Måned: desember 2013

Åpnes etter min død

WordPress har en del fine løsninger, og en av dem er at man kan framdatere posting av et innlegg. Jeg hadde egentlig tenkt å legge ut en test på akkurat dette, men så velger jeg å lage et innlegg ut av det i stedet.
Litt sånn til ettertanke, på en måte.
Nja, kanskje akkurat det begrepet blir litt feil men la meg heller skrive refleksjon.
Bare sånn for ordens skyld så er jeg ikke død enda.

Man hører og leser om noen som har funnet konvolutter med en siste hilsen fra en avdød, ikke nødvendigvis som et testamente eller noe sånt, men noen ord om ditt eller datt som man kanskje ikke hadde lyst til å overbringe IRL.
Kanskje du kjenner noen, for alt jeg vet.
Det kan fort oppfattes som om vedkommende dukker opp igjen, kanskje ripper opp i noe som ikke er bra eller at et savn kan blåse bort og endres til en sur vind. Det kan kanskje til og med bli oppfattet som om vedkommende er tilstede uten at han eller hun er det.
På ordentlig, mener jeg.
Jeg tenker ikke på alle disse patetiske menneskene som «ikke er til stede» men som lever livet sitt gjennom kameralinsen og som ikke er klar over hva de har gjort før noen legger inn en kommentar på Twitter eller Facebook. Denne fremdateringen for posting av innlegg kan jo også lage noe som kan oppfattes som en slags tidskapsel til fremtidige lesere, men det var ikke det som var tanken denne gangen selv om jeg sikkert har satt tanker i hodet på flere av dere.
Nok om det.
Jeg har en venn på Facebook som er død, jeg betrakter henne fortsatt som mer levende enn mange andre jeg vet om men det er en annen sak. Det som er litt rart er at hun har «venner» som fortsatt legger inn snutter på profilen hennes, og jeg vil tro at det henger sammen med at de ikke vet at hun er død. Hun er på LinkedIn også, og her om dagen fikk jeg opp en sånn automatisk melding fra systemet som ba meg om å legge inn en slags referanse på henne, et sånt kryss på et forslag på en kompetanse som kan bekrefte at vedkommende oppfattes som flink til et eller annet. De som ikke er på LinkedIn forstår ikke hva som menes med dette og jeg skal heller ikke gå inn på det her, men poenget er at mange av disse digitale profilene lever sitt eget liv.
Bokstavelig talt.
Det er det kanskje ikke så mange som tenker på.

Norsk senter for informasjonssikring kan kanskje hjelpe til med å rydde bort noen digitale spor, jeg har ikke satt meg inn i hvordan det fungerer men ser for meg en del styr. Min egen google-konto kommer stadig med påminnelser om at brukerens identitet er svært viktig for dem, altså for Google, og at dette fortsetter å gjelde etter min død.
Hvis dette er noe som betyr noe for deg mens du enda er her, så finnes det en side som heter Legacy Locker som fungerer som et slags digitalt testamente hvor alt som du legger inn blir frigjort til den eller de som du har valgt ut når de får melding om at du er død.
Kjekt å vite …
Se for deg barna til barnebarna dine surfer på nettet, eller hvordan dette kommer til å funke om noen år, og skal ha karnevalstips og kommer over din egen blogg som viser «dagens outfit» på en helt vanlig tirsdag, liksom …
Jeg vet ikke helt, men tror jeg holder meg til den enkle løsningen med å lage en oversikt over alle brukerkontoene på en lapp i en konvolutt som kan åpnes av en eller annen av mine betrodde pårørende etter min død.
Eller kanskje ikke.
Det er jo ikke sånne ting man går rundt og tenker på … eh, selv om jeg tenkte på det akkurat nå.



.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

Angst

Av og til skal du gjøre ting som du gruer deg til å gjøre. Det betyr ikke nødvendigvis at du ikke har lyst til å gjøre det eller at det er noen som tvinger deg, men det handler om noe som du skal gjøre som du av en eller annen grunn gruer deg til. Det kan være et besøk til tannlegen eller til svigermor, et jævla kjøpesenter eller til et jobbintervju eller kanskje du skal holde et foredrag eller så er det noe annet som du vet om som gir deg en litt guffen følelse.

