Måned: januar 2014

Stolt

Jeg har sett en del tekster om viktigheten av å beholde ansatte, det skrives om konkurransekrefter og arbeidsgivers vilje til å strekke seg litt lenger og noen ganger lenger enn langt. Jeg syns det er litt i overkant mye sutring og selvdigging og trekker en del sammenligninger til identitet og stolthet og en del andre superlativer hvor jeg kan være fristet til å bruke wikipedia som dokumentasjon for at mange av dagens arbeidstakere skal forstå hva jeg skriver om – ikke minst når det er snakk om denne «kampen om talentene» og hvordan enkelte selskaper går langt over streken for å sikre seg at ingen andre skal få tak i dem.
Det er mitt inntrykk.
Det er klart at «talentet» – eller hvorfor ikke kalle en spade for en spade og kalle vedkommende for «ansatt» – har et ord med i dette spillet, og jeg får ofte inntrykk av at det dreier seg om en del lureri som bakes inn i selve innsalget og det er noe som gjenspeiles i forhold til varigheten på arbeidsforholdet.
Det er et alt for stort sprik mellom markedsføringen og til man klikker på play.
Jeg får en del henvendelser fra mennesker som er i starten av karrieren sin, men jeg er ikke typen som lar meg blende av glanset papir som muligens skal få dem til å virke smartere enn de kanskje er. Da er jeg mer opptatt av overgangene mellom de ulike arbeidsforholdene og da er det ganske lett å regne ut hva som påvirker vedkommendes valg.
Det er lov å gjøre feil, for all del, men man gjør ikke samme feilen tre og fire ganger.
Det sier seg selv.
Det er i hvert fall ikke min definisjon på «smart» …

Her om dagen kom jeg over en undersøkelse som forteller at fleksible arbeidsordninger gjør at man kan tiltrekke og holde på dyktige medarbeidere. Nå er jeg en fyr som er vant til å lese mellom linjer, og legger spesielt merke til at de bruker dette adjektivet «dyktig» – paradoksalt nok i en tekst som skriver at rekruttering er en dyr prosess og mange virksomheter ønsker å redusere kostnadene forbundet med dette.
Ehh …
Det hevdes at fleksible arbeidsordninger er løsningen, en frynsegode som tiltrekker de beste medarbeiderne samtidig som det koster mindre for bedriftene enn dersom ansatte jobber ved et fast kontor. Det er det som er det største argumentet, men jeg leser ikke mellom linjene når jeg ser at selskapet som har initiert denne undersøkelsen tjener gode penger på nettopp sånne ordninger.
Det blir som de fleste undersøkelser, egentlig.
Man får som regel de svarene man vil ha …

Det er et argument som går igjen, da tenker jeg ikke bare på denne undersøkelsen, men også kaffeprat og seminarsnakk og annet snikksnakk, og det er arbeidstakeres ønske om mindre stress og bedre balanse mellom jobb og privatliv.
Ha, slenger inn en liten digresjon – var på et bra seminar en gang hvor en fyr disset akkurat dette poenget hvor han påpekte det faktum at det stort sett var unge arbeidstagere som ikke kunne få nok tid sammen med partneren sin, kjørte på i god stand up-stil og sånn som jeg liker å se og høre et foredrag hvor han til slutt kom til poenget hvor arbeidstagerne når denne fasen hvor man endelig finner ut at arbeidsplassen blir et fristed for alt dette jævlige maset på hjemmebanen.
Hjemmekontor?
Ikke faen.
Litt vrient å gjenskape sånne gode poenger i en tekst som dette, men noen av dere skjønner den.

