Måned: november 2013

Fotballgubbe

En sak har alltid to sider, minst, og i dag skal jeg rippe opp i en kommentar som jeg fikk etter et foredrag i forrige uke. Jeg ble stående og snakke med en hyggelig dame som likte hva jeg hadde sagt, sammenligningene og metaforene og ikke minst disse sidene som du ser på nå.
Hyggelig.
Smisk smisk.
Det betyr at hun antageligvis kommer til å lese dette.
Hei hei, og takk for sist.
Send meg gjerne en invitasjon til å holde kontakt gjennom LinkedIn.

Men plutselig ble jeg svar skyldig, vi var inne på denne kombinasjonen mellom fotball og blogger og hun spurte om jeg visste hvem som var typen til dette rosa pudderludderet som ikke har noe annet å gjøre med livet sitt enn å gå fra rom til rom og skifte antrekk og ta bilde av det.
Nei, her måtte jeg melde pass.
Det hører med til historien at hun ikke var så begeistret for disse verdifattige rosadåsene som overgår hverandre i sløvhet og overfladisk forbruksfanatisme, men så er det jo sånn at det finnes noen som tydeligvis bryr seg. Det er ikke sikkert de bryr seg, men det er som om de «vekkes» til et ønske om å se mer, nesten som sirkus eller aller helst sånne freak-shows som reiser rundt og viser fram særegne mennesker eller sauer med to hoder og andre ting som man kan peke på og le av eller til og med snu seg vekk i avsky.
Verden går framover – det finnes i hvert fall noen som mener det – og nå er det mediehusene som drifter disse sirkusene, eller bloggeportalene om du vil, hvor bimboene suger annonsørene sine for et klikk.
The shit hits the fan og vips så er man på nyhetene og i sofaen til Dorthe Skappel.
Hmm.
Nok om det.
En sak har som nevnt alltid to sider – minst – og i denne anledning så er den andre siden personifisert som en fotballgubbe som heter Lars Kristian Eriksen, en grisespiller (3 gule kort og et rødt kort på 909 minutter) i en fotballklubb som heter Odd. Han er en av disse som det fantes noen som en gang betraktet som et talent men som i likhet med de fleste andre som blir hauset opp i dette landet så ble han aldri noe mer enn en middelmådighet. Det er ikke så mange, bortsett fra de som heier på Odd, som vet hvem han er, og det må jo være litt trist å ikke ha noe annet å fare med enn å være typen til en som flere ganger om dagen viser at hun er stokk dum i full offentlighet.
Jo, en ting til.
Han har et par episoder som kan være årsaken til at han ikke har blitt noe mer enn det han er blitt, likheten mellom en fotballspiller og en rosablogger synliggjøres med at man ikke får mer oppmerksomhet enn publikum er villig til å gi, og han har to overganger mellom klubber som i ettertid har blitt stemplet av tilhengerne som svik og de som liker fotball er ikke så veldig begeistret for sånne.

Men vet dere hva, Lars Kristian Eriksen skal ha kred for sin egen blogg.
Seriøst.
Han skriver om ernæring og helse og skriver ganske godt med et språk som gjør at de som kanskje ikke er like interessert i dette faget som han kan skjønne hva han skriver om.
Det er bra.
Han skal også ha kred for at hans egne sider ikke har en eneste rosa prikk.
Det er enda bedre …

Vi som mener at livet er morsommere for oss som liker fotball, er egentlig ikke så veldig interesserte i fotballspillere som spiller på andre lag enn det som man heier på selv og spesielt ikke de som spiller på lag som man har et anstrengt forhold til. Klubbhistorikken til «dagens profil» taler med andre ord ikke til hans fordel når det kommer til dette med at jeg fikk spørsmål om jeg visste hvem han var, men alle fotballsupportere vet at det kan komme en dag hvor man møter seg selv i døra. Møkkalaget som jeg pleier å heie på har ganske god historikk med akkurat dette med å få tak i spillere som man tidligere har nevnt i samme ordelag som når man hinter til den onde og hans tilholdssted, og da blir det litt kleint når han plutselig en dag står blant oss.
Det blir på den samme måten som når jeg forteller at ingen selskaper er bedre enn menneskene som jobber der.
Ingen spillere er større enn laget.
Du spiller for flere enn bare deg selv.

