Måned: oktober 2013

Når hjertet vrenger seg …

Fredag er en sånn grei dag på jobben, det skjer noe med stemningen og de fleste går rundt og gleder seg til å ha fri i helgen, kanskje komme litt bort og tenke på noe annet. Det er bra, men noen ganger snakker vi om at dette henger sammen med en ønske om å komme seg bort fra arbeidsplassen fordi man ikke trives eller om det bare er den samme gamle greia at man skal ha litt fri og slappe av så man er opplagt til å møte nye utfordringer i uka som kommer.
Det er dette jeg hadde tenkt å skrive litt om i dag, men så har jeg nettopp sett på nyhetene at «dommen» har falt i Sigrid-saken og nå har jeg rett og slett ikke lyst til å gjøre noen ting …

Jeg nevner i en rekke tekster på disse sidene at jeg syns det er trist at det finnes så mange som ikke lar mennesker får lov til å være mennesker – tekster som primært retter seg mot arbeidslivet men som definitivt er overførbart til øvrige arenaer og spesielt når det handler om mennesker som går så langt at de utfører handlinger som tar livet av andre mennesker.

Det er menneskelig å reagere med avsky og hevn og annet når man opplever mennesker som vrenger hjertet sitt og styrer handlingene sine fra den mørke siden.
Det er en del av dette med å være menneske.

Det meldes på nyhetene at det ikke finnes noen enkeltbevis, men retten mener en samlet vurdering ikke gir tvil om at 38-åringen drepte Sigrid og at tiltalte har opptrådt som det står beskrevet i tiltalen …

Jeg så en mamma og en pappa i en rettsal mens de ventet på at dommen skulle forkynnes, tenker at de må ha en vanvittig indre styrke der de sitter i samme rom som et menneske som har tatt livet av datteren deres på en bestialsk måte, bevisene er så klare som de kan bli men mannen på den andre siden klarer ikke å gjøre rede for seg så da kan vi ikke annet enn å ta han i hånda og leie han ut til en tilværelse med rent sengetøy og kanskje noen blomster i vinduskarmen for alt jeg vet.

Det er fredag, himmelen er blå og solen skinner, i hvert fall her hvor jeg befinner meg. Naturen inviterer med flotte farger og jeg skal gå meg en tur i skogen, jeg bor sånn til at jeg kan gå en tur i skogen og høre skogens ro i løpet av ti minutter.
Jeg skal finne meg en stubbe, kanskje en stein eller kanskje jeg bare setter meg rett ned.
Jeg trenger å være alene.
Jeg tror det er mange mennesker som kan ha godt av det en gang i blant …
Jeg blir noen ganger skremt over mitt iboende hat for mennesker som utfører stygge handlinger mot andre mennesker og spesielt saker som dette med tanke på at jeg også er pappa til to jenter. Jeg håper at jeg aldri vil få oppleve noe sånt slik at jeg må vrenge hjertet mitt og utføre handlinger som kanskje ikke kan forsvares i en rettsstat.
Jeg tror jeg deler disse tankene med de fleste, men blir likevel skremt av tanker som jeg håper aldri vil bli noe annet enn mørke tanker samtidig som jeg vet at Gud i Himmelen eller Faen i Helvete vil gi meg den styrken som jeg trenger.
Det er med andre ord best at jeg får lov til å være litt alene, men jeg tror ikke … eller jeg har lyst til å påpeke at dette ikke er skrevet i affekt.
Det er sånn jeg er, og det er kanskje noe jeg blir bura inne for en dag for alt jeg vet …

Dette er favorittsangen til Sigrid, regner med at hun har trådløst der opp i skyene så hun kan høre sammen med alle de andre englene …

.

