… på tide å børste av seg sanden

Hvit sand mellom tærne, palmer og badevann på rundt tredve grader. Verdens beste turistland har innbyggere som gjør hva de kan for at gjestene deres skal ha det bra, og det hele begynner med noe så enkelt som et varmt smil og en hyggelig morgenhilsen som av en eller annen merkelig grunn konstruerer en tanke om hvordan jeg ville bli møtt med en slik oppførsel i hjemlandet.
– «Hvem er han syke mannen der som går rundt og tror at han er noe …»
Jeg har i en rekke tidligere tekster skrevet om min ærbødighet for mennesker i stillinger som på nynorsk blir kategorisert som Facility Management, disse flinke menneskene som tilrettelegger for at alt som man forventer skal funke virkelig funker og som gjør at hjulene i samfunnet går rundt men som enkelte likevel ikke vet å verdsette før det eventuelt går opp for dem at de ikke lenger er der, disse som først merker det når det går opp for dem at det er tomt for dasspapir …

Jeg har en tendens til å bli kjent med mennesker på de fleste arenaer, og for to uker siden traff jeg en fyr i Thailand som heter Jacob. Han heter egentlig ikke det, men der nede, eller der borte, så skreller de bort en del bokstaver og tilpasser restene til noe som ligner på noe som blir lettere å forstå for oss som kommer på besøk. Han hadde en fin tittel som Pool Bar Manager og fortalte at han hadde jobbet seg opp i systemet og lært seg sin gode engelsk ved å tørre å snakke med mennesker, by på seg selv og bli korrigert av virkeligheten.
Han var en mann etter min smak.
Han snakket om yrkesstolthet.
Han snakket om gleden ved å rydde opp etter de som reiste seg fra et bord fylt med halvfulle ølglass og matrester, en og annen sneip dyttet ned i en smeltende vaniljeiskule og våte sittemerker og sand i putene som kollegaene hans vasket og strøk om natten for at det skulle se pent ut dagen etter. Han snakket om mye annet også, men det kommer sikkert fram i senere innlegg.

En solseng i et ferieparadis er perfekt for mine sosialantropologiske selvstudier, det er en idyll og en stemning som gjør det litt utfordrende å finne en vrien oppgave for en altruist og filantrop som lekte med en tanke om at den første teksten etter en fin ferie skulle handle litt om denne imperialistiske holdningen til enkelte turister.
– «Jeg har da betalt for dette, så da forventer jeg alt og mere til …»
Det gikk ikke lang tid før det gikk opp for meg at oppgaven var rett under meg.
Solsengen.
Du ser det hvor enn du er i verden.
Kampen om solsengene.
Det som er litt rart er at det finnes så mange som snakker om hvor ille det er når noen tar seg friheten av å reservere en solseng ved å legge fra seg et håndkle før frokost, lenge før frokost, noen nøyer seg med en bok eller en vannflaske for å beskytte denne solsengen fra alle de andre som egentlig spiller på det samme laget.
Jacob fortalte at de hadde en policy om at det ikke var ønskelig at noen reserverte solsenger, ikke som noe forbud eller som en regel som skapte uhygge, men mer som en greie dersom det skulle dukke opp en situasjon, noe som det vanligvis ikke gjorde på dette stedet siden dette pleide å regulere seg selv. Jeg fortalte at jeg fant det ganske imponerende å høre noe sånt etter å ha vært på en del ferieturer som tross alt får en litt annerledes vri når man får barn og tilpasser feriene på deres premisser ved svømmebasseng hvor alfahannene og alfahunnene gjør hva de kan for å holde flokken samlet.

En undersøkelse som er gjennomført på vegne av forskjellige reiseselskaper viser at så mye som femogtjue prosent av kundene viser irritasjon over reservasjonen av solsenger. Bare sånn for ordens skyld, så regner jeg med at de fleste av leserne ser forskjellene på å reservere som å holde av til seg selv og sine en gang i framtiden og ikke som en greie med at man kan risikere at noen spretter ned i «din» solseng når du flytter på deg for å dyppe deg eller tømme deg eller fyller deg eller foretar deg noe annet som åpner for en fri liggeflate.