Ukeavisen Ledelse presenterer fem grep for å bryte ned dette med nervøsitet, men personlig så syns jeg det kan være greit å legge til at det kan være lurt å se på noe av denne nervøsiteten som noe positivt. For det første så viser den at du er et menneske og for det andre så pleier den å gjøre deg litt ekstra skjerpet.
Det er bra.
Teksten trekker fram selvtillit, jeg er ikke helt sikker på hvorfor den gjør det, for selvtillit er ikke nødvendigvis noe som henger sammen med en greie som gjør at man ikke kan bli nervøs.
Blås i det.
Bagatell.
Teksten er som vanlig klippet fra et annet sted, og det første tipset går ut på at du skal brenne av noe av det fysiske stresset. Jeg er ikke helt sikker på denne, det er i hvert fall ikke noe som jeg pleier å gjøre men på den annen side så pleier jeg heller ikke å føle så mye fysisk stress.
Det andre tipset handler om at man skal spise, og jeg … eh, er litt usikker på denne også, jeg.
Det tredje tipset er bra, – det handler om å være forberedt på ting som kanskje ikke funker og her pleier jeg å si at dette egentlig er noe som handler om det meste i livet når alt kommer til alt.
Det kan være lurt å ha en plan B.
Tips nummer fire handler om å etablere gode rutiner, gjøre seg kjent med fasiliteter og sånne ting. Egentlig en selvfølge, spør du meg, og det siste tipset handler egentlig om konsekvensen av det tredje tipset, nemlig plan B.
Ja ja, ble vel ikke så mye klokere av denne.
Eller roligere, er kanskje bedre å skrive.
Bare det å få seg til å skrive om angst på en fredag kan jo få noen og enhver til å bli nervøs for hva som kommer, men så er det jo fredag den trettende og det finnes jo noen som henger seg opp i sånne ting.
Når alt kommer til alt så handler det bare om å være forberedt, da har man en viss formening om hva som skal skje og da pleier man som regel å føle seg litt tryggere. Husk likevel på at det er helt greit å være nervøs, og som nevnt så er det med på å gjøre deg litt ekstra skjerpet.

Det er fredag og det fantes en tid hvor vissheten om akkurat det var synonymt med bytur og hærverk, det vil si knusing av barkrakker og pikehjerter, og av og til så dukket det opp situasjoner preget av en viss nervøsitet når «hun» sto der borte og bare ventet på et initiativ. Nå kan man jo aldri være helt sikker på at hun – eller han, du får stryke det som ikke passer – egentlig står og venter på et initiativ eller om du bare syns at det ser sånn ut, men du tenker på hva du skal si, hva som er den ultimate sjekkereplikken, det blir en pinlig pause mens hjernen bobler og koker uten at den klarer å slippe løs noe som kan ligne på en velkomponert formulering og du tenker at det er ganske merkelig at alle disse ordene som høres fine ut i drømmer og på fransk film blir så vanskelig å si når man i en virkelig tilstand prøver å få de ut. Tipset er enkelt, og jeg er helt sikker på at du vet det selv. Her kan jeg godt snike inn en liten digresjon, og det er det paradoksale med at det finnes mennesker som er villig til å strekke seg ganske langt og betaler ganske dyre dommer for dette svaret som du sitter på selv, og det er jo noe så enkelt som at du skal være deg selv.
Dersom det ikke funker, så er det ikke noe vits å mase noe mer med det.
Sånn er det bare.
Det er smart å finne fram til en eller annen positiv energikilde, noe som det kan være lett å nevne i sammenheng med en setting med barkrakker, men jeg tenker mest på disse alternative oppleggene som jeg nevner innledningsvis og da kan det være greit å dra fram favorittsjokoladen din eller et blikk på et bilde av en du er glad i eller som minner deg om noe som var ganske morsomt eller så har du helt sikkert en fin sang som gir et positivt kick.
Det med sjokoladen er kanskje ikke så smart før du skal til tannlegen, men det skjønte du kanskje.

