Åpnes etter min død

WordPress har en del fine løsninger, og en av dem er at man kan framdatere posting av et innlegg. Jeg hadde egentlig tenkt å legge ut en test på akkurat dette, men så velger jeg å lage et innlegg ut av det i stedet.
Litt sånn til ettertanke, på en måte.
Nja, kanskje akkurat det begrepet blir litt feil men la meg heller skrive refleksjon.
Bare sånn for ordens skyld så er jeg ikke død enda.

Man hører og leser om noen som har funnet konvolutter med en siste hilsen fra en avdød, ikke nødvendigvis som et testamente eller noe sånt, men noen ord om ditt eller datt som man kanskje ikke hadde lyst til å overbringe IRL.
Kanskje du kjenner noen, for alt jeg vet.
Det kan fort oppfattes som om vedkommende dukker opp igjen, kanskje ripper opp i noe som ikke er bra eller at et savn kan blåse bort og endres til en sur vind. Det kan kanskje til og med bli oppfattet som om vedkommende er tilstede uten at han eller hun er det.
På ordentlig, mener jeg.
Jeg tenker ikke på alle disse patetiske menneskene som «ikke er til stede» men som lever livet sitt gjennom kameralinsen og som ikke er klar over hva de har gjort før noen legger inn en kommentar på Twitter eller Facebook. Denne fremdateringen for posting av innlegg kan jo også lage noe som kan oppfattes som en slags tidskapsel til fremtidige lesere, men det var ikke det som var tanken denne gangen selv om jeg sikkert har satt tanker i hodet på flere av dere.
Nok om det.
Jeg har en venn på Facebook som er død, jeg betrakter henne fortsatt som mer levende enn mange andre jeg vet om men det er en annen sak. Det som er litt rart er at hun har «venner» som fortsatt legger inn snutter på profilen hennes, og jeg vil tro at det henger sammen med at de ikke vet at hun er død. Hun er på LinkedIn også, og her om dagen fikk jeg opp en sånn automatisk melding fra systemet som ba meg om å legge inn en slags referanse på henne, et sånt kryss på et forslag på en kompetanse som kan bekrefte at vedkommende oppfattes som flink til et eller annet. De som ikke er på LinkedIn forstår ikke hva som menes med dette og jeg skal heller ikke gå inn på det her, men poenget er at mange av disse digitale profilene lever sitt eget liv.
Bokstavelig talt.
Det er det kanskje ikke så mange som tenker på.

Norsk senter for informasjonssikring kan kanskje hjelpe til med å rydde bort noen digitale spor, jeg har ikke satt meg inn i hvordan det fungerer men ser for meg en del styr. Min egen google-konto kommer stadig med påminnelser om at brukerens identitet er svært viktig for dem, altså for Google, og at dette fortsetter å gjelde etter min død.
Hvis dette er noe som betyr noe for deg mens du enda er her, så finnes det en side som heter Legacy Locker som fungerer som et slags digitalt testamente hvor alt som du legger inn blir frigjort til den eller de som du har valgt ut når de får melding om at du er død.
Kjekt å vite …
Se for deg barna til barnebarna dine surfer på nettet, eller hvordan dette kommer til å funke om noen år, og skal ha karnevalstips og kommer over din egen blogg som viser «dagens outfit» på en helt vanlig tirsdag, liksom …
Jeg vet ikke helt, men tror jeg holder meg til den enkle løsningen med å lage en oversikt over alle brukerkontoene på en lapp i en konvolutt som kan åpnes av en eller annen av mine betrodde pårørende etter min død.
Eller kanskje ikke.
Det er jo ikke sånne ting man går rundt og tenker på … eh, selv om jeg tenkte på det akkurat nå.



.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

4 comments

  1. Jeg tenker litt i de samme baner. Hvilke spor vil mine etterkommere google opp etter min død? Jeg lever av å skrive programvare for næringslivet, men ingen ting av det jeg er stolt av, kan noen sinne knyttes til meg. Derimot kommer alle sløve og ukritiske innlegg jeg har skrevet på diverse fora, Facebook, WordPress, Google+ osv til å leve i evigheter. Er det DET som skal bli mitt ettermæle?

    Liker

  2. Var nesten litt redd for å åpne denne, men tok sjansen og fant en viktig tekst. En ting er å gugle seg selv, men det er noe annet når andre får tilgang til dine systemer. Løsningen kan jo være så enkel som å tvinge de ulike stedene til å få brukeren til å sette inn en «expire-date» når man registrerer seg?

    Fortsatt fin helg!
    Digger musikkinnspillet btw

    Klem, HM

    Liker

  3. Tankevekkande dette ja, spora vi etterlet oss.
    Eg har med ujevne mellomrom i livet skrive dagbøker. Har av og til tenkt at eg burde brenne dei,men tenkjer at om sønene mine les dei etter min død, ja så er det ikkje så farleg, og dei vil iallefall få eit heilare bilde av mor si :)

    Liker

  4. Jeg vet Facebook tar imot melding om dødsfall og sletter kontoen for deg. Dette har jeg testa. Hva som skjer med bloggene mine… ja, det plages jeg ikke av – jeg kan stå for det nå og ser ikke en grunn til at jeg ikke skal kunne det også etter min død.

    Uansett, greit å ha tenkt på.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s