– Det er dette det handler om
– Når gråt du sist

Slabbedasker og slappfisker

Direktøren i NAV viser sin bekymring på nyhetene over at stadig flere sykmeldes over lang tid uten en medisinsk diagnose og røper en økning på 70 prosent de siste tolv årene som følge av «tretthet» og «slapphet».
70 prosent …
Det er ganske mye.
Verdens rikeste land legger forholdene til rette for at man kan være sykmeldt i over ett år, men det bør ringe noen klokker når man vet at de fleste av disse vil slite med å finne veien tilbake til varig arbeid. Man kan lure på hvorfor, men man skal være klar over at det er ganske mange som stigmatiserer arbeidsledige som slabbedasker og slappfisker. Det er sjelden lurt å legge skylda på andre, men det er litt enklere for de som skal ansette noen å kjøre videre med en kandidat som oppfattes som «safe» i forhold til en forhåndsdefinert mal som gjerne er basert på å kopiere noen gamle stillingsbeskrivelser og personprofilanalyser. De som ikke har opplevd arbeidsledighet forstår ikke dette, men veien tilbake til ny jobb tar som regel mye lenger tid og er mye mer kronglete enn man er klar over.

Jeg tror at det finnes en del slabbedasker og slappfisker der ute, jeg har truffet noen av dem selv i mitt daglige virke, og jeg finner det ganske interessant å se hva slags debatter som følger i kjølvannet av slike uttalelser som NAV har presentert – mest fra de som antageligvis føler seg berørt. Jeg sitter jo sånn til at jeg treffer en del av de ulike partene, men opplever ikke så mye konstruktiv dialog, for å i det sånn.
Man kan for eksempel begynne med å stille spørsmålet «hvorfor» siden det pleier å være litt lettere å finne ut hva man kan gjøre når man er klar over hva som egentlig er galt.

Mennesker som ikke trives klarer ikke å prestere.
Det viser seg på de fleste arenaer.
Det er lett å komme trekkende med holdninger og manglende yrkesstolthet, men jeg tror at mye av årsaken til denne oppførselen sier like mye om bedriftskultur og det faktum at det finnes mange mennesker som egentlig burde jobbe med noe annet enn hva de gjør. Det finnes faktisk en del som sliter litt med å forstå at de ikke lykkes med å bli det som mange andre trodde de kunne bli. De som følger med på disse sidene vet at jeg ikke er så begeistret for statistikk, men jeg legger likevel til at dette landet topper oversikten over mennesker som velger feil karrierevei. Dersom dette kombineres med dårlig ledelse, så sier det seg selv at vi ser konturene av et komplekst sykdomstegn. Det finnes nemlig en del mennesker der ute som ikke er klar over at ledelse dreier seg om å skape resultater gjennom andre, og dette forutsetter at disse som defineres som «andre» er riktige i forhold til alle forutsetningene og mulighetene som er med på å påvirke et ønsket resultat.
Da må man også ta høyde for noe som enkelt som omgivelser, tilfeldigheter og detaljer.
Ledelse dreier seg om å snakke med sine ansatte, motivere og inspirere og korrigere det som eventuelt ikke funker, og med referanse til statistikk så ligger dette landet ganske høyt på oversikter som viser at vi ikke er så flinke til det. Jeg tror at noe kunne bli litt bedre hvis ledere lot flinke mennesker få lov til å gjøre jobben sin i fred uten mas og målinger og prosesser og annet fjas som de har lest på BI, men det har jeg skrevet om så mange ganger på disse sidene at jeg ikke trenger å repetere dette i denne teksten.

Gode ledere og en sunn bedriftskultur klarer som regel å legge til rette for at flinke mennesker kommer raskt tilbake på jobben dersom de opplever noe som gjør at de ikke har det så bra, og jeg tilhører gruppen av mennesker som drister meg til å mene at det bare blir en «fluktkommentar» å rette fokus mot leger som skriver ut sykemeldingene. Det finnes mennesker som rett og slett lider av et eller annet og denne teksten handler ikke om de, men det er lett å få inntrykk av at noen av de som bør kjenne seg igjen i kritikken fra NAV hiver seg på når de føler at dagen i dag ikke akkurat ser ut til å bli som dagen i går. Dette bør i prinsippet være noe som de bør rydde opp i selv, for det er ikke bra når dette blir en utfordring for både legestanden, arbeidsgivere og andre mennesker i samfunnet.