Det er bare du som vet hva som funker for deg.
Jeg vet hva som funker for meg, spesielt på en fredag :)



.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

Et godt omdømme handler om hva dere står for

I dag skal jeg klippe fra sidene til Frank Langva, webhode og propagandapusher, som har en meget god tekst med tips til selskaper som ikke vet hva de skal gjøre for å fremme eget budskap, kampanjer og ikke minst omdømme på sosiale medier – og det er jo stort sett de fleste, spør du meg …

Man ser side opp og side ned med julemotiver og glitter og fjas, en og annen kliner til og viser en av de ansatte i en frekk liten nisselue mens det er få som tenker på at det ikke finnes så mange som klikker seg inn på nettopp deres sider for å sjekke om dere har kommet i julestemning. Eller for all del, jeg vet om selskaper som er så opptatt av «benchmarking» at de sikkert gløtter litt på konkurrentene for å sjekke om det er greit å finne fram julegløggen. Jeg nevnte i teksten min i går at et godt omdømme skapes gjennom ansatte og deres historie, og som en liten forlengelse eller en oppfølger til denne kan det være lurt å tenke på noe annet enn nek og nisser og i stedet få fram hva dere brenner for eller virkelig står for.
Det er jo det jula dreier seg om.
Et budskap.
Eller et standpunkt, som Frank Langva refererer til i den gode teksten jeg viser til lenger opp og som treffer spikeren ved å trekke fram denne komfortsonen som alle ønsker å bevege seg inn i og som gir grunnlag for en fluktkommentar om at vi ikke har tid i alle disse hektiske juleforberedelsene til å forholde oss til de som ikke passer inn i idealbildet.
Tenk på den, du …

Her kommer en oppskrift på gløgg som jeg fikk av en god venninne – den er rask å lage og gir fin julestemning:
Bruk en stor bolle og legg en sil over hvor du putter en rosin.
Hell over en flaske 60%.
Hvis det blir litt mye fruktsmak, kan du droppe rosinen.



.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

Et godt omdømme skapes gjennom ansatte og deres historie

Faren min har en medalje for lang og tro tjeneste fra arbeidsgiveren sin. Nå er det lenge siden han gikk av med pensjon, men han har i hvert fall en pris som bekrefter at han jobbet i den samme bedriften i veldig mange år.
Mitt lengste ansettelsesforhold er åtte år.
Jeg syns ikke det er så mye, selv om det føltes lenge nok når det gikk mot slutten.
Det er jo sånn det pleier å være.
Det finnes noen som lurer på hva som får et menneske til å holde seg til den samme arbeidsplassen sin over lang tid, men det kan jo være så enkelt som at man rett og slett trives.
Noen syns det er bra med det som kan kalles «lang fartstid», selv om dette tidsbegrepet har blitt rimelig utvannet. Noen syns det er bra med forandring, kanskje man når taket eller møter veggen eller bare blir liggende å sprelle på gulvet og da er det noen som velger å finne seg nye rom.
Jeg er en sånn type som befinner meg midt i mellom, og det er fordi jeg syns det er bra at noen trives så bra at de ikke ser noen grunn til å flytte på seg samtidig som det kan være en viss fare for å gro fast i gammel moro dersom noe skulle skje og man mister jobben sin.
Det kan jo skje med alle før man vet ordet av det.
Nok om det, jeg fikk lyst til å skrive litt om ansatte som har det bra hos arbeidsgiveren sin og i den anledning så blir jeg ofte litt overrasket over at det finnes selskaper som ikke vet å benytte seg av disse gullkornene når de strør om seg med det som de kaller «employer branding» – stort sett ord og setninger om tanker og visjoner som er satt sammen på et lukket styrerom.

Employer Branding handler om å bygge sterke relasjoner til eksisterende og potensielle ansatte, det vil si hele reisen fra en eller annen hører om en bedrift til vedkommende begynner å jobbe der, har det bra på alle måter og til og med velger å slutte med flagget til topps når den dagen kommer og lever videre i rollen som en god ambassadør.
Det er for øvrig sånne mennesker som er gull verdt når hodejegere jobber med kildetips.
De som følger med på disse sidene vet at jeg er glad i historier, og de beste historiefortellerne er de som har stått i rollen og som kan legitimere budskapet med sine egne positive opplevelser som godt grunnlag når et selskap skal definere sitt employer brand.