Manpower, verdens største arbeidsgiver etter den kinesiske jernbanen – litt usikker på om det er sånn fremdeles men det var i hvert fall sånn når jeg jobbet der for mange år siden – de er på banen med en lignende undersøkelse som forteller at det er ganske mange mennesker som syns det er mer effektivt å jobbe hjemme enn på kontoret, det listes opp tre øvrige begrunnelser som også gir grunnlag for at noen bør ringe i bjella:
– ansatte rekker ikke over alle arbeidsoppgavene i arbeidstiden
– ansatte ønsker å slippe reisen til jobb
– ansatte ønsker å kunne utføre noen av de andre oppgavene som kreves i hjemmet

De viser til at mennesker har ulike behov og ønsker, for all del, men dette er jo faktisk noe som henger sammen med de ulike fasene man har i livet.
Det er livet, folkens.
Det er sånn det er å være menneske.
Jeeeeeeez.
Jeg har sittet med kandidater på den andre siden av bordet som har presentert lister over hva de krever av sin nye arbeidsgiver. Jeg er egentlig en høflig og korrekt mann som lar mennesker snakke ferdig, kanskje med mindre de snakker med mat i munnen, men jeg ser ikke noe galt i å vise dem veien ut mens de snakker.
Simultankapasitet, vet dere.
En god egenskap.
Jeg pleier å spørre selskapene jeg jobber med om hva som får deres ansatte til å være stolte.
Noen har gode svar.
Noen har ikke svar i det hele tatt.
Noen har ikke en gang tenkt på det, men det er de gode svarene – for jeg pleier som regel å få gode svar – som legger grunnlaget for at jeg kan gjøre en god jobb med å identifiserer riktige kandidater som vil passe inn i rollen og som kan være med på å videreutvikle kulturen som kjennetegner selskapet.
Det blir nesten som når jeg spør kandidatene som kommer på intervju om hva de har gjort som de er stolte av.
Det går ut på det samme.

John F. Kennedy:
– » … ask not what your country can do for you, ask what you can do for your country …»

Tenk på det, still spørsmålet til deg selv og sjekk om svaret ditt rimer med det som står i fasiten. Hvis du ikke vet hvor fasiten er, så skal du gå ut og ta deg noen runder rundt kvartalet – ikke sånn at du vil finne den der, men du skal tenke på at du befinner deg i den virkelige verden og at det er der svaret ligger …

Nå er det snart helg.
Tenk gode tanker og gjør noe med dem.


.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

Karakterer på arbeidsplassen

Jeg fikk en epost her om dagen fra en dame som fortalte at hun hadde fulgt med på disse sidene en stund og nå ville hun at vi skulle linke oss sammen på LinkedIn.
Det er hyggelig.
Det er et profesjonelt utspill.
Hun viste samtidig til en tekst som handler om selskaper som setter karakterer på sine ansatte og inviterte meg til å skrive noen ord om hva jeg mener om dette. Det blir kanskje litt feil å si at hun «inviterte», det er kanskje riktigere å si «utfordre».
Spiller ingen rolle.
Det kriblet ikke, for å si det sånn.
Jeg merker at jeg blir litt gretten når jeg hører om selskaper som driver med dette tullet. Jeg har riktignok hatt en tekst liggende på vent etter at jeg traff en HR-dame på min siste ferietur, ikke sånn at jeg traff henne på den måten som noen kanskje tror når jeg skriver «traff» og hvis jeg først skal være kverulerende korrekturistisk så regner jeg med at det ikke var min siste ferietur selv om det er det som ble ordene som jeg tastet inn i teksten. Jeg kan jo skrive forrige, men da kan det jo virke som om jeg straks skal ut igjen, som om jeg ikke gjør annet enn å ha ferie, og det vil jo være et meget feilaktig inntrykk å gi fra seg.
Nok om det.
Denne HR-damen fortalte hvor hun jobbet og litt om noen av de dårlige lederverktøyene som de benyttet og at hun var på vei ut selv om det siste ikke var offisielt.
Hun hadde ikke sagt opp enda.
Hun skulle bruke ferien til å tenke.
Jeg spurte hva det var å tenke på, fulgte opp med at det måtte være en grunn til at hun hadde flyttet seg inn i denne tenkefasen og avsluttet med at hun burde komme seg videre.
– «Jeg har jo ikke noen ny jobb enda», nølte hun.
– «Hvor lenge har du holdt på med disse … disse tankene dine?»
– «Snart et år …»
– «Det er lenge».
– «Ja …»
Jeg har aldri skjønt meg på mennesker som diller rundt når de egentlig vil noe annet. Det blir som et parforhold som ikke funker og her om dagen traff jeg en fyr på et seminar som sammenlignet meg med samlivsterapeuten Dag Refsnes i Atle Antonsens fantastiske TV-serie.
Da ble jeg stolt.