Det er snart desember og du må ikke glemme julekalenderen – det finnes ingen julekalender som er morsommere enn den du kan bestille fra Sykehusklovnene.

Fredag, folkens.
Tenk gode tanker og gjør noe med dem …


.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

Kreativ?

Det finnes en del mennesker som hevder at de er kreative og så finnes det heldigvis noen som virkelig er det.
Det finnes også noen som gir tydelig uttrykk for en viss usikkerhet for hva som egentlig ligger bak dette begrepet, og jeg så en tekst i Aftenposten hvor de hadde stanset noen tilfeldig forbipasserende mennesker for å sjekke hvor kreative de var ved å se hva de kunne gjøre med en binders.
Eh …
Jeg leser meg ned til dit hvor en fyr på BI har funnet ut at det er individuelle forskjeller når det kommer til kreativitet.
Wow.
Jeg kommer nok aldri til å slutte å la meg imponere av hva man kan lære på BI …
Jeg var heller ikke klar over at det gikk an å være professor i kreativitet, men alt er jo mulig i verdens rikeste land når det kommer til dette med skole og utdanningsretninger. Det sies at kreativitet er en grunnleggende egenskap hos noen mens den hos andre er som en slags muskel som kan læres opp.
Jeg er helt enig i den første påstanden, men jeg er … la meg bruke begrepet «litt usikker» på den andre som eksemplifiserer med at man kan øve på kreative metoder hvor man bevisst tenker utenfor boksen for å stimulere koplinger mellom nevroner i hjernen som igangsettes ved kreativ tenkning.
Bare sånn for ordens skyld, så er det denne professoren som sier det. Det er den samme professoren som sier videre at dette er en muskel (!) som er ettertraktet hos mange arbeidsgivere, noe han begrunner med å vise til stillingsannonser hvor det søkes etter kreative og nyskapende mennesker som tar initiativ.

Jeg er sikker på at du har sittet sammen med noen andre på et møte eller et seminar eller et helt annet sted hvor dere har blitt enige om at «nå skal vi være kreative, dere …»
– «Ja da …»
– «Du begynner …»
Det sier seg selv at det ikke pleier å bli så veldig kreativt.

Ingebrigt Steen Jensen er en mann som er kjent for sine kreative krumspring, jeg har stor sans for denne mannen og han refererer til enkelte kjøreregler hvor den viktigste er at det ikke er noen som får lov til å drepe ideskapningen ved å ha et negativt utgangspunkt. Han forteller at kreativiteten kan deles inn i to faser hvor den første er å få fram alle innspillene etterfulgt av en diskusjonsfase hvor man vurderer det som har dukket opp. Det vil med andre ord si at det må være lov å komme med innspill som enkelte kanskje ikke vil være så veldig begeistret for, og det kan henge sammen med at det finnes mennesker som sammenligner nye tanker med forandringer og det syns de er skummelt.
Jeg er egentlig ikke noen tilhenger av å analysere kreativiteten eller måle eller strukturere den på noen som helst måte, og i hvert fall ikke pakke den inn i prosesser eller retningslinjer eller noe annet.
Dette er rett og slett en positiv egenskap som skal få lov til å løpe fritt.

