Kjønnsdiskriminering?

… men apropos kvotering og gårsdagens tekst, – jeg har da mine svin på skogen selv om mine grisehistorier er av det myke slaget. Når jeg startet rekrutteringskarrieren min på midten av nittitallet så hadde jeg fokus på IT, og dette var jo en bransje som i lang tid var forbeholdt gutta.
Det bare var sånn.
Hver gang det dukket opp en kvinnelig kandidat – for dette var en tid hvor vi hadde respekt for proaktive jobbsøkere, må vite … – så var det armer og bein i bevegelse og stor rift om hvem som skulle få lov til å profilere henne siden vi visste at alle ville ha men alle kunne ikke få. Det er mulig at vi tenkte litt smartere før, vi var i hvert fall mer effektive på en effektiv måte, men jeg er sikker på at det er noen der ute som ikke skjønner seg på sånt.
Det virker litt rart å se tilbake på det, men det var ganske mange oppdragsgivere som var villige til å senke kompetansekravene sine hvis de kunne få inn en jente i avdelingen.
Vi snakket ikke om kvotering.
Vi visste vel ikke en gang hva kvotering var.
Seriøst.
Det er ikke mer enn sytten eller atten år siden.
Vi snakket om å gjøre jobben vår og visste hvordan vi skulle gjøre det.
Jeg husker en god kunde av meg hos en av de største, han sa tingene som de var og noe av det han sa kunne sikkert komme litt skeivt ut men sånn er det noen ganger. Jeg var på et oppfølgingsmøte og spurte hvordan det gikk med … ja, for enkelhetens skyld kan vi kalle henne Signe, og joda, han var fornøyd. Ikke bare med henne, men også med hvordan hun hadde påvirket kulturen i avdelingen.
– «Gutta gleder seg til å gå på jobben», smilte han.
– «Ja, ikke for det … vi har jo alltid hatt det hyggelig her, men det var som om det skjedde noe når Signe kom inn i avdelingen, gutta spiser penere i lunsjen … ja, bare det at de har begynt å ta seg lunsjpause i stedet for å spise sjokolade og coka ved pc’en, flere av dem har til og med begynt å variere litt i klesveien … ikke så mye fotballprat og drekka pule og sånt … »
Jeg nikket.
Jeg visste godt hvor jeg hadde han, men på den annen side så var det gjensidig.
Dessuten så var nok også Signe klar over det.
Verden er faktisk et litt bedre sted å være når man har det bra med hverandre, og av og til så betyr det at det er visse ting som man bare må sørge for at enkelte ikke får høre om.
Sånn er det bare.
Det er ikke vondt ment.
Det er snarere godt ment.
Det handler om å få tingene til å funke.
– «Jeg kan godt trenge en person til», fortsatte han.
– «Lars skal over på en annen avdeling, så da trenger jeg en erstatter …»
– «Nettverksovervåking», nikket jeg.
– «Vi skal lære henne opp», avbrøt han og da trengte vi ikke å snakke mer om den saken.
Jeg hadde en annen kunde hvor det var helt motsatt, det var et stort kundesupportsenter hvor det stort sett var jenter og der var de krystallklare på at de helst ville få inn en mann når de skulle rekruttere en ny person.
– «Litt for mye kakling», smilte han.
– «Trenger en som kan … en som kan balansere litt, hvis du skjønner hva jeg mener …»

Arbeidsmiljøloven forbyr forskjellsbehandling ved ansettelser på bakgrunn av kjønn, det er regulert i likestillingsloven, men i mange tilfeller dukker det opp noe som tvinger fram denne menneskelige egenskapen som handler om instinkt.
Noen går så langt som å si at det handler om overlevelse.
Noen går enda lenger og sier at denne utdøende egenskapen vil bli vår egen undergang.
Nok om det.
Jeg legger liv og død og krig og fred og sånt til side og går tilbake til ansettelsesprosesser som kort og godt handler om å få inn en person som oppfattes som «riktig» og «riktig i forhold til hva». Da nytter det ikke å komme med kvoteringspremisser og sjablonger og tvangstrøyer. Det er mulig at det er en godt bevart hemmelighet, men ansettelse av riktig person til riktig rolle handler om litt mer enn å sortere søknadsbunken basert på fine titler, mastergrader eller nisser og troll på en CV. Det handler om å skjønne seg på mennesker og hvordan mennesker funker sammen med andre mennesker.
Sånn er det bare.
Det er sånne ting som tikker og går og reguleres av seg selv så lenge flinke folk får lov til å gjøre jobben sin i fred og til fordel for alle parter.
Det er ikke noe dramatikk i det.
Det lille som eventuelt måtte dukke opp og som føkker opp hele greia, er som regel oppkonstruert guffe og oppgulp fra de som legger seg ned og vrir seg i sitt eget ego med forventninger om at «noen» skal komme og ordne opp, gjerne etterfulgt av en eller annen vissen rosebusk som foreslår at løsningen ligger i en snarlig gjennomgang av rutinene …
Grøss.

5 comments

  1. Tror det sitter en del mennesker og nikker og som kjenner seg igjen i det du skriver, tror også at de ser seg over skulderen før de nikker av frykt for å tilkjennegjøre at de identifiserer seg med noe som ikke hører hjemme i rammeverket.
    Du har en gudbenådet formidlingsevne, Morten Besshø!
    Dagsaktuelt og klokkeklart som alltid :)

    Liker

  2. Balanse i kjønnsfordelingen gir mye godt til arbeidsmiljøet. Vi sliter stadig med å ha for få menn. Det er inngått et slags kompromiss ved å hente inn «gutter», men jeg er usikker på om det gjør samme nytten.

    Aldersfordeling har også vist seg å være en «greie».

    Liker

  3. Kult, kult. Kunne ikke si meg mer enig. Håper mine fremtidige arbeidsgivere vil være mennesker med øye for bedrift og bedriftsmiljø, ikke med nesa ned i masseproduserte skjemaer laget av menn (eller kvinner) med sleipe sleiker fra et eller annet grumsete effektivitetsbyrå.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s