– «Jeg trives ikke», fortsatte hun.
– «Hva er det du ikke trives med?»
– «Når jeg tenker etter … alt … eller, det er kulturen, eller det er vel bedre å si ukulturen … jeg syns ikke det er noe morsomt på jobben, det har vært et sånt … hva heter det, generasjonsskifte, og jeg burde pakket sakene mine før, sammen med de andre som kom seg ut i stedet for at jeg trodde at jeg ville klare å påvirke og videreutvikle og … nei, jeg vet nok innerst inne at jeg bør komme meg ut».
– «Du burde ikke bruke ordet ut», innskjøt jeg.
– «Du burde si det sånn at du skal videre … det er ganske viktig at du drar til noe og ikke fra noe, det vil påvirke jobbsøkerprosessen din mer enn du er klar over, men på den annen side så bør det ikke bremse deg … hva er det med dette karaktermaset?»
– «Tåpelig», smilte hun.
– «Det finnes noen som tror at det skal få de ansatte til å utvikle seg … noen henger seg opp i at det finnes ansatte som krever å bli sett og hele tiden trenger tilbakemeldinger for det de gjør, bare det i seg selv er jo helt bak mål og vitner om en total mangel på selvinnsikt og selvrespekt … og så skulle dette karaktersystemet følge opp da …»
– «Funker det?»
– «Nei».
– «Hva er poenget?»
– «Det er i hvert fall ikke prestasjonsfremmende», svarte hun.
– «Det føles mer som kontroll og overvåking hvor de ansatte skaper stygge bilder hvor det å skulle tilfredsstille andre automatisk gjør dem til ulykkelige og livredde mennesker uten respekt for seg selv».
– «Jeg ser det hos flere av de store», innskjøt jeg.
– «Det er som en slags manglende tillit … flinke folk hindres i å gjøre jobben sin i fred og må bruke tid på systemer og dill, inkompetente ledere tror de får et nyttig hjelpeverktøy og får seg til å ansette en koordinator med en eller annen master som går rundt og skaper uhygge mens hun liksom administrerer dette verktøyet for sjefen som kan levere fine farger og symboler til styremedlemmer uten forretningsforståelse … nei, bli ferdig med tenkingen og kom deg ut …»
– «Du mener videre?»
– «Ja», smilte jeg.
– «Men akkurat i denne sammenhengen går det ut på det samme …

Liv Ullmann:
– «Det er bedre å våkne alene og vite at en er alene, enn å våkne sammen med noen og allikevel være ensom«.


.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

Barn på fem skal ikke være skolebarn

Jeg skal være litt forsiktig med å repetere meg selv når jeg fortsetter å skrive om utdanningsinflasjonen og indoktrineringen som gjennomsyrer skolesystemet vårt – forsiktig fordi jeg ikke ønsker å fremstå som en sånn negativ ekkoreflektor – men så dukket det opp et lite bluss fra noen skolepolitikere som tror det er bra for dette opphausete kunnskapssamfunnet at barna begynner enda tidligere på skolen og hevder at det finnes gode argumenter for å starte skoleløpet når barna er fem år.
De som følger med på disse sidene, vet kanskje hva som kommer i den neste setningen.
Grøss.
De får seg til å referere til undersøkelser med målekriterier som ingen skjønner bæret av, bortsett fra de som har laget dem og de som tjener penger på dem, de later i hvert fall som om de skjønner dem for noe annet skulle jo tatt seg ut, de trekker fram eksempler med smarte barn fra barnehagen uten tanke for å presentere noen klar definisjon på hva som egentlig menes med smart siden det faktisk finnes femåringer som hverken kan knyte skolissene sine eller klatre i trær eller tåler litt grønske på knærne i lystig lek med bestefar.