Bryan Chaney, employer branding expert:
– «An employer brand is not created, it can only be revealed … tell the story of your culture as it exists by telling real employee stories through your relevant properties …»

Alle selskaper har et employer brand selv om de ikke bevisst har utviklet det. Bare tenk på hvordan dine egne tanker begynner å spinne når du hører om et selskap eller ser en firmalogo, – du foretrekker å like at dine eventuelle positive tanker har rot i virkeligheten og ikke er oppkonstruert oppgulp fra et eksternt reklameselskap. Det er mange selskaper som snakker om akkurat dette når de kjemper om talentene, men personlig så er jeg mer tilhenger av gode forsøk på å tiltrekke seg riktige mennesker uten å binde seg opp mot forskjellige floskler. Det er kanskje med vissheten om det førstnevnte begrepet, det vil si kampen om talentene, hvor man kan se enkelte selskaper som forsøker å overgå hverandre med kreative krumspring, noe som skaper en vrangforestilling om at det er de som har store markedsbudsjetter som automatisk legger større innsats i sitt arbeid med å fortelle at de ønsker å fremstå som sånn eller sånn – de som svir av en del kroner på jakt etter mennesker som trigges av ytre motivasjonsfaktorer i stedet for å tiltrekke seg de som har et positivt verdibilde.

Jeg har nevnt en del ganger på disse sidene at vår egen identitet har en tendens til å bli sammenlignet med hva man jobber med og ikke minst hvor man jobber, også med tanke på at det finnes flere som liker å tro at identiteten deres kan hauses opp med en firmalogo, men som i virkeligheten fjerner deg og forminsker deg til å ikke å bli noe annet enn et bilde i andres øyne. Du har helt sikkert fått spørsmålet om hvor du jobber i møte med forskjellige mennesker – også med vissheten om at sånne spørsmål ofte legges i et tonefall som forteller deg at den som spør egentlig ikke bryr seg men noe skal man jo snakke om – som om svaret skal gi en slags bekreftelse på hvem du virkelig er. Oppfølgingsspørsmålet kan ligne på hvordan det er å jobbe der, de fleste går ikke rundt og tenker på hva de skal svare for det er jo et svar som bør komme umiddelbart og rett fra hjertet. Jeg leste en undersøkelse med en påstand om at de påfølgende ti sekundene forteller det meste om hvordan arbeidsgiverene lykkes med sin employer branding. Du ser det samme når du bytter jobb, spørsmålet har en litt annen vinkling og svaret er preget av kort fartstid hos den nye arbeidsgiveren og alt som fremdeles henger igjen fra den gamle hvor det er den positive differansen som egentlig er interessant.

De som følger med på disse sidene vet at jeg interesserer meg for gode historier og vissheten om at det er de som er i stand til å formidle disse på en riktig måte som pleier å komme best ut av det i det lange løp. Det handler om noe så enkelt som å snakke om seg selv og da må det som de snakker om være identisk med gjenkjennelseseffekten til de som hører på. Da må man også ta i betraktning at de som ikke liker å høre på det som blir sagt kanskje ikke tilhører målgruppen.
Alle kan ikke nå fram til alle.
Alle kan ikke få plass.
Sånn er det bare.
Det er et spørsmål om troverdighet og ikke minst ærlighet.

Knutsen & Ludvigsen:
– «Dager finns i alle farger, også grå …»

Det er ikke nødvendigvis selskapene eller menneskene med de mest glorete fargene som er «best» – det er mange som liker å tro det og mange som mener at det eneste som betyr noe er å posisjonere seg i markedet som en attraktiv arbeidsgiver med en sterk vilje til å bruke alt og absolutt alt for å flashe konkurransefordeler som kanskje ikke er noe annet enn ny maling på en sprukkete vegg. Personlig så skulle jeg gjerne sett at det var flere som ikke lot seg trigge av hverken tall eller farger, men det er en annen sak.

Spør deg selv hva som fikk deg til å begynne å jobbe der du jobber.
Spør deg selv om svaret blir det samme hvis du spør på nytt.
Hvis du klarer å sette to streker under svaret samtidig som samvittigheten din får deg til å skrive en stor og rød R ved siden av, så er dette viktig informasjon til de som jobber med å skape et «employer brand».

Men folkens, snøen ligger og vi er godt i gang med desember og det er snart jul, litt mer kjærlighet i lufta så er vi der hvor vi skal være – her er BARRY WHITE:



.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.