Frimerke og baconpølse

Jeg sto i kø på Narvesen bak et knisende par i tredveårene, han med armen rundt livet hennes og hun med hånden stukket ned i den venstre baklomma hans. Hun var lys og han var mørk og begge pene nok til å selge tannkrem på skjermen i et kjekk-mann-treffer-deilig-dame-opplegg med vind i håret og kurvediagrammer for syreangrep på emaljen.
Ikke spor av bekymring.
Ikke et trekk av tvil.
Det tok litt tid innen hun klarte å bestemme seg for pølse i brød med rekesalat, cola light og tjue Lucky Strikes mens typen klinte seg inntil henne bakfra, smøg armene rundt livet hennes med slesk eiermine og sannelig kom det ikke fram en liten tungespiss som slikket henne på øreflippen.
Grøss.
Jeg hadde for lengst rukket å sjekke førstesiden på VG og Dagbladet og et glanset magasin som fortalte at Nina fra Spydeberg elsket menn i uniform og viste absolutt alt på side fem og seks, flyttet blikket mot den utfyllende pølsemenyen og tok noen skritt til side for å gi plass til min egen entre foran disken.
– «Jeg skal ha et frimerke».
– «Baconpølse?»
– «Ehh … frimerke».
– «Jeg syns du sa baconpølse», smilte hun.
Det er mulig at stemmen min er litt grøtete sånn på morgenkvisten og dessuten så hadde jeg en sen kveld bak meg som kanskje gjorde meg litt vanskelig å forstå.
– «Det er jo noe helt annet», fortsatte hun og begynte å le. Det slo meg at hun var usedvanlig vakker, svarte øyne, pakistansk eller indisk og ikke så rent lite eventyrprinsesse.
– «Vanlig … til Norge?»
– «Ja takk …»
Hun fant fram en liten klistrelapp med bilde av kongehuset, hun smilte hele tiden og hadde antageligvis en jobb hun var glad i.
– «Sikker på at du ikke vil ha en baconpølse?»
– «Nei, takk», smilte jeg.
– «Du kunne jo sølt litt ketchup og sennep på hjørnet av konvolutten», fortsatte hun.
– «Posten vil sikkert ikke merke forskjellen …»
Det var min tur til å smile, men jeg kom ikke på noe så si. Jeg flyttet blikket fra de mørke øynene og mot det svarte håret som var bundet opp i en løs knute, en lokk hadde lurt seg ut, eller kanskje den var dirigert ut, og dinglet ertende foran ansiktet hennes. Jeg betalte for frimerket men hadde ikke lyst til å gå, flyttet meg til tippedisken og trakk opp en søndagskupong før jeg kastet et blikk mot eventyrprinsessen som sa et eller annet som jeg ikke hørte.
– «Jeg står utenfor og tar meg en røyk», smilte hun i det hun gjentok det som hun nettopp hadde sagt og som hun tydeligvis hadde fått med seg at jeg ikke hørte.
– «Kommer straks …»
Jeg nikket og flyttet blikket mot bongen, Strømsgodset er sikker hjemme i kamp nummer en mot Start, seriegull til Drammen, Sogndal tar Sandnes Ulf i kamp fire og Tottenham knuser Hull i kamp seks.
Kryss.
Kryss.
Kryss.
Røykepausen ble avbrutt av to eldre menn som skulle ha t-banebilletter. Jeg la merke til at de snakket til henne som om de var redd for at hun ikke forstod hva de skulle ha, men hun hadde allerede lagt billettene på disken før de skjønte at de skulle trekke fram lommeboka.
– «God tur», smilte hun.
– «Pass for dørene …»
Brann mot Hønefoss i kamp nummer to er sikker U.
Kryss.
– «Hender det at du vinner noen gang, da?»
– «Sjelden».
– «Sjelden er oftere enn aldri», svarte hun.
– «Ja, det har du rett i …»
Jeg hadde ikke merket at hun nærmet seg, hvis jeg ventet fire sekunder kunne jeg lene meg litt tilbake og liksom tilfeldig komme til å skumpe borti henne.
– «Hva tror du om Saint Etienne mot Paris Saint Germain?»
– «Garantert uavgjort», smilte hun og rettet litt på en bunke med blader på disken.
– «PSG har storspilt og Zlatan er i superslag, men Saint Etienne har et godt tak på PSG … dette er en sånn kamp som lever sitt eget liv …»
– «Gjør ikke alle kamper det?»
– «Jo», smilte hun.
– «Du har rett i det, men det finnes en del som kommer med formkurver og analyser og statistikk og annet ræl … sånn sett bør PSG vinne, men dette er en av disse kampene hvor det dukker opp … hva heter det, andre faktorer».
Jeg nikket og tegnet inn et kryss.
– «Litt sånn som når Vålerenga spiller mot Lillestrøm», fortsatte hun.
– «Det er mye historikk og annet som påvirker disse kampene … det er det som gjør det spennende, er det ikke?»
– «Jo, jøss», nikket jeg.
– «Men det gjør det vanskelig for oss som tipper, da …»
– «Sånn skal det være», fortsatte hun.
– «Det dreier seg om litt teft og flaks og … ja, tilfeldigheter … og så må man bestemme seg».
– «Ikke helgardere, mener du?»
– «Spar garderingene til andre kamper», smilte hun bestemt.
– «Denne ender uavgjort …»
– «Chelsea mot Manchester City?»
– «Det er her du kan sette inn helgarderingen din …»
Jeg nikket samtykkende og markerte de siste kryssene.
– «Vinner du, så skal jeg ha prosenter», smilte hun og tok i mot kupongen min, trykket på spillemaskinen og behandlet investeringen min mens jeg beveget blikket rundt i lokalet, forsøkte å ikke stirre på henne men hun var liksom overalt, jeg kom på at det var et eller annet som jeg burde si, kanskje til og med noe som ikke en gang var sant, men siden jeg ikke kunne komme på noen ting så var det best å holde kjeft.
– «Sikker på at du ikke vil ha en baconpølse?»
– «Nei, takk … tror det får holde for i dag …»

Jeg treffer av og til på mennesker som virkelig viser at de trives i jobben sin.
Jeg vet ikke hvorfor, men det gjør meg litt glad.
Elleve rette i tipping ga for øvrig en utbetaling på nittifem kroner …
Jeg røyk på Valencia, men skal sette nye kryss på søndag – Return of the Mack …

One comment

  1. Ah, herlig å lese hvordan du sirlig observerer menneskene rundt deg og beskriver en stemning utifra kommunikasjonen menneskene imellom. Fikk hun prosenter av dine 95 kr? :-)

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s