Jeg nevnte en setning i et annet innlegg her om dagen – det må ha vært det som handlet om jobbsøkerskolen, og da kan det være greit å tenke på at tiden mellom barneskolen og jobbsøkerskolen går raskere enn man er klar over og det sier seg selv at det ikke er så bra – jeg skrev at mennesker vokser opp med en konstruert tillit til alle som står foran en forsamling og messer om hvordan tingene skal gjøres og livene skal leves.
Jeg tror det er minst like viktig å lære hva det vil si å være et menneske.
Det hevdes at tidligere skolestart vil få positive konsekvenser for hele skoleløpet ved å utnytte medvinden fra den store læringsviljen og læringsevnene som preger dem i denne alderen, en vilje og evne som med andre ord skal kveles med rammeverk og struktur og noe som visstnok blir definert som pedagogisk korrekt.
Det hevdes også at de samfunnsøkonomiske gevinstene kan være store.
Det er ingen som snakker om at barn må få lov til å være barn …

Kristin Clemet forteller i Klassekampen at hun ønsker kortere grunnskole og mener akademisk utdanning er noe som i altfor stor grad har blitt standarden i samfunnet. Hun vil heller komprimere hele skoleløpet og mener at det ikke finnes belegg for at land med tiårig skole gjør det bedre enn de som har mindre skoleløp. Jeg er enig og leser flere uttalelser fra andre som burde vite hva de snakker om, alle disse som jobber med barna og som kjenner hvor klypene strammer, og det er derfor jeg finner det ganske merkelig at disse ikke får tilgang på talerstolen i stedet for at de må nøye seg med noen linjer i kommentarfeltene på de forskjellige nettavisene.

– «Masse dødtid i skoletiden reduserer respekten for skolen, det blir mer skulk og flere foreldre som tar barna ut av skolen for å dra på ferie … barn kan også utvikle seg godt gjennom å lese eller leke for seg selv …»

Kristin Clemet er motstander av ideen om at stadig flere må gå lengre på skole og hun er dessuten en stor tilhenger av å heve statusen til ikke-akademikere med å si at arbeidslivet for mange kan være en vel så god arena for læring som skolen.
Det er så bra sagt.
Det er som om jeg skulle ha sagt det selv og ved nærmere ettertanke så sier jeg det ganske ofte når jeg treffer ungdommer som lurer på hva de skal bli og begynner i den helt gale enden med å stille seg spørsmålet om hvilken utdannelse de bør velge som sikrer jobb.
De glemmer at det er noe som heter forutsetninger, egenskaper og personlighet.
De glemmer at det ikke er alle som kan bli hva som helst.
Jeg treffer de når jeg tråkker rundt på diverse karrieredager hvor utskremte medarbeidere fra ulike bedrifter med oppfatning om at employer branding dreier seg om å få leke karriererådgiver for en dag forsøker å forføre naive studenter med kulepenner og sukkertøy.
Grøss.
Jeg anbefaler tvilende ungdom å skaffe seg en alternativ rolle for å bli bedre kjent med seg selv, det er lettere å tilegne seg nyttig kunnskap bak disken på en storkiosk eller bak rattet i en budbil enn å høre på en eller annen messe fra gamle tekster i et svett auditorium.
Barna på fem skal gjøre noe annet.
Barna på fem skal i hvert fall ikke være skolebarn.

Relaterte tekster:
trykkfeil i studiekatalogen
bekreftelser fra rapporter og statistikk
kampen om skolen