Joakim Lystad, NAV-direktør:
– «Sykmelding er på mange måter å anse som vanedannende medisin …»

Det finnes overraskende mange mennesker som opplever en slags lettelse når de går til legen når de føler seg uggen og får en diagnose i stedet for å finne ut hvordan man kan få det litt bedre. Det som skjer er at man identifiserer seg med diagnosen sin, som om den er forklaringen på det som er litt dritt og som i stedet er med på å gjøre tingene mye verre. Jeg nevner i en tidligere tekst om en kompis som er gymlærer og som blir rimelig skremt når skoleungdommene blir redde når de blir andpustne i gymtimen, må leies til skolelegen og ender opp med nye fraværsdager. På t-banen i morgenrushet overhører jeg jenter som tror de lider av et slags utmattingssykdom fordi de er trøtte om morgenen.
– «Legg deg litt før om kvelden», ville jeg sagt.
– «Drit i å se på all søpla på TV og prøv å få deg litt frisk luft …»

Det er mange som forteller at vi har blitt sprekere, vi løper på tredemøller og svetter foran eget speilbilde med likesinnede fanatikere som pådrivere, vi sykler i gjørmebad og pakker oss inn i fargerike excel-ark og gjør så mye vi bare kan i patetiske forsøk på å få en eller annen til å bli misunnelig i stedet for å finne en energikilde eller aller helst et lite smutthull som kan gi oss det lille som mangler.

Jeg er sikker på at hvis du kjenner litt ekstra godt etter, så er det kanskje en liten nummenhet i den venstre stortåa som får deg til å vurdere om det kanskje er best at du holder deg hjemme fra jobben i morgen.
Det kan jo bli værre, mener jeg …

Litt om dette med å jobbe med mennesker og sånt …

Jeg kjenner flere flinke mennesker som sier at det er lurt å gjøre tingene selv for da blir det gjort ordentlig, det er i hvert fall en større sansynlighet for at det blir gjort på en måte som ligner på hvordan du ønsker at det skulle bli gjort.
Noen kaller det forankring.
Jeg kjenner også en del flinke mennesker som vet at det ikke er alt som de kan gjøre selv.
Noen kan kalle det en form for innrømmelse, en ærlig innrømmelse om at de kanskje ikke har mulighetene eller forutsetningene eller at det er noe annet som begrenser dem, men så er det nå en gang sånn at flinke mennesker har en tendens til å kjenne en del andre flinke mennesker som kan hjelpe til med å løse oppgaven eller finne noen som kan gjøre det.
Noen kaller dette for en ganske viktig kompetanse, i hvert fall så mener jeg at det er det.

Jeg kjenner flere flinke mennesker som jobber med mennesker og som vet at arbeid med mennesker inkluderer at man må ferdes der hvor menneskene man jobber sammen med befinner seg.
Det skulle bare mangle.
Det har lett for å inkludere en del kaffe, for å si det sånn …
Det er ikke sånn at vi treffes så ofte, det blir mer som en greie hvor vi møtes mellom alle de andre møtene, det er nemlig alle de andre møtene med alle de andre menneskene som er viktige, viktigere enn dette siden vi vet at det er de som holder liv i det som vi definerer som «dette», og når vi møtes så hender det at vi sitter og slarver litt om alle disse som «syns det er så morsomt å jobbe med mennesker og sånt» men som av en eller annen merkelig grunn gjør hva de kan for å holde seg så langt unna de andre menneskene som overhodet mulig og bare menger seg med de som er av den samme oppfatningen. Det blir nesten som om dette med å jobbe med mennesker og sånt ikke betyr noe annet enn skriblerier i en lysegul personalmappe eller et referansenummer i et personalarkiv eller aller nådigst en linje i et excel-ark.

Det blir et ganske stort paradoks når man skal lære seg å forenkle eller aller helst effektivisere bort de viktigste elementene i en bransje som bygger på menneskelige relasjoner …

