Lykkejagefjaset

Jeg leste et godt innlegg hos en av mine bloggevenner som skriver om søpla på TV. Ja, nå bruker han ikke begrepet «søppel», men jeg tillater meg en kunstnerisk frihet med tanke på at teksten hans innleder med å trekke fram noe av dette sosialpornografiske lykkejagefjaset som kopieres fra kanal til kanal.
Det sies ikke direkte, men undertonen er kjent.
Det er ikke bra nok.
Det kan alltid bli litt bedre.
Det er forskjellige definisjoner på hva som menes med «beste sendetid» men man snakker likevel om valgfrihet.
Det snakkes om at du kan se hva du vil når du vil.
Det er ingen som tvinger noen til å se på noe som helst bortsett fra når reklamen popper opp med de samme menneskene som minner deg på at vi lever i et samfunn hvor menneskene utdannes til brikker som helst bør være så like som mulig, helst økologiske, samtidig som vi åpner kjeften for materie som er vanskelig å bryte ned. Vi forherliger idoler som smatter sikkel og oppkast, et lokalt stjerneskudd får flørte på universets himmel men det er ingen som tør skrive om hva som skjer i det svarte hullet men vi enes om at det er sjarmerende og misunner den som får spise fra fanget med håp om at det blir rester til overs.
Vi ønsker ikke sensur.
Vi ønsker ikke noe som hører hjemme i land som vi ikke ønsker å sammenligne oss med selv om vi har en tendens til å beskytte de som vi egentlig bør frykte.

Det er lenge mellom de kreative øyeblikkene på TV, skjermbildene domineres av innavl hvor du kommer til meg og mitt program så kommer jeg til deg og ditt program og av og til så trekkes det opp en og annen kanin fra den slitte hatten som bekrefter at det ikke finnes noen nedre grense for hvem som kan få en kjendistittel som alle kan få skvise som en svamp.

Jeg syns det er flaut å se på TV. Kanskje ikke «flaut», men det er ordet jeg kommer på når jeg ikke klarer å zappe fort nok for å beskytte meg fra de kvalme bildene. Det finnes sikkert noen som vil hevde at det er meg og mine likesinnede som det er noe galt med siden det er så mange som får tilfredsstillese av å rulle seg rundt i grisebingen. Det er ikke smart å undervurdere medienes påvirkningskraft, verden snurrer på positive seertall hvor reklameplassen bekrefter den patetiske innstillingen om at det ikke er så nøye med hva man viser bare man tjener penger.
Det blir nesten som de skamløse klikkfinansierte nettsidene til rosabloggerne.
Grøss.
Det som kan være smart, er å stille spørsmålet om hva som får mennesker til å søke denne tilfredsstillelsen, denne forherligelsen som skaper disse tvangstankene om at du hele tiden må jobbe for å bli bedre.
Det er sikkert en del spykologer som smatter på det allerede, men en enkel og konvensjonell forklaring kan være at leken er død og lekeplassen er okkupert av andre.
Du ser det på sneipene i sanda under huska.
Leken visnet i kunstig sand av EU-godkjent plastikk, sosionomer og pedagoger med rammeavtaler i bobleplast.
Du ser det på dagens foreldre som betrakter leken på lekelandet gjennom hver sin iPhone før de litt senere kan publisere oppdateringer om hva som var bra og hva som kanskje ikke var så bra med leken.
Livet og lykken er det som skjer på skjermen og som styres med kontrollerte tastetrykk i faste rammer preget av et organisert og tilrettelagt mønster.
Bekymringsmeldingene er bare ord som trykkes bort.
Low Battery.
Game Over.

Jeg treffer en del mennesker i mitt daglige virke som ikke vet hvordan de skal spørre seg selv om hvordan de har det og om det virkelig er sånn de ønsker å ha det. De vet ikke hvordan de kan lese de virkelige bekymringsmeldingene med mindre de har blitt tipset om en eller annen app som ikke gjør annen nytte enn å bekrefte mangler som de kanskje ikke har forutsetninger eller muligheter til å imøtekomme.
Den onde sirkelen er i gang.
Jeg er for feit.
Jeg er for gammel.
Jeg har feil farge på trusa.
Jeg har i noen tidligere tekster gitt uttrykk for at jeg mener at det er for mange mennesker som har det for godt, eller i hvert fall som ønsker å gi inntrykk av det, hvor jakten på alt annet og helst mye mer skjuler vissheten om at det ikke er alt som kan lastes ned for videreutvikling av det som ser ut til å bli vår tids største drifter.
Misunnelse.

Tilbake til den gode teksten jeg nevner innledningsvis, så refererer den som nevnt til denne patetiske lykkejakten med en påfølgende påstand om sammenhengen mellom suksess, lykke og mening. Jeg har lyst til å si «tja» til det siste, og det er mest basert på mine referanser til de som drives av å presentere meningsfulle farger til det blasse verdensbildet hvor de måler suksess og lykke i en helt annen verdi. Man kan lure på hvorfor det ikke lages TV av dette, men svaret ligger kanskje i noe som minner oss på at sannheten svir.

Jeg tror forutsetningen for en mulig sammenheng mellom suksess, lykke og mening henger sammen med vissheten om at det bør være mulig å ta vare på sin egen identitet og ikke minst originalitet i stedet for å bruke mesteparten av livet sitt til å bli en dårlig kopi.

Det er forskjellene som gir verdi og da må man akseptere forskjellene.
Det er forskjellene som skaper lykke.

2 comments

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s