jo et ganske stort marked for dette i og med at det er så mange som kjører seg fast».
– «Blir det ikke slitsomt i lengden?»
– «Nja, jeg kjører min greie og trekker meg tilbake … hit and run … alt det andre er som regel bare internt pjatt».
– «Lenge siden jeg har vært og hørt på deg … hva snakker du om?»
– «Jeg snakker om det som salen er klar over selv», svarte jeg.
– «Det er det som jeg syns er litt morsomt … det er jo nå en gang sånn at de fleste har det inni seg, man må bare hjelpe det ut … jeg ser ikke verdien av å sende ansatte til påfyll på et eller annet fjerntliggende sted hvor de skal fryse på beina og drikke dårlig vin i plastglass mens de hører på idrettsfolk med gull fra et stort mesterskap i en liten idrett eller fjellklatrere som har gjort det til en levevei å gå opp et fjell og komme ned igjen for å snakke om det … jeg syns sånne ting er drita kjedelige».
– «Enig», nikket hun.
– «Også disse som kommer med sånne amerikanske opplegg hvor man skal sammenlignes med løver og ugler med håp om å få en gruppe til å funke bedre kollektivt mens de fleste oppfatter det som tullete og tar avstand fra hele greia, latterliggjør innholdet og skaper negativ stemning …»
– «Har vært på noen sånne», smilte hun.
– «Høydepunktet er når sjefen blir dritings på kvelden og stikker avgårde med en berte fra regnskap».
– «Jeg tror det er mange som burde blitt flinkere til å bruke sine egne historier», fortsatte jeg.
– «Og sine egne historiefortellere …»
– «Da får jo ikke du noe å gjøre?»
– «Ingen fare», svarte jeg.
– «Det er nok av ting å ta tak i der ute».
Hun nikket, rullet siggen mellom fingrene og drysset asken mot bakken.
– «Kan du ikke ringe meg en dag», avsluttet hun og tok det siste trekket før hun klemte den sammen i askebegeret, reiste seg opp og rettet litt på skjørtet mens hun kikket bortover de verdifulle bordene som begynte å fylle seg opp.
– «Send meg en mail», foreslo jeg.
– «Få ned historien din og så tar vi det derfra …»
Jeg fikk et ny klem og så gikk hun.

Dette er min måte å jobbe på.
Jeg er ute og treffer menneskene der de selv befinner seg.
Vi møtes på nøytral grunn i trygge omgivelser som gjør det enkelt å utveksle erfaringer og snakke om de forskjellige utfordringene og mulighetene som ligger foran oss.
Jeg sier som Petter Stordalen og selger de bæra jeg har.
Det er min måte å jobbe på.

Karriereverkstedet fikser og ordner disse tingene som får flinke mennesker til å funke sammen med andre flinke mennesker. Jeg finner glede av å hjelpe bedrifter med å finne det riktige mennesket som de savner i sin bedrift – denne spesielt utvalgte som har en kompetanse som de enten har mistet, aldri har hatt eller rett og slett trenger for at de skal vokse videre.

Jeg nevner viktigheten av nettverk i flere av mine innlegg, og dette betraktes som en trygghet for meg og en forsikring for mine kunder. Når jeg forteller at jeg har holdt på siden midten av nittitallet, så sier det seg selv at jeg har truffet en del mennesker som gjør meg til en fyr som klarer å drive prosessene i retning av et positivt utfall.
Det er ikke sånn at jeg ikke er opptatt av pris.
For all del.
Det er heller ikke sånn at jeg «ødelegger» markedet, men jeg velger å forholde meg til hva jeg har og hva jeg kan levere og når jeg kalkulerer dette i prisene mine så ender jeg opp med store fordeler for alle parter.
Det blir som å handle tepper i Marrakech.
Min filosofi er at riktig kandidat passer til riktig selskap – noe som betyr at jeg har like stort fokus på kandidaten som oppdragsgiveren for å ende opp med den optimale løsningen. Det er kanskje dette som har gitt meg de gode referansene som gjør at det oppleves som fordelaktig å handle av meg.

Ny medarbeider er en strategisk viktig utvikling av et selskap.
Ny jobb er et viktig valg for en kandidat.
Dette tar jeg på alvor.
Det handler om å forstå mennesker og mennesketyper.
Det er det som er viktig.
Det er ingen som bryr seg om hvor stor varebeholdning jeg har.
Ingen er tjent med å ha kandidater liggende i en database.
Kompetanse er ferskvare.

3 comments

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s