Hjemreise

Jeg hadde lagt bak meg en hyggelig kveld med gode venner, gazpacho og lammestek og rødvin og god musikk, og entret perrongen hvor lyktene viste glødende rester fra naturens fargespill. Jeg gikk langsomt mot enden av perrongen, passerte noen zombies som skimret og dirret i lyset fra reklameplakatene og gikk inn på første vogn.
Jeg kjente det med en gang.
Det var som om det hersket et slags forlorent fellesskap på t-banevogna.
Det virket som om alle passasjerene kjente hverandre.
Kanskje de gjorde det, for alt jeg visste.
Jeg var han nye.
Jeg var han som ikke passet inn.
Jeg visste ikke hva det var, men radarblikket fanget opp tomme seter til høyre, klyngen var til venstre. Hodet hvisket at jeg skulle bli stående, den svake intuisjonen prikket meg på skulderen og fikk meg til å senke blikket mot fargerike matrester på gulvet.
Nyanser av rødt og grønt, men hovedsaklig brunt.
Jeg kikket bort på de to jentene som for lengst hadde sluppet tøylene, uryddige ansikter med rester av trøtthet og gammel sminke som åpnet dørene til den andre siden, den siden som ikke vises på rosabloggen eller facebook som for syv timer siden hadde presentert korte skjørt og utringede topper, det som skal til for å erobre en verden som ikke var like kald som virkeligheten hvor de klynget seg tett sammen med like jakker og best friends forever bekreftet av en hånd på panna for å holde håret tilbake da kroppen snakket et språk som virket ukjent for dem begge.
Det skulle snart gå opp for dem at de ikke var udødelige.
Det var kjøtt og bein som en eller annen gang ville forsvinne som alle andre.
Spillet var slutt når terningen ikke viste 6.
Jeg så en kort rykning fra krampene i maven og så bruste det over i halsen hennes.
Hovedsaklig brunt.

Jeg flyttet blikket mot mitt eget speilbilde som viste seg i dørglassene.
Jeg sto i midten.
Jeg gjorde ikke det, men det bare føltes sånn.
Jeg ble stående.
Det var det som føltes riktig der og da.

Plakaten med rutenettet viste at jeg hadde fem holdeplasser igjen, egentlig var det sju, men jeg visste at det ville gjøre meg godt hvis jeg avsluttet med fem og lot frisk luft i ansiktet sørge for et lettere teppefall mot drømmeland. Gutten på motsatt side hadde kommet fram for lengst. Ansiktet hans tegnet seg hardt og flatt mot plexiglasset, et sikkert vitne når han om tretten minutter ville stilles foran nattens voktere som forteller at historien hans for denne aktuelle kvelden hadde en alternativ slutt.
Jentene på raden bak hvisket om løst og fast og ingenting.
Sikkert mest det siste.
De andre passasjerene var bare statister.
Livets skole har gitt meg kunnskap til å forstå hvordan jeg skal tolke hovedrollen i spillet om mitt eget liv.

Dørene gikk opp.
Jeg var på fire og ikke på fem og var klar for å klippe et lite hull i tilværelsen.
Noen ganger føles det helt riktig og dette var en av «noen» …

Takk for laget!

One comment

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s