Det vanskelige intervjuet

Jeg har erfart etter en del år som karriereveileder at det er viktig å ha fokus på denne fasen som handler om intervju. Dette er et tema som jeg kan skrive ganske mye om, men jeg foreslår i stedet at du klikker på «intervju» i stikkordskyen til venstre så slipper denne teksten å bli så lang som den kunne ha blitt.

Jeg opplever at de fleste er engstelige.
De gruer seg.
De er redd for å ikke være bra nok.
De er redd for å si noe feil.

Jeg anbefaler dem å sende en mail eller ringe for å melde seg ut av hele prosessen.
– «Nei, men det kan jeg jo ikke …»
– «Hvorfor ikke?»
– «Jeg har jo lyst på jobben …»
– «Det lyser jo ikke akkurat glød og entusiasme fra deg», forsøker jeg.
– «Dessuten så virker det som om du ikke er klar for å gå i dette møtet».
– «Jeg vet jo ikke hva som skjer», kommer det nølende tilbake.
– «Hva de kommer til å spørre om, og sånne ting …»
– «Nei», bekrefter jeg.
– «Og det skal du heller ikke vite … du skal på et intervju fordi en bedrift har et behov og det er et behov som de tror at du har kompetanse til å dekke, nå har de lest din søknad og CV og liker det som står der og nå vil de treffe deg for å få finne ut om dere passer sammen».
– «Ja … nei … men tenk om jeg ikke er bra nok?»
– «Nei», svarer jeg kort.
– «Da er det ikke deg de vil ha …»

Jeg kommer stadig tilbake til dette med at det finnes så mange mennesker som er så redd for å gjøre feil.
Jeg lurer på hva det kommer av.
Frykten for å tape er sterkere enn viljen til å vinne.
Jeg tenker av og til på at det kan være denne målekåtheten som er med på å påvirke, pakker oss inn som en tvangstrøye og fratar oss muligheten til å være mennesker.
– «Ja ja … jeg får gjøre det beste ut av det, da … jeg kom jo i hvert fall til intervju …»
Sånn går det.
Man forbereder seg på at det skal gå galt, finner patetiske bortforklaringer og fluktkommentarer for å gjøre det lettere å fortelle menneskene som de har rundt seg at det var et godt forsøk og håper kanskje at de får noen magre trøstekommentarer tilbake som ligner på «godt jobba» og sånne ting.
Bullshit.
Feil fokus.

Jeg pleier å gjøre forsøk på å få jobbsøkeren til snu på hele settingen når vi sitter og sparrer foran et jobbintervju. Det kan jo være sånn at denne bedriften som du skal på intervju hos ikke dekker dine egne tanker og forventninger til en arena som du skal bruke mesteparten av livet ditt på. Det er derfor jeg gjentar og gjentar at et intervju er en samtale mellom to likeverdige parter hvor formålet er å finne ut om dere passer sammen eller ikke.

Det er når du sitter i et jobbintervju at du skal bevise for de på andre siden av bordet at du er riktig person til rollen og det er her historien din blir avgjørende. På den annen side er jeg ganske sikker på at det finnes mennesker som en eller annen gang kan ha fått seg en jobb fordi de har en eller annen fellesnevner med den som har lest CV’en.
Feilskjær forekommer i alle settinger.
Menneskelig svikt er en mager trøst.
Mennesker ansetter mennesker.
Mennesker har fordommer.
Det er bra.
Det er det som gjør oss til mennesker.

Jeg får høre at jeg fremstår som hyggelig og lett å ha med å gjøre i en intervjusetting. Det dreier seg om å gjøre et godt inntrykk, det skal jo begge gjøre, men det er like viktig å vise seg fra den riktige siden og jeg tror ikke jeg hadde vist den riktige siden hvis jeg ikke hadde likt å jobbe med de tingene som jeg jobber med.
Det er faktisk så enkelt.
Dersom jeg jobber med et prosjekt som vektlegger de og de egenskapene, så er jeg rimelig krystallklar på hvem som er inne og hvem som er ute.
Det skulle jo bare mangle.
Da må jeg si det som det er og da må de som skal ta i mot være klar når det som de skal ta i mot kommer.
Det er ganske mange som ikke er det.
Det betyr ikke nødvendigvis at du ikke er bra nok eller har sagt noe feil.
Det betyr bare at du ikke passer inn i akkurat denne rollen.
Sånn er det bare.
Søk en annen jobb.

