Strandsnakk ved en barkrakk

Min yngste datter er høyt og lavt i forskjellige menneskemylder og blir raskt kjent med andre barn.
En god egenskap.
Det ligger i genene.
Ferievenner er som regel ikke noe annet enn ferievenner, det vet hun og det syns hun er helt greit og fin lærdom når hun om noen år vil få gleden av å oppleve at en ferieflørt heller ikke er noe annet enn en ferieflørt. Kanskje hun treffer på en som heter Fabio, kanskje litt stereotyp men et bedre eksempel enn en engelskmann som heter Geoff eller en svenske som heter Micke.
Nok om det.
Jeg tror det var i begynnelsen av den andre uka, ikke det at det spiller noen rolle, jeg hadde flyttet meg fra solsengen i palmeskyggen hvor jeg hadde lagt et palmeblad ved enda et avsluttet kapittel i den tykke romanen fra Jan Kjærstad og hengt meg opp på en barkrakk i strandbaren hvor valget sto mellom en Singha eller en Chang.
Elle melle deg fortelle.
Det var da hun plutselig hadde seilt opp ved siden av meg. Ja, nå hadde hun ikke kommet seilende sånn bokstavelig, det er mer en slags frase for hvordan denne kvinnen helt ubemerket hadde nærmet seg i en gul bikini, jeg tippet hun var i begynnelsen av førtiårene, hun hadde sånne hvite smilerynker i et ansikt som vitnet om at hun ikke hadde ligget så mye i palmeskyggen som meg og åpnet ordspillet med å si at det var varmt. Jeg var ikke helt sikker på hva jeg skulle svare til noe sånt, men i dette øyeblikket hadde jeg samtidig kommet til valgets kval etter å ha fått et smilende ansikt fra han som sto på den andre siden av bardisken.
– «Singha», smilte jeg.
– «No glass, just the can …»
– «Hei, Morten», fortsatte kvinnen i gul bikini og presenterte seg før hun fortalte at hun var moren til en av de nye ferievennene til datteren min. Hun hadde guglet litt i noen kjedsommelige øyeblikk ved bassengkanten i går ettermiddag og funnet meg på LinkedIn og videre til disse sidene som du sitter og leser på nå.
Ikke noe merkelig i det.
I hvert fall ikke i min verden.
Hun var kanskje typen som ikke hadde det samme pragmatiske forholdet til ferievenner som meg.
Ikke noe merkelig i det, heller.
Hun bestilte en Long Island og så begynte vi å snakke om arbeidsliv og karriere uten innslag av krig og fred og liv og død og sånt. Hun fortalte at hun var i ferd med å skrive ferdig en bok i denne utvannede selvhjelpslitteraturen, det er mulig at hun la merke til den raske rykningen i neserota mi før hun fulgte opp med å si at hun var enig i en påstand som jeg publiserer på en annen nettside om at det finnes litt for mange mennesker der ute som leser bøker med håp om å lære seg hvordan man kan gi alternative inntrykk av seg selv.
– «Enkelte ting kan jo ikke defineres som hverken fag eller pensum», fortsatte hun.
– «Det er alt for lite fokus på mennesket og utvikling av deres iboende egenskaper, dagens indoktrinering og rammeverk og målekriterier skaper falske mennesker uten identitet».
Dersom dette var en annen verden eller en helt annen setting, ville jeg gitt poeng for den ultimate sjekkereplikken.
Terningkast seks.
– «Det er så mange som blir lurt», fortsatte hun.
– «Eller for å si det på en annen måte så lar de seg lure, eller forføre, av hvordan enkelte mennesker som tror de har et slags mandat til å fortelle andre hva som er riktig og hva som er galt og hvordan alt sammen skal henge sammen, er du med?»
Jeg nikket.
Jeg var midt mellom to slurker, og fikk meg ikke til å svare.
– «Jeg skriver om denne narsissismen», fortsatte hun.
