Dans på en onsdag

Dagens tekst kan kanskje oppfattes som en liten avløper til den korte helgetiraden om søppel på TV, – jeg leste en tekst i Aftenposten om Adil Kahns danseterapi som skribenten betrakter som en gripende og gjennomgående positiv dannelsesreise samtidig som hun også ser sitt snitt til å gå ut med søpla som både skal forføre og berøre TV-slavene. Jeg er enig i hvordan hun beskriver Adil, han er en bra mann, men min tekst skal ikke handle om han og heller ikke så mye om dette danseprogrammet hans, men jeg fikk lyst til å få ned noen ord om spørsmålet som hun stiller seg om hva det er som treffer annerledes og som tydeligvis gjør at deltagerne får til det som er forventet – vel og merke det som er forventet fra han som styrer opplæringen og kanskje ikke fra noen andre, langt mindre dem selv.
Svaret kan være ganske enkelt.
Svaret kan være så enkelt som den enkleste av enkle former for opplæring, nesten som en slags wake up-call til rammeverksfrelste pedagoger som er så redd for å gjøre noe galt og få noen irettesettelser eller riper i lakken eller noe annet som får dem til å dulle og dille i stedet for å sørge for framdrift og progresjon og det som hører med.

Den som står et sted der ingen andre står, ser også noe ingen andre ser.

Jeg treffer en del mennesker som mener at de driver med opplæring og undervisning men som i virkeligheten messer fra gamle tekster og kanskje til og med på et språk som deltagerne ikke har forutsetninger for å skjønne.
Det går litt ut på det samme.
Jeg sikter selvfølgelig til noen av disse dårlige tiltakene for arbeidsledige, seks uker på isolat hvor de skal lære å skrive en CV på en side og tenke positivt. Sammenligningen matcher teksten jeg linker til hvor Adil tryller og lager gull av gråstein i stive og krøkkete kropper hvor noen bærer på bagasje som bare de tøffeste tør å blottstille.
Hmm.
Noen av dere har allerede kjent rykningen i neserota og kanskje et annet sted for alt jeg vet i tillegg til at dere skjønner at dette kan sammenlignes med en rekke andre arenaer hvor det dreier seg om at noen skal opplyses og ikke bare forføres og da må man være litt brutal.
Du leste riktig.
Brutal.
Jeg har truffet kursdeltagere som tydelig gir inntrykk av et sterkere ønske om å vise sin tilstedeværelse med håp om et eller annet kursbevis enn vissheten om at de må gidde å gjøre noe. Da må jeg være brutal, men da må dere huske på at dette begrepet har blitt rimelig utvannet gjennom årene.
Folk griner jo for en flis, mener jeg.
Nok om det.
Poenget er at jeg plikter å fortelle hvorfor de er her og hva som er forventet og at dette betyr at de må ut av komfortsonen og kanskje til og med blø litt og grine litt.
Det smaker tran men det er det som funker.

Jeg liker bokstavleker, og i denne sammenhengen snakker jeg om samspillet mellom de fire T’ene og de fire M’ene.
Troverdighet, Tillit, Takt og Tone
Mål, Mening, Mestring og M-pati …
Noen tar ikke den siste, men det sier mest om dem …
Nok om det.
Det dreier seg om en form for brutal folkeopplysning hvor man rett og slett må be folk om å ta seg sammen, rette seg opp og vise hva som bor inni dem.
Det er ikke arrogant.
Det er nakent og ærlig.
Jeg leser videre, blikket blir nesten litt vått når teksten berører dette med hvordan foreldre og pedagoger etterstreber å lære den oppvoksende slekt å takle motgang, heve blikket og bli stolte av seg selv, og det er jo ikke så lett når virkeligheten presenteres som et glansbilde i en studiekatalog i tillegg til budskapet blir uklart når den som snakker i skogen har kongler i munnen. Men så kommer det, hør hør, jeg siterer «… dette burde inngå som pensum i studiet for praktisk pedagogisk utdanning og for øvrig alle andre relevante studier der målet er å lære seg å forstå mellommenneskelig kommunikasjon og relasjonelle utfordringer».
Sukk …

Det finnes mennesker som sliter med mestring når forutsetningene og mulighetene er med på å begrense utfallet.
Det er helt naturlig.
Det er bare så synd at det er så få som tør å si at det ikke trenger å være sånn at alle skal kunne alt og at alle på død og liv skal forsøke seg på noe som alle andre vet er dødfødt.
For det er nemlig det man gjør.
Da er det bedre å si at «nei, dette er nok ikke noe for meg men jeg kan godt gjøre noe annet».
Tenk på den.
Det finnes sikkert noen som opplever det som brutalt og provoserende så det holder, men likevel i balanse med de fire T’ene og M’ene som jeg viser til litt lenger opp …

Teksten skriver noe mot slutten om at du ikke skal danse alene og heller ikke i par men at det er flokken som gjelder og at alle i flokken gjør hverandre gode. Mye godt stoff til sosialantroplogiske selvstudier i denne, men samtidig må det ikke bli sånn at man ikke skal gi kred for de som ønsker å stå alene på den store scenen.
Det må være lov å være annerledes.
Det er forskjellene som gir verdi og da må man akseptere forskjellene.
Det er forskjellene som skaper gode vibber og som får det til å rykke litt i dansefoten din.
Tenk over hvordan tonene i livet ditt spiller, – dersom du klarer å holde rytmen så får du det litt bedre med deg selv.

Apropos onsdag, det fantes en tid hvor man sa at dette var «lille-lørdag» og en fullt ut akseptert dag for kontroll av parkett og barkrakker. Vi fant ut at onsdag var den beste dagen, det var litt mindre mas og mer genuin interesse og etter hvert så lot vi onsdag få lov til å være onsdag og ikke noe annet enn det.

2 comments

  1. «Poenget er at jeg plikter å fortelle hvorfor de er her og hva som er forventet og at dette betyr at de må ut av komfortsonen og kanskje til og med blø litt og grine litt.» Å bli utfordra,pusha,… av andre og av seg sjølv,..vi treng det alle, til ulike tider, ellers så stagnerar vi. Komfortsona blir fort ein trygg stad å vere, for trygg.Samtidig er den ei plattform for vidare vekst.Vi treng å finne balansen før vi vaklar vidare :)
    Likte godtgodt denne setninga «Den som står et sted der ingen andre står, ser også noe ingen andre ser.» Det er det som er så finfint med å ha kollegaer rundt seg, vi ser ulike ting og vi gjer ting på ulikt vis. Ein styrke om ein har samme mål :)

    Eg les alle tekstane dine Morten. Dei utfordrar alltid tankane mine, det er ein god ting. Musikken er oftast ny for meg, fint det med.

    Bokstavane dine her, M-ar T-ar er alt nedskrivne.
    Ha ein finfin dag!
    Marieklem

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s