Jeg har hatt ganske mange runder på sånne karrieredager hvor jeg har truffet veiledere fra skoler som messer om den harde konkurransen man deltar i som jobbsøker.
Bullshit.
Hele søknadsprosessen betraktes som en utsilingsprosess i beste realityserie-ånd hvor de ikke tenker på hvordan de presenterer personligheten sin. De smører på og trekker fra og legger til der det passer og som regel passer det ganske bra i følge dem selv og kanskje de til og med får jobben og finner etter hvert ut at det blir helt feil.
Grøss.
De glemmer at poenget rett og slett ikke er å være best.
I hvert fall når man ikke vet hva det vil så å være best.
Løpe fortest.
Hoppe høyest.
Det er kanskje derfor det av og til kan klikke for meg, også.
Det skulle jo bare mangle.
Det handler jo om mennesker.
Senest i forrige uke når jeg avsluttet et prosjekt for en samarbeidspartner som skal ansette en karriereveileder og var ferdig med to kandidater som var helt etter min smak. Greia var at jeg hadde en ny kandidat rett etter lunsj, og det hører med til historien at hun var spilt inn i prosessen fordi hun var en venninne av en som kjente en eller noe sånt.
Utgangspunktet var med andre ord ikke så bra, men hun skulle få sin sjanse.
Med referanse til alle disse som gruer seg og er engstelige og er redd for å ikke være bra nok og at de ikke vet hva de kommer til å spørre om og sånne ting, så kan jeg fortelle at jeg i denne konkrete settingen åpnet med en eneste setning som satt henne helt ut:
– «Fortell meg hvorfor du sitter her …»

Det handler ikke om å være kjip eller noe annet.
Det handler om å invitere til åpenhet om utveksling av historier.
– «Hvem er du …»
– «Fortell hvorfor du mener din kompetanse kan være riktig for denne rollen …”
Alternativene er mange og du skal være forberedt på det som kommer.
Hun klarte på et vis å sette sammen ord og setninger som med litt godvilje kunne passe med hva jeg ønsket å høre, og da jeg litt senere spurte om det var noe som var uklart så spurte hun om hva slags inntrykk hun hadde gitt.
Det blir helt feil.
Det er litt vrient å forklare hvorfor, men dette blir et spørsmål som gir inntrykk av at samtalen er over og nå skulle hun få dommen. Jeg skjønte hva hun mente, det var ikke det, men jeg har aldri skjønt poenget med å servere et sånt dumt spørsmål i et intervju.
– «Nå skal vi evaluere de ulike kandidatene», begynte jeg.
– «Det gjør vi allerede i morgen, og så vil du høre fra meg i løpet av neste uke …»
Deretter spurte hun om det var mange andre kandidater.
Du skal aldri spørre om dette.
Et jobbintervju handler om deg og du skal ikke ta initiativ til å flytte fokus mot andre.
– «Du har ikke sagt noe om lønn», fortsatte hun.
– «Nei», svarte jeg raskt.
– «Og det kommer jeg heller ikke til å gjøre».
– «Vet du sånn cirka hvor mye det ligger på?»
– «Ja, det vet jeg … du kan jo bare sånn … ja, av praktiske årsaker si litt om dine egne forventninger?»
– «Jeg har en master», begynte hun og la kanskje merke til at jeg senket blikket mot cv’en hennes som bekreftet at hun hadde lest om noe som jeg oppfattet som fullstendig irrelevant for denne konkrete rollen. Jeg fikk lyst til å si noe, lot ordene få tid til å bevege seg litt i hodet mitt før jeg nevnte at jeg ikke kunne se hvordan utdannelsen hennes skulle påvirke betingelsene for denne rollen med mindre det var noe som hun ønsket å utdype videre.
På dette tidspunktet var jeg i ferd med å samle sammen papirene og notatene mine, litt sånn demonstrativt, og kom til å tenke på alle de som på død og liv tror at de må huske på å spørre om et eller annet på slutten av intervjuet for å vise at de er ordentlig interessert i rollen eller hva det er de tror det handler om.
Ikke gjør det.
Dersom du ikke har oppfattet noe som uklart, så skal du ikke si noe bare for å si noe. Din jobb i forkant av intervjuet er å være forberedt, det kan til og med være en mulighet for at du vet mer om dette selskapet enn den som sitter på den andre siden av bordet, men det skal du ikke bry deg om. Du kan imidlertid spørre om hvordan de ser for seg den videre prosessen, det er et bra spørsmål som samtidig kan gi deg en del nyttig tilleggsinformasjon hvis du er flink til å lytte.
Tenk over den …
Tenk også over det at det ikke er noe galt i å være nervøs, – det gjør deg bare ekstra skjerpet …

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s