– «Mennesker som digger seg selv så mye at de ikke klarer å få nok av sitt eget speilbilde, et speilbilde som reflekteres i alle de andre som de møter på sin vei og som utfordrer deres jag etter å være perfekt siden de hele tiden ser seg selv, også i alle andre».
Jeg nikket igjen.
Også til det smilende ansiktet på den andre siden av bardisken som satt en bolle med peanøtter på disken foran oss.
– «Tenk på alle disse som tjener store penger på å fortelle hvordan samfunnet vårt skal bygges opp med disse som de får seg til å kalle for perfekte mennesker, man trenger ikke å gå så langt tilbake i tiden før mennesker med lignende intensjoner ble definert som noen som de fleste av oss foretrekker å snakke om i negative ordelag, er det ikke snakk om kropp og klær og hus og hage så skal dem inn i hodet vårt, også … man snakker om mindfulness og indre fitness og jeg vet ikke hva … det er som om det er fritt fram for alle og en hver til å forløse sine guddommelige krefter for å fylle rollen som et nytt gudebilde … jeg blir kvalm av sånt, jeg …»
– «Enig», innskjøt jeg og la inn noen peanøtter.
Det er viktig med salt i varmen.
– «Jeg skriver jo litt om noe av dette på nettsidene mine, aldri som formaninger eller som direktiver eller noe annet, det er mest som ord til refleksjon og ettertanke basert på fakta som legitimeres av min egen erfaringsbakgrunn … jeg treffer jo en del av disse menneskene i jobben min som rett og slett føler seg lurt».
– «Eller forført?»
– «Ja», nikket jeg.
– «Det går jo ut på det samme …»
Det var hennes tur til å nikke samtidig som hun tok den første slurken, fikk et sånt uttrykk i ansiktet som bekreftet at dette var noe hun kunne like.
– «Det begynner på skolene», fortsatte hun og la noen peanøtter i hånden.
– «Der blir man presset inn i en form, kuttet opp i kantene og gnikket og pusset til man er klar for å stå i det samme utstillingsvinduet som alle de andre, så går det en stund før de finner ut at det ikke skjer så mye i dette utstillingsvinduet og så begynner rabalderet … har jo lest noen av innleggene dine, da …»
– «Og til slutt så kommer psykologene for å rydde opp», smilte jeg.
– «Rydde opp», snøftet hun og dyttet inn noen peanøtter.
– «Hmm … disse var gode … viktig med salt i varmen … jo, disse psykologene gjør jo bare vondt verre … de er jo med på å gjøre mennesker som allerede har blitt forminsket av dette systemet enda mindre, som om det er om å gjøre å bryte deg ned til det ikke er noen ting igjen av deg før du skal bygges opp til noe som matcher en helt annen mal … nei, psykologer skal du få av meg, gitt … du er vel ikke psykolog, er du vel?»
– «Nei, for all del», smilte jeg mellom to slurker.
– «Jeg er vel ikke noe annet enn hva enkelte for noen år siden ville kalt en kvakksalver …»
– «Det kan jeg like», smilte hun.
– «Da er vi to».
– «Jeg tror at de fleste kan finne veien selv», forsatte jeg.
– «Jeg tror også at de fleste er klar over det, at de sitter med kartet i fanget men trenger en eller annen som de kan fortelle det til, hvor de vil mener jeg, og som kan peke litt hit eller dit … det dreier seg om å bevege seg i et landskap hvor det ikke er alle gatene som har noe navn».
– «Det er her du er inne på det», svarte hun.
– «Det finnes alt for mange som ikke tør å tenke selv, men som lar seg overtale og overbevise …»
– «Du mener forføre», smilte jeg.