Jeg er som regel tidlig oppe når jeg er på ferie. Litt rart det der, hvor lett det er å våkne opp og være opplagt i sånne ferieparadis på en tid som man på hjemmebane bruker til å krangle med vekkerklokka. Jeg tar meg en morgentur langs strandkanten, lager dagens første fotspor i den hvite sanden og hilser på de lokale som gjør seg klar for en ny dag med varme smil og hyggelige morgenhilsener, en og annen svett morgenjogger i stram nylon og vitenskapelige kliv får meg til å se en annen vei, for eksempel ut mot havet som ligger speilblankt og innbydende eller jeg bøyer meg ned for å plukke noen av de flotte skjellene.
Det pleier som regel å finnes en fluktmulighet.
Tilbake på hotellområdet svinger jeg forbi det ene bassengområdet hvor håndklær og plastikkleker og sjal og bøker og baderinger viser at det er flere mennesker som liker å være tidlig oppe når man er på ferie.
Bare sånn for ordens skyld, denne definisjonen på «tidlig» er klokka sju.
Litt senere passerer jeg de samme solsengene etter å ha spist frokost med familien. Ingen mennesker, bare håndklær og plastikkleker og sjal og bøker og baderinger som viser at det finnes noen som tross alt har betalt for all denne herligheten og forventer alt og mere til.
Grøss.
Hele greia kan jo løses med noe så enkelt som å henge opp et skilt som forteller at det ikke er akseptert å reservere solsenger, da har man i hvert fall en viss følelse av å stå litt sterkere når man skal gå til aksjon hvis det skulle skje noe.
De som følger med på disse sidene, vet hva som kommer nå.
Det skulle nemlig dukke opp en anledning til at jeg kunne gripe inn.
Jeg lå på en solseng i palmeskyggen på stranden, hadde nettopp lagt et palmeblad foran et nytt kapittel i en tykk roman fra Jan Kjærstad og skulle til å gå bort til strandbaren og bestille en milkshake med jordbær da opptrinnet begynte med en introduksjon fra en eldre kvinne som skulle vise seg å være trønder spurte en annen kvinne som skulle vise seg å være engelsk med ordene «do you speak english» med en uttale som ville fått Nils Arne Eggen, Thorbjørn Jagland og kanskje til og med Petter Solberg til å vri seg i forlegenhet. Dette var et reisefølge på elleve personer, nesten som et Rosenborg-lag som har erfart at man spiller til dommeren blåser og at han ikke vil blåse før alle poengene ligger i lomma deres. Jeg gjør en kort historie litt kortere med å fortelle at diplomatiske engelskmenn forlater stranden med ristende hoder og finner tiden moden for en kopp te før det er noen svenske ungdommer som får så ørene flagrer som våte lomper. Bestemor har fått selskap av bestefar som skal faen hakke vise hvem som er sjefen, smella går i ett sett og jeg har sollyset fra den siden som viser spyttet som står ut fra kjeften hans. Jeg hører ord som «svenskepakk» og «tjuveri» og «kommer her og kommer her».
Svenskene spiller bra.
Zlatan ville vært stolt.
Jeg skjønner godt hvorfor Erik Hamrén och Janne Jönsson ikke ville være der oppe samtidig som jeg hører hvordan den ene pojkens moder forteller at man inte kan reservera elva solsengar på morgonen och komma til lunch och tro at dom skal stå klara.
Hun har rett og hun vet det.
Blikket mitt sveiper sanden og jeg ser at det ikke kan være så mange solsenger det kan være snakk om, jeg har reist meg fra solstolen og flytter blikket fra strandbaren og tanken på en kald milkshake med jordbærsmak mot denne trønderfarsen, vurderer å stikke føttene i diplomatsandalene og ta med meg et par kalde Singhas men vet at det ikke blir fart uten bart. Jeg er framme i det samme øyeblikket som bestefar har en finger helt oppunder nesa på den svenske moren.
– «Hør», begynner jeg.
– «Du kan få våre solsenger … det er direkte flaut å ligge å høre på at du gjør deg så jævlig liten med den dårlige oppførselen din».
Jeg vet at det ikke finnes blikk som kan drepe og jeg vet at man ikke skal la frykt legge begrensninger for handlinger som man vet at man må gjennomføre.
Jeg fortsetter.
Roald Amundsen ville vært stolt.
– «Vi er på ferie … vi er her for å ha det hyggelig og da blir det feil å la sånne bageteller ødelegge tilværelsen … se deg rundt, ikke bare på alle de som ler av deg og som ser at du driter deg ut men se på all den plassen som viser at det er plass til alle … dere må vel ikke på død og liv ligge oppå hverandre hele tiden …»
– «Æ lik itj stjæling», innskjøt han.
– «Men kära nån», parerte den svenske moren.
– «Vi stjäl inte … kära nån, men du måste vel vita at du inte kan boka så många stolar … elva stolar?»
Jeg hadde ikke lagt merke til at en av de svenskene ungdommene hadde gått for å hente en fra personalet, det var Jacob som var dagens dommer og trønderne skulle snart forlate banen i skam.
Litt senere satt jeg i sanden ved siden av den svenske familien med en kald jordbærmilkshake, jeg hadde nettopp fått meg til å si noe som lignet på at det var litt flaut å være norsk og være vitne til noe sånt, før den ene sønnen viftet det bort og sa at det kunne vært hvem som helst.
Han hadde selvfølgelig rett.
Du ser det hvor enn du er i verden.
Han fortalte også at de hadde sett denne fyrrige trønderen tidligere, de hadde sett at han var en kranglefant og fortalte at det hadde vært en episode ved frokostbordet hvor det manglet noen kaffekopper og en greie i resepsjonen hvor det hadde vært en utflukt hvor han klaget på at de ikke hadde fått plass i den samme minibussen. Han var rett og slett ikke sikker på om det handlet om disse solsengene.
Det finnes undersøkelser som bekrefter at det finnes mennesker som bruker ferieoppholdet som en arena hvor de kan vise et annet ansikt, man skal ikke bare komme seg bort fra sine vante omgivelser men noen ser også sitt snitt til å komme seg bort fra sin egen person og inn i en annen.
Man kan lure på hvem som er den riktige.
Man kan lure på når man blir den man er, eller klarer å forstå hvem man er.
Man kan lure på når man blir noe mer enn det man tror man er og hva som skal til for å åpne opp for nye muligheter.

