Empowerment

Jeg har skrevet en del tekster om dette som handler om regler og retningslinjer og rammeverk og prosessbeskrivelser og hva det ikke kalles, stort sett basert på inntrykk fra enkelte mennesker som jeg treffer i mitt daglige virke og som er så opptatt av at «ting skal gå riktig for seg» at de rett og slett glemmer at de i virkeligheten fratar andre mennesker deres personlige ansvar. På den annen side, så kan det kanskje være noe i det med at flere og flere mennesker ikke ønsker noe personlig ansvar, men det er en annen sak.
– «Det dekkes av forsikringen, gjør det ikke …?»

Det skjer noe med mennesker når de blir fratatt ansvaret for sine egne handlinger, det er ikke bare det at de gir faen, men det går så langt som at de mister selvrespekten sin.
Det er noe av det tristeste jeg ser hos mennesker og jeg ser en del mennesker.

Mennesker gjør feil.
Det er en del av dette med å være menneske.
Det som er så synd når mennesker gjør feil er at de bruker så mye tid og plass på dette som ble litt feil.
Ja, jeg vet at det kan være et spørsmål om å lære noe av den feilen som er begått men samtidig blir det litt feil når andre mennesker som ikke har vært i nærheten av å begå denne feilen tror at en eller annen evaluering eller anvisning kan tilføre den samme erfaringen.
Det er en påstand som svir litt for en del mennesker.
Det er bra.
Det er meningen.
Det er nemlig ikke så smart når mennesker er så «preppa» at de kommer til å gå så til de grader på trynet når det dukker opp noe som ikke står beskrevet i manuskriptet deres.
Det er du som spiller hovedrollen i dette skuespillet som handler om livet ditt.
Det er ditt navn som står på plakaten og det er dine replikker og handlinger som fyller det store lerretet.
Faren med manuspugging og frafall av improvisasjon merker du når jernteppet senker seg eller strømmen blir borte, du er så fokusert på maskespillet ditt at du rett og slett faller ut av rollen og karakteren din mister troverdighet.

Jeg har skrevet noen ord om disse menneskene som i denne sammenheng kan oppfattes som «manusforfattere», disse som messer om idealvekt og drømmejobb og hva du skal ha på deg og hvordan det skal se ut i stua di og som av en eller annen grunn får presentert propagandaen sin i beste sendetid på TV og som får din egen plakat til å se ganske sliten og blass ut. Jeg lurer noen gangen på hva som ligger bak denne idolifiseringen eller glorifiseringen når resultatet ikke blir noe annet enn et dårlig plagiat.

Det finnes rett og slett for mange som gjør noe for å gjøre noe i stedet for å skjønne hvorfor de egentlig gjør noe.
Det er noe som andre kaller «forankring».
Det er når handlingene dine styres innenfra.
Det er når man «har noe» som bare er der og det henger litt sammen med det triste faktum at mange mennesker velger å tynne ut dette med kunstige tilsetningsstoffer.

Noen snakker om viljestyrke som en evne til å ofre kortsiktige mål for å nå de langsiktige.
Noen mener at dette er noen som klarer seg litt bedre selv om de ikke definerer hva som blir bedre.
Jeg tror at viljestyrke henger litt sammen med innstilling, men er samtidig klar over at det er en tøff påstand som henger sammen med forutsetninger, muligheter og selvfølgelig begrensninger.
Det eneste som er sikkert er at det bare er du som kan spille rollen som deg selv.
Det er bare du som kjenner hele historien.

Den største feilen blir som regel begått av alle andre.
Den setningen er ganske kjent for de fleste, kall det gjerne for en fluktkommentar eller kall det for hva du vil, men jeg er av den oppfatning at den største feilen blir begått av de som peker og gliser og som velger å blåse opp andres feil og mangler og gjerne trekke de ut av sine proporsjoner og dimensjoner.
Noen kaller det hovering.
Noen kaller det en falsk tilfredsstillelse av å finne en dekkhistorie som flytter fokus fra dem selv.
Tygg på den.

Jeg har en kunde som driver med nødstrøm og sånne avanserte løsninger som sørger for at tingene funker selv om de andre tingene som man forventer skal funke har sluttet å funke. Nødstrøm er en perfekt metafor for denne urkraften som bor i enkelte mennesker, men dessverre så virker det som om det er færre og færre som er klar over at den finnes. Du må gjerne kalle det for reservekraft, kall det hva du vil, men det funker på den måten at den hjelper deg til å ta tilbake utfordringen og bruke den til forandring.
Jeg har truffet mennesker som blir sittende å vente på at «noen» skal gå i «dialog» for å komme med en eller annen «løsning» i stedet for at de finner ut at de faktisk må starte med seg selv. Jeg syns disse er ganske triste, og noen ganger har jeg faktisk bedt dem om å late som om de gjør noe om ikke annet – mest av respekt for de andre som ønsker å gjøre et tappert forsøk på å holde seg i live. Jeg har derimot stor respekt for mennesker som klarer å hente fram denne urkraften, disse som reiser seg opp og som går videre og ikke minst bort.
Det er alt for mange valg i livet og da sier det seg selv at noen av dem kommer til å bli feil.
Sånn er det bare.

Jeg treffer en del mennesker som nesten har et fanatisk forhold til eget manus og ikke minst kulissene som de beveger seg på, som regel er det arbeidsplassen det er snakk om, og de fremstår som så hjernevasket og indoktrinert at de hengir seg til en firmalogo som lyser så sterkt at de blendes for sine egne tanker og vurderinger og handlinger. Det er en grunn at at mange arbeidsgivere tilbyr det ene og det andre, men så er det som om forføringen i jobbintervjuet og ikke minst talene på julebordet skaper en slags forståelse for at det er til de ansattes beste.
Tygg på den, også.
Noen ganger må man faktisk utforme kulissene selv, lys og lyd og hele pakka som hører med.
Noen ganger kan det være at det ikke blir sånn som det kanskje var forventet, men det er da du skal tenke på at alle de menneskene som står bak dørene og venter på at de skal få slippe inn ikke kjenner dine kunstneriske friheter.
Tenk på den.

Freddie Mercury er død men stemmen lever videre – dagens musikksnutt viser en sterk tolkning av den fantastiske rollefiguren:

.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

3 comments

  1. Takk for nok en fantastisk tekst, Morten!
    Freddie er sikkert stolt av denne tolkningen, beste jeg har hørt siden Åge Steen Nilsen.

    Marthe ;)

    Liker

  2. Teksten din og musikken gir meg gåsehud. Jeg pleier ikke å kommentere på blogger, men akkurat disse sidene er så bra at jeg bare måtte vise at jeg har vært her :)
    Imponert!

    // MLC

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s