Det hender at jeg videreformidler flinke mennesker til andre flinke mennesker, både fordi jeg vet at dette er flinke mennesker som kommer til å funke fint sammen og også fordi jeg vet at man av og til må ta sjansen på at det ikke kan bli gjort så ordentlig som når man gjør det selv fordi man kanskje ikke sitter med de riktige kortene på hånda akkurat der og da eller at det er noe med tiden og anledningen eller noe helt annet.
Det går som regel bra, men i forrige uke ringte det en dame fra nettverket mitt som følte at tiden var inne for å finne på noe annet. Jeg er egentlig ikke så begeistret for resirkulering av egne kandidater med tanke på at jeg hadde ansatt henne i den rollen som hun var i ferd med å vokse ut fra, men på den annen side så er enkelte prinsipper ikke noe annet enn prinsipper.
Vi tok en kopp kaffe på hjemveien og myste inn i krystallkulen, vi kjenner hverandre ganske godt og kom raskt til enighet om hvilken dør hun skulle gå inn. Det gikk fire dager før hun ringte tilbake og fortalte at han som jeg hadde anbefalt hadde anbefalt henne videre, og det var da jeg fikk en uggen følelse om at dette lignet litt på den hviskeleken hvor det opprinnelige budskapet blir noe helt annet i den andre enden av den lange kjeden.
Jeg fikk rett.
Jeg skal heve meg over å melde «hva var det jeg sa» eller noe sånt, men greia er at det dukket opp noe uforutsett som det ofte kan gjøre når man er et menneske og i denne spesielle anledningen dukket det opp et et ekstra ledd som antageligvis var en av disse som syns det er så morsomt å jobbe med mennesker og sånt og som benyttet anledningen til å vise fram at hun hadde skjønt systemet med de lysegule personalmappene.
– «Legg deg inn i basen vår så tar i kontakt med deg hvis det dukker opp noe …»
– «Sa hun det?»
– «Ja …»
– «Du vet at det ikke er noe som heter ‘hvis’ i denne bransjen?»
– «Selvfølgelig», flirte hun.
– «Det er bare det at det virket så utrolig stereotypt, du var jo inne på noe lignende forrige gang vi snakket sammen».
– «Vet du hva», begynte jeg.
– «Det hadde nesten vært litt kult om du hadde kommet med en av disse ‘vet du hvem jeg er-greiene’ når du snakket med henne … bare sånn for moro skyld, mener jeg …»
– «Nei», avbrøt hun.
– «Jeg tror ikke hun som jeg snakket med hørte på noe av det jeg hadde å si, det virket som om hun snakket fra et manus og var fast bestemt på å si de tingene som hun antageligvis er opplært til å si … hun var nok ikke typen som kunne ta noen egne avgjørelser, nei».
– «Trist …»
– «Trist, ja … det som er enda mer trist er at det virker som om det er dette som er standarden i denne bransjen … man snakker ikke med mennesker som ikke gir umiddelbar avkastning».
– «Nei, det skulle tatt seg ut …»
– «Når skal vi ta en kopp kaffe?»
– «Neste uke», svarte jeg og husket at jeg hadde blank mandag.
– «Passer mandag?»
– «Mandag blir bra», svarte hun.
– «Du kommer til meg, det er mest praktisk … spiser lunsj halv tolv så hvis du kommer tolv så er kaffen klar».
– «Ses».

Jeg er sikker på at du kjenner noen som kjenner noen som snakker om hvor mye bedre det er når man gjør ting ordentlig i stedet for å måtte bruke mye tid og ressurser på å rydde opp når noen har forsøkt seg på noe som de burde holde seg langt unna.
Kanskje du kan ha sagt det, for alt jeg vet …
Jeg drister meg også til å tro at du kanskje kjenner noen som drives av et eller annet ubestemmelig som du ikke klarer å gripe fatt i, noe «ullent» som får dette mennesket til å gidde å gjøre et eller annet som til og med oppfattes som helt fjernt for andre enn dem selv.
Kanskje det er deg, for alt jeg vet.
Når alt kommer til alt, så handler det om drivere, motivasjon, triggere eller kall det hva du vil og det er dette som man pleier å lese i avsnittene som handler om verdier og etikk og sånne ting i personalhåndbøker og i bunnen av stillingsannonser, – man må bare være klar over at det er en ganske stor forskjell på indoktrinering og bevisstgjøring …
Det er som det meste annet.
Det er lett å snakke om det.
Det henger kanskje sammen med den vanskelige innrømmelsen at det har blitt en utfordring å referere til hva som kan defineres som «ordentlig» med tanke på at hele suppa har blitt vannet ut. Det er da man må tørre å spe på med noe annet, kanskje drysse litt krydder og smake seg fram …

Dagens musikksnutt har ikke noe med teksten å gjøre, i hvert fall ikke som jeg kan komme på, men det er bare en låt som jeg har fått litt dilla på og som jeg fikk lyst til å dele videre.