.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

Promised You a Miracle

Jeg er sikker på at det finnes flere lesere her som dekkes av en karakterbeskrivelse som kanskje ikke blir definert som så veldig kule av de som «vi» har lett for å beskrive som «de som kommer etter oss». Det dukker stadig opp eksempler på at det finnes noen som ikke skjønner at «sånne som meg» har hatt et liv lenge før de som minner meg på det var verdt en eneste tanke. Nå senest var det min eldste datter (14) som driver og styrer litt med en forestående klassefest, og hva vet vel jeg om klassefest, liksom.
Jeg skjønner jo ingenting.
Daah …
Jeg fikk et sånt blikk som man ikke klarer å forestille seg med mindre man er mann og har en datter på fjorten eller der omkring og som gir dette blikket som svar på at det egentlig ikke er noe å svare på. Jeg skjønner det, det er ikke det, den beste responsen er kanskje noe som ligner på at man skal holde seg langt unna, kanskje til og med holde kjeft og definitivt ikke bry seg fordi jeg vet at det fort kan bli litt platt å si at det var en tid hvor jeg også var på klassefest.
– «Ikke nok med det», kunne jeg legge til.
– «Jeg har vært full, også … mange ganger … og så røyka vi, seriøst, jeg var til og med ganske god til å danse og jeg kan ikke en gang huske hvor mange damer jeg kan ha rota med og når jeg ble litt større så var jeg kjent som en av de bedre partyfikserne i byen … snakk om klassefest med pappa …»
Det blir helt feil.
Det ville ikke ha kommet gjennom.
Det er jo ikke sånn hun kjenner meg.
Minner er så mye mer enn hva som kan fortelles eller forklares og jeg er glad for at jeg ikke vokste opp med alle disse selvangivelsene gjennom sosiale medier, har noen bekjente som hevder at de ville følt det litt lettere dersom det fantes dokumentasjon på noe av det de hadde lagt bak seg, egentlig litt rart, men det henger kanskje sammen med denne forskjellen mellom å være og å framstå.
De beste bildene er de som ligger i tankene dine, pleier jeg å si.
Det er det som er den ordentlige minnebanken.
Det er bare det at den er litt utilgjengelig, noe jeg for øvrig syns er ganske greit, ikke det at jeg har opplevd så utrolig mye som ikke tåler dagens lys, det er ikke det, men det er som om det finnes en del ting i sekken min som jeg betrakter som ganske verdifullt og som jeg ikke ønsker å dele med alle andre. Jeg har en kompis som nevnte dette i en bisetning, dette med hvordan det vil være for våre barnebarn som har fri tilgang til alle de stygge bildene som foreldrene deres frivillig har presentert for hele verden. Jeg trekker fram noe lignende når jeg holder foredrag på ulike skoler om overgangen mellom læring og virkelighet, jeg har en drøss med eksempler fra jobbsøkere som presenterer alternative rollefigurer på en scene som ikke gir rom for hverken generalprøver eller lydsjekk.

