Dronning Sirikit og jeg

Det var andre juledag, ikke det at jeg går rundt og husker dager og datoer når jeg er på ferie, men jeg hadde vært ganske klar i lang tid på at dette ville være en spesiell dag og jeg var som vanlig tidlig oppe og gikk morgentur langs stranden. Det er umulig å beskrive stillheten og hvor vakkert det er uten å fylle på med en drøss av klisjeer, så jeg lar det være og legger for en sjelden gangs skyld på noen bilder.

KHAO LAK

Det er ni år siden den store katastrofen som drepte tusenvis av mennesker, for det meste turister, og veldig mange av dem befant seg på dette stedet.
Khao Lak.
Stedet er utrolig vakkert.
Menneskene er blide og gjestfrie.
Livet har for lengst gått videre, økosystemene i naturen fungerer og flere steder ser man vellykkede resultater fra hvordan man har utviklet nye områder med beplantning av ny mangroveskog og øvrig vegetasjon.

Khao Lak Tsunami warning

Skilt langs veiene minner om evakueringsruter og hvilke farer som kan forekomme, men det er ingen av de fastboende som vil snakke om det som kan skje eller det som skjedde. Det ble ikke foretatt noen markeringer, jeg hadde sett for meg noen lys på stranden eller noe, men det skulle bli en helt vanlig dag i et vakkert ferieparadis. Minnesmerket på bildet under forestiller en bølge hvor man kan gå gjennom en passasje hvor etterlatte har hengt opp bilder av sine kjære, noe som for øvrig er en ganske sterk opplevelse …

TSUNAMI MEMORIAL

Følelsen av å gå på en varm og deilig strand med vissheten om hva som skjedde foran mine egne fotavtrykk gir meg tanker om … jeg vet ikke, ydmykhet. Jeg tok noen små skritt for et menneske og fikk en merkelig lyst til å gjøre noe, et eller annet, men klarte ikke å finne på noe annet enn å sette meg ned i den hvite sanden og se ut mot havet. Det skulle ikke gå lenge før jeg fikk selskap av en kreps, vet ikke hva den heter, tenker mest på art og ikke som et navn, men jeg fikk for meg at jeg skulle kalle den Sirikit som er navnet til dronningen av Thailand.

Dronning Sirikit

Så der satt vi, da.
Dronningen og jeg.
Det var i det hele tatt en ganske fin opplevelse, nesten som en slags verdig markering.

Jeg dropper musikk til en tekst om stillhet og sorg, men har valgt å legge inn et opptak fra det som skjedde fra de som var der, og gjør oppmerksom på at dette er svært sterke scener.

.

Relaterte tekster:
Strandsnakk ved en barkrakk
Msg to the World: Jonas har lært å svømme
… på tide å børste av seg sanden

4 comments

  1. Det er, og var, ufatteleg og uvirkeleg å tenkje på, at ei slik enorm naturkatastofe har skjedd og kan skje igjen. Ro, fred, idyll….kaos,sorg

    å reise seg igjen, som overlevande
    å reise seg igjen, som land

    Eg starta å sjå. Tek den att, når eg har meir ro.

    Eit stille innlegg til ettertanke.
    Marieklem

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s