Her er JOAN ARMATRADING med «Sometimes I Don’t Wanna Go Home»

Målbar kompetanse …?

Jeg har erfart at det er mange måter å definere «kompetanse» på, men en av mine favoritter er den som beskriver dette begrepet som en evne og vilje til å utføre en oppgave.
Noen mener at dette er målbart.
Noen mener at dette ligger i genene.
Noen mener noe helt annet.
Det er det som er bra, men som i alt annet så er det alltid «noen» som mener at det ikke er bra å mene noe annet enn dem.

Jeg liker å oppsøke miljøer hvor likesinnede ferdes, noen kaller det nettverksbygging mens andre kaller det erfaringsutveksling eller kanskje noe helt annet, og der pleier det å være en del mennesker som tror de sitter med de riktige kortene eller aller helst de riktige svarene. Jeg innrømmer samtidig at jeg begynner å bli mer og mer lei av det jeg holder på med – jeg trives med meg og mitt, det er ikke det – men jeg syns det begynner å bli litt trangt og jeg finner det mer og mer naturlig å legge skylden på all denne industrialiseringen av jobbsøkerprosesser.
Jeg var på et foredrag i går hvor en dame prikket meg på skulderen og trakk meg litt tilbake fra de andre. Hun syns jeg hadde en del gode kommentarer og innspill, smisk smisk, og for å gjøre en kort historie litt kortere så endte det med at hun ville diskutere noen innspill til en debatt som handlet om elektroniske rekrutteringsverktøy, personlighetstester og ulike HR-prosesser. Jeg vet at det finnes en del mennesker der ute som er kjent med at jeg ikke går av veien for å bruke sterke ord og begreper og virkemidler, men det er likevel sjelden at jeg tar i bruk et begrep som for eksempel “hat”.
Fy faen, som jeg hater begrepet «prosesser».
Jeg sa det ikke.
Jeg tenkte det inni meg.
Jeg har truffet en del mennesker i denne bransjen som ikke klarer å løfte på rævva uten at det skal kalles for en eller annen prosess.
Jeg sa ikke det, heller.
Jeg valgte imidlertid å fortelle hva jeg mener om elektroniske rekrutteringsverktøy og personlighetstester, men jeg tror ikke det var det hun forventet å høre.
Kanskje det var noe med settingen.
Kanskje det var noe med drikkevannet.
Kanskje det var noe helt annet …

Det hadde vært en fyr fra et konsulentselskap som fikk lov til å dele noen minutter av sitt liv til å forherlige sin egen arbeidsplass og virkefelt med å fortelle hvordan man kan spare store summer ved å forbedre stillingsannonsene sine, blant annet med å trekke fram noen av disse adjektivene som mange bedrifter fargelegger tekstene sine med, det meste er er jo bare fjas, og det er fordi det er alt for mange som bruker stillingsportalene til reklame- og markedsføringstiltak med mer fokus på å selge virksomheten enn å tiltrekke seg det riktige utvalget av kandidater.
Poenget hans var likevel ikke alle disse adjektivene.
Poenget hans var at han ville måle dem.
Jeg syns dette er tullete, og når alt kommer til alt så er det like tåpelig som å høre en eller annen si at han har større pikk enn deg …

Jeg tror ikke på de som mener at de kan måle kompetanse.
Jeg mener at kompetanse har en tendens til å henge sammen med omgivelser, tilfeldigheter og detaljer.