Jeg tror det var BBC som viste en dokumentar her om dagen hvor det dukket opp en del mennesker fra min egen ungdomstid, det var bare det at disse menneskene ikke var sånn som jeg husket dem eller regnet med at jeg ville komme til å huske dem siden dette var en dokumentar som viste hvordan de ser ut i dag med botox og kunstige tenner og hårplantasjoner og det ene verre enn det andre, mennesker som jeg en gang identifiserte meg med var forvandlet til resirkulert søppel basert på en frykt for å slippe taket fra fortiden.
Jeg ville ikke at det skulle være sånn.
Jeg ville huske dem på en annen måte, og innrømmer at jeg sliter litt med å skjønne hva som egentlig skjer i hodene på sånne mennesker som gjør hva de kan for å fornekte virkeligheten uten aksept for at livet er noe som gjennomføres over tid og at tid er noe som påvirker de fleste organismer.
Det var da jeg sa det og det var da det ble grunnlag for en liten misforståelse.
– «Se på han», nikket jeg.
– «Han digga jeg når jeg var på din alder …»
Det kom et nytt blikk som var helt annerledes enn dette klassefestblikket, det var kanskje noe av det samme siden det var et sånt blikk som det ikke er så lett å skjønne seg på, men poenget er at alt sammen kom ganske skjevt ut siden det ikke er så lett å forstå mennesker som uoppfordret kan fortelle at de digger noen som ser ut som de er klippet ut av Playmokatalogen.
– «Ja», rettet jeg.
– «Han så ikke sånn ut før, da … han var ganske kul og … glem det».
Jeg har for øvrig begynt å varme opp til en kommende konsert og ser på gamle videoer, ikke av meg selv, for all del, jeg er ikke der enda, det skulle tatt seg ut, men konsertfilmer med gode gamle Simple Minds som jeg har fulgt gjennom mange år. Jeg syns det er bra at de ikke fornekter virkeligheten og så er det litt kult at vokalisten fremdeles har et bevegelsesrepertoar hvor han flytter kroppen sin på den samme måten som han alltid har gjort, kanskje litt stivere og tregere men han gjør det sånn som jeg liker å huske det. Det er sånn jeg vil at det skal være selv om han ser ganske sliten ut på nært hold, det gjør sikkert jeg også, men det vet jo ikke han siden han ikke ser meg som jeg ser han. Nå har de nok en gang tatt seg en tur ut i verden for å synge gamle sanger om igjen og jeg husker første gangen jeg så dem live, det var i 1983 på Chateau Neuf i Oslo og historien har gjort dette til en av disse konsertene som det er ganske mange mennesker som hevder at de var på selv om dette kjellerlokalet ikke hadde plass til så mange. Jeg husker for øvrig hvordan en av konsertanmelderne skrev at han digget den nye sangen deres som het «A Promise to America».
Ehh …
Det er ikke bare det jeg husker, for all del, det var her jeg traff en dame som jeg var sammen med gjennom en hektisk vår og sommer og som dukket opp i et jobbintervju tredve år senere hvor jeg ansatte henne som økonomidirektør hos et av de store selskapene. Hun var for øvrig ikke sånn som jeg husket henne, men dette var jo på den andre siden av en veldig lang tid. Jeg vet ikke om hun skal på konserten på torsdag, men den gangen for lenge siden hadde jeg lagt merke til henne med en gang fordi hun så utrolig kul ut. Nå kan man jo si at det var mange som så kule ut på Simple Minds-konsert på åttitallet, for all del, hun hadde helt kort hår og kledd i engelsk skoleuniform og var fortryllende deilig med en sånn tykk svart strek sminket over øynene, litt sånn som Darryl Hannah i Blade Runner og med jordbærfargede lepper og sukkerhvite tenner som fikk kroppen min til å krible som om det var et slags lag mellom huden og resten av kroppen som absolutt ikke kunne stå stille, nesten som gelé som sto og dirret på bordet i barnebursdagsselskap, men dette var definitivt ikke et barnebursdagsselskap selv om jeg følte meg ganske liten da hun møtte blikket mitt med noe som lignet veldig på et sånt kjærlighetsblikk som lovte at det ikke var det siste hun ville se av meg men som jeg litt senere, når konserten var slutt, skulle bruke som dop når jeg gikk mot henne og gjennomførte noe som de andre gutta oppfattet som et lite mirakel.

Jeg skrev en tekst for en stund siden om dette med å være bevisst hvordan man vil bli husket og vissheten om at dette er noe som det er ganske vanskelig å styre selv siden det handler om preferanser. Jeg tror ikke det er så veldig bra å gå rundt å tenke så mye på at man ønsker å bli husket sånn eller sånn, men det er likevel en viss avstand til dette med å kjøre fram det ene hikstet etter det andre.
Det kan fort tippe over og virke helt feil.
Det er lett å bruke et begrep som patetisk når man ikke vet at alt har sin tid.
Jeg kan ikke svare på om jeg var like opptatt av dette når jeg var ung, men antageligvis så var jeg ikke det. Det er sånne ting man ikke skjønner noe av før man har snakket med de beste karriereveilederne på livets skole – de som jeg pleier å titulere som virkeligheten – og så kan man gå rundt og irritere seg grønn for hvorfor det må være sånn at mye av dette trenger å være sikkerhetsarkivert med hemmeligstempel og svært begrensede åpningstider.
Gradert informasjon.
For din egen sikkerhet.
Særlig.
– «Hør på denne», sa jeg til min datter (14) og klikket play.
– «Dette er noe av det som jeg hørte på når jeg var ung …»
Jeg ventet på et sånt blikk, men hun bare trakk på skuldrene.
– «Helt greit …»
– «Det er Simple Minds», fortsatte jeg.
– «Det er de jeg skal på konsert med på torsdag».
– «Litt kjedelig, er det ikke?»
Det var min tur til å blikke, men jeg tror ikke hun oppfattet det på den måten som jeg håpet på …



.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.