– «Ja, det er det jeg mener, takk for korrigeringen, selvhjelpsbøker med side opp og side ned med flåseri som kveler enhver mulighet for å bli korrigert av en virkelighet som sminkes med sosiale omstendigheter og diagnoser som ikke gjør noe annet enn å skape en form for fremmedfrykt ovenfor seg selv og sine egne selvbedrag … vissheten om at all behandling, det være seg kroniske plager eller psykiske eller somatiske lidelser forutsetter en viss egeninnsats som krever noe mer enn å lese bøker … det er det jeg skriver om, jeg skriver om ting som kanskje kan gi mennesker mot til å gi slipp på dette jaget etter å fremstå som noe man kanskje ikke har forutsetninger eller muligheter til å bli … på en måte så er det jo en slags selvhjelpsbok men forskjellen er at jeg gir råd som kanskje kan hjelpe flere til å akseptere de negative sidene av dette som handler om å ta ansvar for sin egen tilværelse og eventuelle negative konsekvenser som følge av dette, noe som igjen handler om å anerkjenne sin egen kapasitet til å gjøre hva man kan for å ha det bra med seg selv … ha, jeg snakker ganske mye, gjør jeg ikke … jeg leste på sidene dine, hva er det du skriver … jo, tilfeldigheter og omstendigheter er undervurdert … det er som om tap og skuffelser og til og med en dårlig dag er noe som man på død og liv må fornekte for at man i det hele tatt skal klare å ivareta dette hjemmelagde gudebildet, dette selvbedraget som hindrer dem i å være mennesker … nei, nå er det varmt gitt … dette kan jeg snakke om i timesvis, det skjønner du sikkert, ha, må jo flire … jeg tar med en kopi til deg i morgen så kan du få lese … i hvert fall noen utdrag … hvis du klarer å slippe deg løs fra Jan Kjærstad, da …»
– «Gjerne», smilte jeg, tygde noen peanøtter og helte i meg resten av ølboksen.
– «Tror det er ganske mange mennesker i hjemlandet vårt som kunne hatt godt av å gå noen runder med nakne føtter i denne sanda», fortsatte jeg.
– «Mindfulness og hva det ikke heter dreier seg jo ikke om noe annet enn dette med å ha kontakt med seg selv, være i balanse og kvitte seg med mye av dette dillet som det finnes alt for mange mennesker som oppfatter som status og prestisje … jeg traff en munk i går som …»
– «Munk?»
– «Ja …»
– «Så flott, hvor var dette?»
– «Du ser dem om morgenen», forklarte jeg.
– «Jeg går morgentur og da hender det at jeg treffer på noen av dem … de lokale setter fram mat til dem, de skal jo ikke eie noen ting og lever av det som de samler inn … almisser … snakket med en av dem og det var … hva skal jeg si, ganske givende …»
– «Det kan jeg tenke meg …»
Det ble en kort pause.
Hun gjorde seg ferdig med drinken sin mens jeg puttet inn de siste nøttene.
– «Da er vel pausen over?»
– «Pausen?»
– «Ja», smilte jeg og nikket mot det innbydende havet og vissheten om at min yngste datter var på vei tilbake fra noen aktiviteter ved svømmebassenget og straks skulle gjøre seg klar for å få mos av faren sin i strandpingpong.

Msg to the World: Jonas har lært seg å svømme
… på tide å børste av seg sanden


.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

One comment

  1. Strandsnakk langt over snakk om veret dette :)

    «»Jeg tror at de fleste kan finne veien selv», forsatte jeg.
    – «Jeg tror også at de fleste er klar over det, at de sitter med kartet i fanget men trenger en eller annen som de kan fortelle det til, hvor de vil mener jeg, og som kan peke litt hit eller dit … det dreier seg om å bevege seg i et landskap hvor det ikke er alle gatene som har noe navn».»

    Støtte på vegen fram, om det gjeld i form av ei tru,bøker med ulike emner, bloggar eller menneske ein stolar på vil ein vel, er no ikkje så dumt. Eg tenkjer vi lenar oss til det som gir den retning vi innerst inne tenkjer vi skal :)
    Mindfullness, finne ei ro. Ikkje så dumt det

    Og heldigvis er det barn som dreg ein attende til øyeblikka deira :)

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s