Måned: november 2013

Kampen om skolen

Det er mandag morgen.
Himmelen er isblå, solen skinner og frostrøyken driver over hustakene og jeg har ferdigstilt et dokument som skal danne grunnlaget for et foredrag som jeg skal holde for et forventningsfullt knippe med resignerte jobbsøkere. Pausen er over, kaffekoppen er tom og jeg har nettopp lest Aftenposten hvor Bjørn Vassnes skriver godt om hvordan skole og utdanning ikke nødvendigvis er det samme.
Les og lær.
Eh … kanskje et ørlite paradoks i den siste kommentaren, men greit nok.

Det er mange som har en oppfatning om skolen.
Det skulle bare mangle.
Det er bare det at mange av disse oppfatningene ikke tar for seg de prinsippielle spørsmålene som handler om etablering av en god forståelesesramme. Det finnes en del mennesker som tror at det å være «smart» handler om et tall eller et symbol på et glanset papir ervervet gjennom pugging, pugging og pugging og gjerne litt mer pugging.
Det er kamp om fremstå som best.
Det er kamp om å være best.
Det er det eneste som gjelder.
De som følger med på disse sidene legger kanskje merke til at jeg for en gangs skyld ikke setter inn anførselstegn rundt dette begrepet «best».
Best i forhold til hva?
Teksten kommer med en påstand om at skolen faktisk står i veien for utdanningen.
Teksten handler om formalister mot progressive.
Jeg er med.
Jeg klikker i vater.
Teksten forteller hvordan pendelen svinger mellom disse to retningene hvor det viser seg at det er den progressive retningen som beviselig er mer suksessfull enn den formalistiske tenkingen som preger skolene.
Jeg kan bekrefte det.
Jeg treffer en del av disse menneskene som har utdannet seg til arbeidsledighet i mitt daglige virke.

Puggeskolen har mer fokus på karakterene enn hva elevene faktisk skal lære og ikke minst hva det som de tror de lærer skal kunne brukes til. Det blir som om stresset mot gode karakterer begrenser en innsats for å sette lærdommen i system, og bekreftelsen viser seg når det er tallene og symbolene som bestemmer om de får lov til å gå hit eller dit for å bli ditt eller datt uten tanke for det som henger sammen med forutsetninger og muligheter og til og med begrensninger.
Noe er galt.
Det er som om egenskaper, forutsetninger og muligheter virker irrelevant.
Noe er veldig galt.
Jeg tror jeg var av den oppfatning når jeg gikk på skolen selv, men da var jeg ikke så veldig opptatt av å snakke om det eller skrive om det selv om det faktisk var noen lærere som skrev i meldingsboken min at jeg ville komme til å bli noe stort.
Ja, nå ble jeg ikke det.
Jeg har i hvert fall ikke blitt det enda, i hvert fall ikke i forhold til den sjablongen som samfunnet benytter seg av i dag som definerer hva som oppfattes som stort.
Litt slapp med anførselstegnene mine i dag, merker jeg …

Skolen skal være for alle.
Det skulle bare mangle.
Det som er viktig å tenke på, er at det ikke er alle som passer inn i systemet. Det er de som faller ut som gjør at det av og til dukker opp triste historier om sånne som noen får seg til å kalle «tapere» men som i virkeligheten ikke er noe annet enn noen som ikke er som alle andre.
De kan likevel være best på gitte områder.
De trenger bare en annen sjablong, eller aller helst en eller annen som legger bort sjablongen.

Det er jo ganske paradoksalt at mange av de som betraktes som forbilder ikke har et fnugg av formalisert kunnskap. Det er like paradoksalt som denne ovenfra og ned-styringen som preger skolene hvor det meste avhenger av personen som står foran og vedkommendes vilje og dristighet til å være sammen med elevene uten å være drevet av masseprodusert propaganda fra dårlige studiekataloger og et ønske om å begrense utdanningsinflasjonen.

Nelson Mandela:
– «I you talk to a man in a language he understands, that goes to his head. If you talk to him in his language, that goes to his heart …»

Teksten i Aftenposten tar for seg et viktig poeng, og det er dette med at skolen har fått lov til å gå så langt med å definere kunnskapssamfunnet at man glemmer å definere behovene og de påfølgende tilpasningene. Vi har rett og slett svingt for langt over i formalismen takket være overdreven bruk av tester og målinger som skal fortelle eller til og med kommandere mennesker i ulike retninger.
Jeg syns litt synd på barna som dreper sin egen tid med pugging i stedet for å få lov til å være barn.

Jeg kjenner en jente som er i startgropa for en karriere i filmbransjen.
Jeg har ved en rekke anledninger ønsket henne «lykke til», se der kom det et anførselstegn og det er fordi jeg noen ganger har lagt inn et snev av en ironisk undertone som bekrefter mine tvil om at hun vil klare å presse seg gjennom dette trange nåløyet, men så er det noe med dette engasjementet og gløden og ikke minst integriteten hennes som får meg til å tro eller kanskje mest håpe på at hun vil klare det.
Jeg har gitt henne tidenes tips, forslag eller kall det hva du vil, og det er å lage en remake av «The Wall» …
Jeg tror det er mange som kan ha godt av å se noe sånt.

