Hvem snakker om verdensproblemer?

– «Kriminelt liminelt», mumlet en fyr med sort høyhalset genser i ull og en dressjakke som så dyr ut. Han minnet meg først om en eller annen fotballspiller som jeg ikke husket navnet på, ved nærmere ettertanke ville jeg kanskje heller tippet at han var forsikringsagent eller økonomiansvarlig i en middels stor religiøs sekt.
– «Liminalfasen», fortsatte han.
– «Liminalfasen er mellomfasen i alle rituelle prosesser hvor vanlige regler er satt til side …»
Jeg bare nikket og hadde ikke noe særlig å tilføre.
– «Rusen er akkurat en slik liminalfase», fortsatte han og tok den siste slurken av ølglasset.
– «Det er som en slags ekstatisk time-out, du vet en sånn fase hvor alt er tillatt … det er tillatt å brøle i gatene og tisse i søplebøtter og spytte hverandre i ansiktet».
– «Nesten som Grete Waitz-løpet», forsøkte jeg med en gryende frykt for å helle bensin på bålet.
– «Ja», nikket han og la en hånd på skulderen min.
– «Du har skjønt poenget … du har skjønt poenget … det … det er jo bare helt for jævlig, ikke sant?»
Jeg tok en slurk og kikket ut i luften som ble fullt opp av klirrende glass og flasker som lød som usynkroniserte trommeslag i larmen, dukene hadde for lengst fått våte flekker og jeg var i ferd med å få et hull i maven.
– «Det hadde jo vært genialt om dem kunne arrangert dette … jo, dette hersens Grete Waitz-løpet på den åttende mars», fortsatte han og kikket ned i det tomme ølglasset sitt.
– «Det hadde jo vært greit å slippe å treffe mutter’n full på byen flere ganger i løpet av året, mener jeg …»
– «Godt poeng», nikket jeg og fikk et klapp på skulderen fra en som trodde han hadde funnet en ny venn.
– «Legen min», fortsatte han ivrig og løftet glasset til munnen, oppdaget at det var tomt og satte det fra seg.
– «Legen min ba meg bytte ut alkoholen med brus … ha, ha … vet du hva jeg gjorde?»
Jeg ristet på hodet.
Det var ikke det at jeg brydde meg, men jeg kom ikke på noe å si.
– «Jeg byttet lege!»
Det var nå han antageligvis forventet at jeg skulle le. Jeg valgte i stedet å flytte blikket mot jenta som stanset rett foran meg i en merkelig stilling, helt stiv og med så stor avstand mellom bena at jeg trodde hun skulle pisse stående. Hun gjorde ikke det, hun spurte om vi skulle danse, og av ren høflighet følte jeg meg tvunget til å takke ja før jeg i det samme øyeblikk ble oppmerksom på redningen som viste seg fra siden med to nye ølglass og et inviterende nikk.
– «Full?»
– «Nja», nølte jeg.
– «Han var kanskje litt … hva heter det, sliten?»
Hun nikket.
– «Blir du lenge?»
– «Så lenge», smilte jeg og nikket ned mot glasset.
– «Siste banen?»
Det var min tur til å nikke.
– «Blir med», svarte hun og strakk litt på den lange kroppen som var pakket inn i en tettsittende kjole som sikkert ga henne en god porsjon selvtillit.
– «Vi går sammen og så kan folk tro hva de vil …»
Det prikket på skulderen, han hadde fulgt etter og smilte på en måte som fikk han til å se ut som noe Ivo Caprino kunne ha konstruert. Jeg så hvordan hånden hans kom mot henne som et oppadstigende jagerfly og klemte fingrene hennes sammen til en stiv bunt. Hun er ganske tøff og tåler mer enn andre tror, men ansiktsuttrykket hennes så ut som om hun hadde kjøpt noe hun ikke ville ha. Deretter sa han et eller annet som jeg ikke hørte, men det slo meg at han virket litt brydd, litt sitron i trynet liksom. Antageligvis passet jeg ikke inn i planene hans, jeg la merke til at han hadde begynt å slurre litt med s-ene, litt sliten i de blanke øya selv om natten var ung.
– «Problemet», begynte han.
– «Problemet er å kombinere det nødvendige med det … nødvendige».
– «Akkurat», nikket hun og flyttet blikket mot meg som om hun ikke var helt sikker på om han egentlig snakket til henne, gjennom henne eller til noen andre.
– «Det du må», fortsatte han.
– «Det du må … med det du må gjøre».
– «Ja vel?»
– «Det nyttige med det nyttige».
– «Greit», nikket hun og slapp et smil som fikk henne til å blomstre opp som en jente av det slaget man bare ser om sommeren når det er fint vær.
Hun visste at det kunne være lurt å nikke på de riktige stedene.
Man kunne unngå mye tull og tøys på den måten.
Det var tydelig at denne taskenspilleren kjente sin besøkelsestid.
Han så skeptisk ut.
Veldig skeptisk.
Spilletiden hans var over, men det virket ikke som om han ville klare å logge seg av på egenhånd.
Vi tømte glassene på likt og sneik oss ut før skjermbildene gikk i svart.
– «Nivå fire», smilte hun i det vi hadde funnet plass på t-banen.
– «Hva?»
– «Nivå fire … du vet, disse tingene som handler om å nå sitt fulle potensial som menneske … han hadde kommet til nivå fire».
– «Jeg er ikke med», nølte jeg.
– «Det er enkelt», fortsatte hun.
– «Mennesker bruker ikke mer enn ti prosent av hjernen, og det betyr at det ligger et enormt potensiale i de øvrige nitti prosentene og vet du hva løsningen er?»
– «Nei …»
– «Øl».
– «Øl?»
– «Øl», nikket hun.
– «Svaret ligger i øl … man setter seg ned med sine ti prosent i full sving og tar sin første øl og prosessen begynner mer eller mindre umiddelbart … når du har tømt din første halvliter så har du svaret på hvordan favorittlaget ditt skal begynne å vinne kamper, etter den andre så kommer det fakta, forklaringer og løsninger på filosofiske problemer og så tar du den tredje og finner forklaringen på universets gåter, mot, kunnskap og glemte sangtekster og etter den fjerde så tenker hjernen så mye at man rett og slett ikke har anledning til å tenke over hvordan kroppen funker, hjernen jobber så hardt og man får fram så mange svar at man rett og slett begynner å snøvle … det er så mye som skal ut på en gang og hjernen jobber så effektivt at du rett og slett ikke rekker å avslutte et poeng før det dukker opp et annet … alle tankene dine bobler og koker, kreativiteten blomstrer og man er så smart at man er klar for å klatre opp på toppen av alt i hele verden … er du med?»
– «Ja …»
– «Det er derfor jeg sier at det er mange som burde gjøre seg ferdig med studiene i rimelig tid», fortsatte hun.
– «Eller i hvert fall til … hva heter det, normert tid».
– «Godt poeng», nikket jeg og visste å trekke til meg livets visdom fra riktige kanaler.
– «Nachspiel?»
– «Nei», nølte jeg og rettet meg litt opp i setet, møtte blikket hennes og kjente etter at jeg virkelig var i kontakt med de opprinnelige ti prosentene som visste hvordan jeg skulle finne veien hjem.
– «Tror det holder med kunnskap for i dag …»

4 comments

  1. Den jenta hadde tydeligvis sett innslag med Al Murray fra «Live at the Apollo» på TV, for den øl-potensiale-greia er hentet fra hans materiale ;)

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s