De fleste begreper, titler og betegnelser har en tendens til å bli vannet ut over tid.
Sånn er det bare.
Kreativitet kommer opprinnelig fra «creare» som kan oversettes med en skapende tenkemåte som gir en spesiell evne til å fange og uttrykke en visjon som ofte blir betegnet som innovativ, oppfinnsom og fantasifull. Jeg liker det siste best, det er bare å se på barna som bekrefter påstanden om at alle mennesker er kreative i utgangspunktet, i hvert fall en liten stund før trøtte foreldre eller pedantiske pedagoger åpner kjeften. En eller annen, husker ikke hvem, fortalte en gang at dette kan ha en sammenheng med at barna ikke har de samme bekymringene eller hemningene som forstyrrer kreativiteten. Det er det som er litt kjipt med å bli stor, eller større eller voksen og man lar seg tvinge inn i et fast mønster for å fremstå så lik de andre som mulig. Hvordan var den setningen som jeg pleier å repetere til det kjedsommelige når jeg er inne på disse tingene … jo, man blir født som en original og bruker mesteparten av oppveksten sin til å bli en dårlig kopi.
Dersom du har noen kreative sjeler i din nærhet, så ta godt vare på dem.
Kanskje det er deg, for alt jeg vet …
Jeg vet om noen lesere som jeg definitivt vil definere som kreative, – dette blir en liten digresjon kanskje, men jeg fikk lyst til å tipse om nettsidene til Ingrid dos Santos fra Fredrikstad som gir en pekepinn på kreativitet.

Når man snakker om kreative mennesker, så dukker det som regel opp kunstnere, forfattere, arkitekter, kokker, musikere og dansere og så finnes det noen som også mener at alle disse som kommer opp med gode og funksjonelle løsninger på et problem eller en utfordring kan oppfattes som kreative.
Akkurat den er jeg litt usikker på.
Det blir liksom noe annet, på en måte.
Det er nesten en liten tankevekker at kreativitet i dagens verden har en tendens til å bli oppfattet på lik linje med noen av de tingene man gjør uten at man skjønner hvorfor man gjør det og som ikke er noe annet enn noe som henger igjen som en form for overlevelsesinstinkt.
Det har lite med kreativitet å gjøre, mener nå jeg.
Tilbake til denne bindersen som i utgangspunktet minnet meg på disse menneskene som skal forsøke å fremstå som kreative i en jobbintervjusituasjon ved å legge den på bordet – bindersen, mener jeg – og spørre kandidaten om hvordan vedkommende vil forbedre denne oppfinnelsen.
Noen tror nemlig at det går an å vippe på en kreativitetsbryter og *klikk* så er det form og farge og full pakke.
Man oppnår ganske lite med sånt fjas.
Man kan risikere å oppnå det helt motsatte, men det tenker de kanskje ikke på å sitt eget jag etter å fremstå som noe helt annet enn hvem de er i virkeligheten.
Ja.
Det var vel egentlig det vi hadde i dag.

Jo, en ting til: GRATULERER MED DAGEN, THEA!
Denne er til deg:

.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

Slakt av andres sauer – eller IA og CSR om du vil …

Jeg har vært på seminar og fikk høre hvordan vår nye arbeidsminister slakter IA-avtalen.
Ja, litt sterkt å skrive at han slakter den, men han mener i hvert fall at den er mislykket.
Arbeidsminister Robert Eriksson (Frp) har rett, og i «min verden» så er det sånn at hver eneste gang det dukker opp noe som handler om NAV – og jeg treffer jo en del mennesker som har noe med NAV å gjøre – så kommer alle tilleggskommentarene som handler om «byråkrati».

Nå er jo en gang sånn at det er litt lettere å snakke om feilene som andre har begått, men det fine med feil er at de kan rettes opp og vips så er man en erfaring rikere.
Den beste kompetansen er jo den man klarer å tilegne seg ved egne handlinger.

Arbeidsministeren vil avbyråkratisere og forteller at han er rimelig sikker på de fleste opplever at dagens IA-avtaler innebærer for mye byråkrati, og når han sier «de fleste» så inkluderer han leger, arbeidsgivere og til og med NAV.
Nja, jeg er litt usikker på om sistnevnte vil være med av frykt for sin egen eksistens, men det er jo lov å håpe ..