.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

Døra står på gløtt

Jeg har i en rekke innlegg skrevet om min forkjærlighet for historier og gode historiefortellere, og det henger mest sammen med min egen oppfatning om at det er dette det handler om når man befinner seg i jobbsøkermodus, – det som jeg stort sett pleier å skrive om på disse sidene.
Jeg har vel også nevnt at jeg foretrekker historien foran bildet, og det er fordi jeg liker å lage mine egne bilder.
Jeg tror det er lurt.
Jeg tror det er mange som sikkert kunne ha godt av å bli litt flinkere til det i stedet for å se tingene på den samme måten som en eller annen har gjort før dem for deretter å tro at det er sånn det skal være.

Det er ikke så ofte jeg deler bilder på Facebook og Instagram og sånne steder, – det er mulig at jeg er litt påvirket av de som «deler alt», de som ikke klarer å løfte på rævva før de må ta et bilde og dele det med hele verden.
Det er ikke sånn at jeg absolutt har noen aversjoner mot dette med deling av bilder, for all del og langt der i fra, men jeg er kanskje typen som foretrekker å be mennesker om å komme seg ut og oppleve livet på egen hånd.
Jeg har laget et innlegg som bryter med dette.
Jeg har vært en liten tur i skogen og hilst på vinteren.
Døra står på gløtt …

Snart vinter 01

Snart vinter 03

Snart vinter 05

Snart vinter 02

Bildene er for øvrig fra Nøklevann.
– Temperaturen var cirka -5
– Sol, blå himmel
– Flau vind, 1 m/s fra øst

Her har du vakker musikk fra ØYSTEIN SEVÅG

.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

Ta deg en bolle

Det finnes en del mennesker som hevder at språket vårt er i ferd med å bli ødelagt, og jeg er nesten sikker på at dette er de samme menneskene som kritiserer ungdommen nå til dags.
Dette har nemlig vært sagt i alle år.
Alle språk lever og alt som lever trenger næring.
Sånn er det bare.

Det dukker stadig opp nye uttrykk og begreper fra alle kanter.
Bokstavelig talt.
Det som er litt morsomt med sånne uttrykk, ja nå er de jo egentlig morsomme i seg selv og det er jo derfor de brukes, men det som er litt ekstra morsomt er når man hører noen som tydeligvis ikke vet hva de egentlig betyr.
Det finnes en artig bok som er skrevet av Ulf Gleditsch som heter «Det får’n si», det er en slangordbok fra 1952 og er vel antageligvis bare å få tak i på loppemarked, og her er oversettelsen til riksmål ganske klar selv om han egentlig ikke skriver om opprinnelsen – «De er lite ønsket».
Ha, den skal jeg bruke neste gang jeg treffer en såpekoker eller en taskenspiller …

Det er lett å videreutvikle dette begrepet, og variasjonene er ganske mange. Jeg kjenner en fyr som viser til at denne «bolla» er en klump med hasj som skal legges i pipa, og da blir jo forståelsen rimelig grei med tanke på at man blir oppfordret til å gjøre noe som får deg til å roe seg ned.

På den annen side, så har jeg en Pondusdigger i bekjentskapskretsen som mener at dette henger fra vikingene og ble brukt når en av gutta var så høy på sopp og trange skinnbukser at han ble oppfordret til å finne en busk å … ja, jeg er nesten fristet til å bruke begrepet «stryke laksen» …

Visste du forresten at de fleste slangbegreper har sin opprinnelse fra det som defineres som lavstatusgrupper?
Litt usikker på hvorfor, men de fleste mennesker liker jo å briefe med at de tør å bevege seg på fremmede arenaer hvor de treffer noen som krydrer tilværelsen litt.

Ok, folkens.
Det er fredag og noen skal vel snart på rævva i gir …?

.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

Empowerment

Jeg har skrevet en del tekster om dette som handler om regler og retningslinjer og rammeverk og prosessbeskrivelser og hva det ikke kalles, stort sett basert på inntrykk fra enkelte mennesker som jeg treffer i mitt daglige virke og som er så opptatt av at «ting skal gå riktig for seg» at de rett og slett glemmer at de i virkeligheten fratar andre mennesker deres personlige ansvar. På den annen side, så kan det kanskje være noe i det med at flere og flere mennesker ikke ønsker noe personlig ansvar, men det er en annen sak.
– «Det dekkes av forsikringen, gjør det ikke …?»

Det skjer noe med mennesker når de blir fratatt ansvaret for sine egne handlinger, det er ikke bare det at de gir faen, men det går så langt som at de mister selvrespekten sin.
Det er noe av det tristeste jeg ser hos mennesker og jeg ser en del mennesker.

