Kampen om skolen

Det er mandag morgen.
Himmelen er isblå, solen skinner og frostrøyken driver over hustakene og jeg har ferdigstilt et dokument som skal danne grunnlaget for et foredrag som jeg skal holde for et forventningsfullt knippe med resignerte jobbsøkere. Pausen er over, kaffekoppen er tom og jeg har nettopp lest Aftenposten hvor Bjørn Vassnes skriver godt om hvordan skole og utdanning ikke nødvendigvis er det samme.
Les og lær.
Eh … kanskje et ørlite paradoks i den siste kommentaren, men greit nok.

Det er mange som har en oppfatning om skolen.
Det skulle bare mangle.
Det er bare det at mange av disse oppfatningene ikke tar for seg de prinsippielle spørsmålene som handler om etablering av en god forståelesesramme. Det finnes en del mennesker som tror at det å være «smart» handler om et tall eller et symbol på et glanset papir ervervet gjennom pugging, pugging og pugging og gjerne litt mer pugging.
Det er kamp om fremstå som best.
Det er kamp om å være best.
Det er det eneste som gjelder.
De som følger med på disse sidene legger kanskje merke til at jeg for en gangs skyld ikke setter inn anførselstegn rundt dette begrepet «best».
Best i forhold til hva?
Teksten kommer med en påstand om at skolen faktisk står i veien for utdanningen.
Teksten handler om formalister mot progressive.
Jeg er med.
Jeg klikker i vater.
Teksten forteller hvordan pendelen svinger mellom disse to retningene hvor det viser seg at det er den progressive retningen som beviselig er mer suksessfull enn den formalistiske tenkingen som preger skolene.
Jeg kan bekrefte det.
Jeg treffer en del av disse menneskene som har utdannet seg til arbeidsledighet i mitt daglige virke.

Puggeskolen har mer fokus på karakterene enn hva elevene faktisk skal lære og ikke minst hva det som de tror de lærer skal kunne brukes til. Det blir som om stresset mot gode karakterer begrenser en innsats for å sette lærdommen i system, og bekreftelsen viser seg når det er tallene og symbolene som bestemmer om de får lov til å gå hit eller dit for å bli ditt eller datt uten tanke for det som henger sammen med forutsetninger og muligheter og til og med begrensninger.
Noe er galt.
Det er som om egenskaper, forutsetninger og muligheter virker irrelevant.
Noe er veldig galt.
Jeg tror jeg var av den oppfatning når jeg gikk på skolen selv, men da var jeg ikke så veldig opptatt av å snakke om det eller skrive om det selv om det faktisk var noen lærere som skrev i meldingsboken min at jeg ville komme til å bli noe stort.
Ja, nå ble jeg ikke det.
Jeg har i hvert fall ikke blitt det enda, i hvert fall ikke i forhold til den sjablongen som samfunnet benytter seg av i dag som definerer hva som oppfattes som stort.
Litt slapp med anførselstegnene mine i dag, merker jeg …

Skolen skal være for alle.
Det skulle bare mangle.
Det som er viktig å tenke på, er at det ikke er alle som passer inn i systemet. Det er de som faller ut som gjør at det av og til dukker opp triste historier om sånne som noen får seg til å kalle «tapere» men som i virkeligheten ikke er noe annet enn noen som ikke er som alle andre.
De kan likevel være best på gitte områder.
De trenger bare en annen sjablong, eller aller helst en eller annen som legger bort sjablongen.

Det er jo ganske paradoksalt at mange av de som betraktes som forbilder ikke har et fnugg av formalisert kunnskap. Det er like paradoksalt som denne ovenfra og ned-styringen som preger skolene hvor det meste avhenger av personen som står foran og vedkommendes vilje og dristighet til å være sammen med elevene uten å være drevet av masseprodusert propaganda fra dårlige studiekataloger og et ønske om å begrense utdanningsinflasjonen.

Nelson Mandela:
– «I you talk to a man in a language he understands, that goes to his head. If you talk to him in his language, that goes to his heart …»

Teksten i Aftenposten tar for seg et viktig poeng, og det er dette med at skolen har fått lov til å gå så langt med å definere kunnskapssamfunnet at man glemmer å definere behovene og de påfølgende tilpasningene. Vi har rett og slett svingt for langt over i formalismen takket være overdreven bruk av tester og målinger som skal fortelle eller til og med kommandere mennesker i ulike retninger.
Jeg syns litt synd på barna som dreper sin egen tid med pugging i stedet for å få lov til å være barn.

Jeg kjenner en jente som er i startgropa for en karriere i filmbransjen.
Jeg har ved en rekke anledninger ønsket henne «lykke til», se der kom det et anførselstegn og det er fordi jeg noen ganger har lagt inn et snev av en ironisk undertone som bekrefter mine tvil om at hun vil klare å presse seg gjennom dette trange nåløyet, men så er det noe med dette engasjementet og gløden og ikke minst integriteten hennes som får meg til å tro eller kanskje mest håpe på at hun vil klare det.
Jeg har gitt henne tidenes tips, forslag eller kall det hva du vil, og det er å lage en remake av «The Wall» …
Jeg tror det er mange som kan ha godt av å se noe sånt.

.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

One comment

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s