Jeg fikk en tanke i hodet mitt som fortalte at han egentlig snakket om seg selv ved å vise sin nedlatenhet ovenfor de andre, det var ikke akkurat sånn at det oste fleksibilitet av ekspertuttalelsene hans når alt som rant over fra den stive skjortesnippen hans var ord om validering og tester og analyser og målinger. Det hører med til historien at jeg er rimelig skeptisk til tester og tilhører gruppen av mennesker som mener at «resultatet» ikke sier så mye om hvordan en kandidat vil lykkes i en aktuell rolle. Den kan sikkert fortelle hvordan du antageligvis er og hvordan du oppfattes, men det er vel strengt tatt noe som du vet fra før og som du antageligvis har forsøkt å formidle til de som sitter på den andre siden av bordet …
Jeg har en rekrutteringsfilosofi som funker ganske bra, og det er å bruke litt mer tid på å lete etter gode kandidater og deretter finne ut hva de virkelig kan og hva de har lyst til å gjøre med utfordringene i stillingen som vi sitter og snakker om. Det er overraskende mange som glemmer å trekke fram typiske oppgaver og situasjoner som man kan havne i når man sitter i den eller den rollen, og det er jo morgendagen som er interessant …
Jeg pleier dessuten å si at den beste måten å jobbe med mennesker på er å treffe mennesker.
Den beste måten å treffe mennesker på er å finne ut hvor de er og komme seg dit.
Det finnes ikke noe verktøy eller en prosess som funker bedre enn personlig kommunikasjon.
Det finnes heller ingen selskaper som er bedre enn menneskene som jobber der. Det blir det samme som når vi som vet at livet er morsommere for oss som liker fotball sier at ingen spillere er større enn laget.
Hele vitsen med employer branding er vissheten om at dette er en langsiktig investering på lik linje med hvordan en arbeidstaker skal markedsføre seg i eget nettverk: Behov – i likhet med sult og tørst – endres over tid.

Det ble poengtert hvor vanskelig det er å måle de ulike adjektivene som listes opp i ulike stillingsannonser, men tanken streifer meg at dette gjelder alt annet også.
– «Litt sulten, jeg …»
– «Hvor sulten?»
– «Nei, på en skala til ti så er jeg nok sånn mellom seks eller syv … vil nok si syv».
– «Tørst også, kanskje?»
– «Nei, ikke så mye … men kan jo bli det … spørs jo hva jeg skal spise …»

Det burde være en kjent sak for alle som har tenkt å ansette noen at en stillingsannonse fungerer som et slags filter.
Du er med.
Du er ikke med.
Dette forutsetter at man er klar over hva man ser etter og hva som man opplever er vesentlig for at en eller annen skal funke i den aktuelle rollen. Jeg nevnte noen eksempler i en annen tekst her om dagen, men det som er minst like viktig når det kommer til dette med stillingsannonsering er hvor man har tenkt å lime opp teksten sin for at man i det hele tatt skal kunne snakke om «riktig utvalg». Det er nemlig ikke sånn at dette «riktige utvalget» sitter og glaner på de ulike stillingsportalene hver eneste dag. Det er heller ikke sånn at det er begrensede åpningstider for når det kan være smart å blinke med lysene, og i den anledning er jeg rimelig sikker på at det finnes en og annen der ute som mener at de har fått en god signatur men som griner blekk når de oppdager at det dukker opp et alternativ fra et rom som de ikke fant nøkkelen til.
Det handler like mye om det å kunne bestemme seg, man må kunne si ja eller nei og aller helst skjønne at noen ganger er «godt nok» godt nok. Når jeg spiller inn en kandidat til en kunde, så er det min oppgave å formidle vedkommendes profil i forhold til hele syklusen av den aktuelle rollen.
Det betyr at jeg må tørre å utfordre.
Det betyr at jeg må tørre å trykke på noen punkter som jeg vet at de ikke liker at jeg trykker på for de veit at det kommer til å gjøre litt vondt og ikke nok med det, – det værste er at det finnes noen som ikke vet at det gjør vondt men de har blitt fortalt at det kan være at det vil komme til å gjøre litt vondt …

Man kan lure på hvorfor så mange av disse «ekspertene» er så nedlatende ovenfor intuisjon og mavefølelse og kreative virkemidler, men svaret er jo så enkelt som at de lever av å selge løsninger som skal bekrefte at det ikke finnes noen i hele verden som er bedre enn deres verktøy og prosesser.
– «Dårlige stillingsannonser kan føre til feilansettelser. Man kan ende opp med noen som rett og slett er ukvalifisert for stillingen i tillegg til at man kan gå glipp av den beste søkeren».
Hmm.
Tidenes understatement i min bransje …
Dette var teksten på det nest siste lysarket og jeg pleier å reise meg opp og gå når det er like før det siste lysarket klikkes fram, det som viser en oversikt med store og kjente referansekunder som skal forføre de små og mellomstore til å tro at dette er selskaper som har profesjonelle rekrutteringsteam men som i virkeligheten ikke gjør noe annet enn å børste av seg noe av det som de får i fanget.