Mennesker gjør feil.
Det er en del av dette med å være menneske.
Det som er så synd når mennesker gjør feil er at de bruker så mye tid og plass på dette som ble litt feil.
Ja, jeg vet at det kan være et spørsmål om å lære noe av den feilen som er begått men samtidig blir det litt feil når andre mennesker som ikke har vært i nærheten av å begå denne feilen tror at en eller annen evaluering eller anvisning kan tilføre den samme erfaringen.
Det er en påstand som svir litt for en del mennesker.
Det er bra.
Det er meningen.
Det er nemlig ikke så smart når mennesker er så «preppa» at de kommer til å gå så til de grader på trynet når det dukker opp noe som ikke står beskrevet i manuskriptet deres.
Det er du som spiller hovedrollen i dette skuespillet som handler om livet ditt.
Det er ditt navn som står på plakaten og det er dine replikker og handlinger som fyller det store lerretet.
Faren med manuspugging og frafall av improvisasjon merker du når jernteppet senker seg eller strømmen blir borte, du er så fokusert på maskespillet ditt at du rett og slett faller ut av rollen og karakteren din mister troverdighet.

Jeg har skrevet noen ord om disse menneskene som i denne sammenheng kan oppfattes som «manusforfattere», disse som messer om idealvekt og drømmejobb og hva du skal ha på deg og hvordan det skal se ut i stua di og som av en eller annen grunn får presentert propagandaen sin i beste sendetid på TV og som får din egen plakat til å se ganske sliten og blass ut. Jeg lurer noen gangen på hva som ligger bak denne idolifiseringen eller glorifiseringen når resultatet ikke blir noe annet enn et dårlig plagiat.

Det finnes rett og slett for mange som gjør noe for å gjøre noe i stedet for å skjønne hvorfor de egentlig gjør noe.
Det er noe som andre kaller «forankring».
Det er når handlingene dine styres innenfra.
Det er når man «har noe» som bare er der og det henger litt sammen med det triste faktum at mange mennesker velger å tynne ut dette med kunstige tilsetningsstoffer.

Noen snakker om viljestyrke som en evne til å ofre kortsiktige mål for å nå de langsiktige.
Noen mener at dette er noen som klarer seg litt bedre selv om de ikke definerer hva som blir bedre.
Jeg tror at viljestyrke henger litt sammen med innstilling, men er samtidig klar over at det er en tøff påstand som henger sammen med forutsetninger, muligheter og selvfølgelig begrensninger.
Det eneste som er sikkert er at det bare er du som kan spille rollen som deg selv.
Det er bare du som kjenner hele historien.

Den største feilen blir som regel begått av alle andre.
Den setningen er ganske kjent for de fleste, kall det gjerne for en fluktkommentar eller kall det for hva du vil, men jeg er av den oppfatning at den største feilen blir begått av de som peker og gliser og som velger å blåse opp andres feil og mangler og gjerne trekke de ut av sine proporsjoner og dimensjoner.
Noen kaller det hovering.
Noen kaller det en falsk tilfredsstillelse av å finne en dekkhistorie som flytter fokus fra dem selv.
Tygg på den.

Jeg har en kunde som driver med nødstrøm og sånne avanserte løsninger som sørger for at tingene funker selv om de andre tingene som man forventer skal funke har sluttet å funke. Nødstrøm er en perfekt metafor for denne urkraften som bor i enkelte mennesker, men dessverre så virker det som om det er færre og færre som er klar over at den finnes. Du må gjerne kalle det for reservekraft, kall det hva du vil, men det funker på den måten at den hjelper deg til å ta tilbake utfordringen og bruke den til forandring.
Jeg har truffet mennesker som blir sittende å vente på at «noen» skal gå i «dialog» for å komme med en eller annen «løsning» i stedet for at de finner ut at de faktisk må starte med seg selv. Jeg syns disse er ganske triste, og noen ganger har jeg faktisk bedt dem om å late som om de gjør noe om ikke annet – mest av respekt for de andre som ønsker å gjøre et tappert forsøk på å holde seg i live. Jeg har derimot stor respekt for mennesker som klarer å hente fram denne urkraften, disse som reiser seg opp og som går videre og ikke minst bort.
Det er alt for mange valg i livet og da sier det seg selv at noen av dem kommer til å bli feil.
Sånn er det bare.

Jeg treffer en del mennesker som nesten har et fanatisk forhold til eget manus og ikke minst kulissene som de beveger seg på, som regel er det arbeidsplassen det er snakk om, og de fremstår som så hjernevasket og indoktrinert at de hengir seg til en firmalogo som lyser så sterkt at de blendes for sine egne tanker og vurderinger og handlinger. Det er en grunn at at mange arbeidsgivere tilbyr det ene og det andre, men så er det som om forføringen i jobbintervjuet og ikke minst talene på julebordet skaper en slags forståelse for at det er til de ansattes beste.
Tygg på den, også.
Noen ganger må man faktisk utforme kulissene selv, lys og lyd og hele pakka som hører med.
Noen ganger kan det være at det ikke blir sånn som det kanskje var forventet, men det er da du skal tenke på at alle de menneskene som står bak dørene og venter på at de skal få slippe inn ikke kjenner dine kunstneriske friheter.
Tenk på den.

Freddie Mercury er død men stemmen lever videre – dagens musikksnutt viser en sterk tolkning av den fantastiske rollefiguren:

.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.