Slakt av andres sauer – eller IA og CSR om du vil …

Jeg har vært på seminar og fikk høre hvordan vår nye arbeidsminister slakter IA-avtalen.
Ja, litt sterkt å skrive at han slakter den, men han mener i hvert fall at den er mislykket.
Arbeidsminister Robert Eriksson (Frp) har rett, og i «min verden» så er det sånn at hver eneste gang det dukker opp noe som handler om NAV – og jeg treffer jo en del mennesker som har noe med NAV å gjøre – så kommer alle tilleggskommentarene som handler om «byråkrati».

Nå er jo en gang sånn at det er litt lettere å snakke om feilene som andre har begått, men det fine med feil er at de kan rettes opp og vips så er man en erfaring rikere.
Den beste kompetansen er jo den man klarer å tilegne seg ved egne handlinger.

Arbeidsministeren vil avbyråkratisere og forteller at han er rimelig sikker på de fleste opplever at dagens IA-avtaler innebærer for mye byråkrati, og når han sier «de fleste» så inkluderer han leger, arbeidsgivere og til og med NAV.
Nja, jeg er litt usikker på om sistnevnte vil være med av frykt for sin egen eksistens, men det er jo lov å håpe ..

Dagsavisen har en tekst hvor arbeidsministeren får støtte fra forskningshold, en dame hos SINTEF har evaluert den siste IA-avtalen og forteller at arbeidslivet på generelt grunnlag har blitt mindre inkluderende. Hun mener det er viktig at arbeidsministeren må tydeliggjøre hvilke grupper som faller inn under de ulike målene og trekker spesielt fram alle de unge som står utenfor arbeidslivet.
Det er bra.
De som følger med på mine sider har sikkert fått med seg noen av tekstene som jeg har skrevet om denne problemstillingen. Jeg tror at man … eller, jeg liker ikke å skrive «man» for det blir det samme som å ikke rette ansvaret mot en eller annen, men hvis jeg sier «alle i næringslivet» så blir det kanskje litt for pompøst.
Nok om det.
Du skjønner sikkert poenget.
Hvis du kjenner deg igjen, så begynner det kanskje med deg.
Det er jo som med alt annet, egentlig …
Flere bedrifter må rett og slett anstrenge seg for å konstruere behov for at det skal bli plass til flere mennesker – det er en tøff påstand som ikke rimer med dagens målinger og kostnadsestimering i forhold til humankapitalen og mye annet dill og dall som enkelte mennesker klarer å lire ut av seg. Jeg treffer en del av de som digger disse begrepene i forskjellige HR-fora og finner det rimelig paradoksalt at de har brukt så mye tid og energi på å tegne seg inn i lederboksen på organisasjonskartet uten tanke på hva de egentlig har der å gjøre …
Dersom man skal få mennesker med redusert funksjonsevne inn i arbeidslivet, så handler dette om å skaffe jobber som rimer med forutsetningene og mulighetene og ikke minst begrensningene.
Disse jobbene vokser ikke akkurat på noen av de trærne som vi har i dette landet.
Spesielt ikke når de fleste vet at vi kjøper juletrærne fra Danmark.
Det handler egentlig om samfunnsansvar, eller corporate social responsibility som det heter på nynorsk, disse rosemalte linjene som enkelte selskaper legger inn der hvor det måtte passe og det er tydelig at det passer mange steder i følge dem selv når de skal styrke sitt ønske om å fremstå som attraktiv. Det er fint med bistand og jeg pleier å si at all bistand er god bistand, men det handler ikke bare om å ha søte isbjørnunger på julekortene sine.

Det er ikke så veldig smart å gi insentiver som retter seg mot et arbeidsmarked som ikke finnes, og det er fint å vite at vi omsider har fått en person inn i denne posten som gir inntrykk av at han skjønner hva det dreier seg om.

Menneskets identitet og posisjon i samfunnet er ofte knyttet opp mot jobb – bare tenk på hvor ofte du får spørsmålet om hva du jobber med eller hvor du jobber. Jeg er ganske lei av sånne spørsmål som ofte er det første som kommer fram i møte med nye mennesker, som om det er viktig å definere hverandre gjennom hva man gjør og ikke hvem man er, nesten som om svaret blir avgjørende for om samtalen drives videre eller ikke. Du har sikkert lagt merke til at sånne spørsmål ofte legges i et tonefall som forteller deg at den som spør egentlig ikke bryr seg men noe skal man jo snakke om. Det blir som et forsøk på å finne en slags felles plattform og da kan det oppleves som litt trist for de som ikke har noe å fare med.
– «Jeg er arbeidsledig …»
– «Jeg har ikke noe jobb, jeg …»
– «Jeg er sykmeldt … sånn inntil videre, liksom …»
– «Jeg … jeg er sånn mellom jobber, jeg …»
Det spiller ingen rolle hva du sier.
Reaksjonen pleier å bli den samme.

Jeg treffer en del mennesker som av forskjellige årsaker har havnet litt på siden av alle disse forhåndsdefinerte malene eller sjablongene som brukes i arbeidslivet, det har blitt litt søl og noe av blekket har rent ut og da er det ikke så lett å tyde kryssene i de ulike rubrikkene. Dette er de verdiløse som tørkes bort når man snakker om at det skal lønne seg å arbeide. Ja, nå er de ikke «verdiløse» som sådan, men jeg bruker dette begrepet fritt fra en del av de menneskene som serverer dem til meg når de beskriver seg selv.
Noen går litt lenger, og kaller seg en utgiftspost. De er sånne som har feil farge på deltageroversiktene til NAV, og feil farge i denne sammenheng skyldes som regel manglende kunnskap fra de som styrer blandebatteriet.

Stillingsannonsene renner over av begreper som «inkludering» og «nedsatt funksjonsevne» og «tilrettelegging» og annet fjas, – det er stort sett begreper som ikke har noen andre betydninger enn vissheten om at en eller annen har fulgt noen retningslinjer og tatt seg bryet med å trykke ned noen ekstra tastetrykk.
Spørsmålet man må stille seg er hva man skal gjøre med de som faller utenfor.
Mennesker blir syke.
Mennesker kræsjer eller får en kniv i ryggen.
Vi bor i verdens rikeste land, og den forrige arbeidsministeren klarte aldri å svare på det enkle spørsmålet om det er mulig å ha et verdifullt liv uten å være i arbeid.
Jeg lurer på hvor lang tid det tar før noen tør å stille spørsmålet på nytt …

Jeg heier på Robert.
Jeg har truffet han og vet at dette er en fyr som brenner for det han gjør.
Det pleier stort sett å være sånne ting som blir avgjørende for om det funker eller ikke.

.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

One comment

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s