Jeg flyttet noen grenser på denne ferien, det kom en dag hvor jeg satt og drodlet med Jacob og lånte nettbrettet hans for å sjekke nyhetene på VG, skjønte raskt at det var ganske stille i hjemlandet når sidene var fylt med den nye jobben til Ole Gunnar Solskjær og valgte i den samme slengen å logge meg på Facebook (!) hvor jeg la inn en nyttårshilsen og et bilde fra dette stedet hvor jeg befant meg. Det finnes mange mennesker der ute som ikke syns det er noe sært i det hele tatt, men jeg tilhører en liten del av menneskeheten som ikke er så opptatt av å vise hvor jeg er og hva jeg gjør og hva jeg spiser og hva jeg har på meg eller ikke har på meg og som for øvrig ble et godt grunnlag for en samtale jeg hadde med en annen hyggelig fyr der nede, eller der borte, men det kommer jeg tilbake til i en annen tekst.

Hvit sand mellom tærne.
Sukk.
Jeg skal ikke påberope meg å være sikker på noe som helst, men akkurat dette er noe som ligger veldig høyt på lista over hva jeg oppfatter som et sikkert tegn på velvære. Når man opplever velvære, kan det være lurt å forsøke å sile ut det som kan oppfattes som forstyrrende elementer.
Den enkleste metoden er som regel å gi beng …

.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

3 comments

  1. Flott å ha deg tilbake på nett, jeg gleder meg til å se hva du har med deg i kofferten din og første øyekast viser en leveranse som glitrer.
    Herlig!

    Liker

  2. Kvit sand mellom tærne høyrest heilt vedunderleg ut :)

    Godt Nytt År Morten, måtte 2014 kome med gode dagar for oss alle.

    No har eg kaffe i krusa og knekkebrød på fat, klar for ei oppdateringsstund her inne.
    Marieklem

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s