Dagsavisen har en tekst hvor arbeidsministeren får støtte fra forskningshold, en dame hos SINTEF har evaluert den siste IA-avtalen og forteller at arbeidslivet på generelt grunnlag har blitt mindre inkluderende. Hun mener det er viktig at arbeidsministeren må tydeliggjøre hvilke grupper som faller inn under de ulike målene og trekker spesielt fram alle de unge som står utenfor arbeidslivet.
Det er bra.
De som følger med på mine sider har sikkert fått med seg noen av tekstene som jeg har skrevet om denne problemstillingen. Jeg tror at man … eller, jeg liker ikke å skrive «man» for det blir det samme som å ikke rette ansvaret mot en eller annen, men hvis jeg sier «alle i næringslivet» så blir det kanskje litt for pompøst.
Nok om det.
Du skjønner sikkert poenget.
Hvis du kjenner deg igjen, så begynner det kanskje med deg.
Det er jo som med alt annet, egentlig …
Flere bedrifter må rett og slett anstrenge seg for å konstruere behov for at det skal bli plass til flere mennesker – det er en tøff påstand som ikke rimer med dagens målinger og kostnadsestimering i forhold til humankapitalen og mye annet dill og dall som enkelte mennesker klarer å lire ut av seg. Jeg treffer en del av de som digger disse begrepene i forskjellige HR-fora og finner det rimelig paradoksalt at de har brukt så mye tid og energi på å tegne seg inn i lederboksen på organisasjonskartet uten tanke på hva de egentlig har der å gjøre …
Dersom man skal få mennesker med redusert funksjonsevne inn i arbeidslivet, så handler dette om å skaffe jobber som rimer med forutsetningene og mulighetene og ikke minst begrensningene.
Disse jobbene vokser ikke akkurat på noen av de trærne som vi har i dette landet.
Spesielt ikke når de fleste vet at vi kjøper juletrærne fra Danmark.
Det handler egentlig om samfunnsansvar, eller corporate social responsibility som det heter på nynorsk, disse rosemalte linjene som enkelte selskaper legger inn der hvor det måtte passe og det er tydelig at det passer mange steder i følge dem selv når de skal styrke sitt ønske om å fremstå som attraktiv. Det er fint med bistand og jeg pleier å si at all bistand er god bistand, men det handler ikke bare om å ha søte isbjørnunger på julekortene sine.

Det er ikke så veldig smart å gi insentiver som retter seg mot et arbeidsmarked som ikke finnes, og det er fint å vite at vi omsider har fått en person inn i denne posten som gir inntrykk av at han skjønner hva det dreier seg om.

Menneskets identitet og posisjon i samfunnet er ofte knyttet opp mot jobb – bare tenk på hvor ofte du får spørsmålet om hva du jobber med eller hvor du jobber. Jeg er ganske lei av sånne spørsmål som ofte er det første som kommer fram i møte med nye mennesker, som om det er viktig å definere hverandre gjennom hva man gjør og ikke hvem man er, nesten som om svaret blir avgjørende for om samtalen drives videre eller ikke. Du har sikkert lagt merke til at sånne spørsmål ofte legges i et tonefall som forteller deg at den som spør egentlig ikke bryr seg men noe skal man jo snakke om. Det blir som et forsøk på å finne en slags felles plattform og da kan det oppleves som litt trist for de som ikke har noe å fare med.
– «Jeg er arbeidsledig …»
– «Jeg har ikke noe jobb, jeg …»
– «Jeg er sykmeldt … sånn inntil videre, liksom …»
– «Jeg … jeg er sånn mellom jobber, jeg …»
Det spiller ingen rolle hva du sier.
Reaksjonen pleier å bli den samme.

Jeg treffer en del mennesker som av forskjellige årsaker har havnet litt på siden av alle disse forhåndsdefinerte malene eller sjablongene som brukes i arbeidslivet, det har blitt litt søl og noe av blekket har rent ut og da er det ikke så lett å tyde kryssene i de ulike rubrikkene. Dette er de verdiløse som tørkes bort når man snakker om at det skal lønne seg å arbeide. Ja, nå er de ikke «verdiløse» som sådan, men jeg bruker dette begrepet fritt fra en del av de menneskene som serverer dem til meg når de beskriver seg selv.
Noen går litt lenger, og kaller seg en utgiftspost. De er sånne som har feil farge på deltageroversiktene til NAV, og feil farge i denne sammenheng skyldes som regel manglende kunnskap fra de som styrer blandebatteriet.

Stillingsannonsene renner over av begreper som «inkludering» og «nedsatt funksjonsevne» og «tilrettelegging» og annet fjas, – det er stort sett begreper som ikke har noen andre betydninger enn vissheten om at en eller annen har fulgt noen retningslinjer og tatt seg bryet med å trykke ned noen ekstra tastetrykk.
Spørsmålet man må stille seg er hva man skal gjøre med de som faller utenfor.
Mennesker blir syke.
Mennesker kræsjer eller får en kniv i ryggen.
Vi bor i verdens rikeste land, og den forrige arbeidsministeren klarte aldri å svare på det enkle spørsmålet om det er mulig å ha et verdifullt liv uten å være i arbeid.
Jeg lurer på hvor lang tid det tar før noen tør å stille spørsmålet på nytt …

Jeg heier på Robert.
Jeg har truffet han og vet at dette er en fyr som brenner for det han gjør.
Det pleier stort sett å være sånne ting som blir avgjørende for om det funker eller ikke.

.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

Watch out, Barbie – here comes Johnny

All work and no play makes Jack a dull boy
All work and no play makes Jack a dull boy
All work and no play makes Jack a dull boy
All work and no play makes Jack a dull boy
All work and no play makes Jack a dull boy
All work and no play makes Jack a dull boy
All work and no play makes Jack a dull boy
All work and no play makes Jack a dull boy
All work and no play makes Jack a dull boy
All work and no play makes Jack a dull boy

Jeg er sikker på at det finnes noen av dere som husker denne setningen som ble repetert på side etter side fra den klassiske men akk så skumle filmen som heter «The Shining» med Jack Nicholson i hovedrollen.

(1980) The Shining (Here Comes Johny) Screenshot 1

Jeg kom til å tenke på denne setningen når jeg leste om disse rosa dåsemiklene som ødelegger ungdommen sin med å sovne til «likes» og tåpelige kommentarer i patetiske lykkejag med selvpålagte roller som fanebærere for verdifattige ungdommer hvor meningen med livet er å overgå hverandre i sløvhet og overfladisk forbruksfanatisme.
Jeg leser om fjortiser som griner i mediene når de blir innhentet av nye livsstilsykdommer som følge av all den negative oppmerksomheten som forfølger deres oppblåste ego, noen får seg til og med til å legge skylden på misunnelse og janteloven som forsvar til sin egen klimakatastrofe.
Grøss.
Som man reder så ligger man.
Den som er med på leken må tåle steken.
Det finnes sikkert en del andre ord og setninger som passer inn samtidig som man kanskje bør stille spørsmål om hvem som egentlig bør stilles til ansvar for disse pudderdåsene som forføres til raske sugejobber for grådige annonsører ved å strø om seg med sitt pulveriserte fjas, side opp og side ned med lipgloss og sukkerspinn og fotoshoot for hver gang de løfter på rævva.
Jeg har nevnt i en tidligere tekst at jeg har mer respekt for jentene som tjener pengene sine på de kalde sentrumsgatene – det handler om åpenhet og ærlighet selv om det er like trist, når alt kommer til alt …

.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

Ingen skal beskylde meg for å ha sponsorer på sidene mine, nei …