Budskapet forsterkes av stillheten som følger

Jeg må få lov til å si at jeg syns det er litt kult når sidene mine blir omtalt i positive ordelag på NHO-konferansen i sammenheng med debatten om elever som forføres av feite studiekataloger, dårlige veiledere som fyrer opp rundt utdanningsinflasjonen og en lederutvikling som ikke er tilpasset virkeligheten. Jeg fikk en telefon fra en journalist som ønsket en kommentar, men jeg svarte at det ikke er så mye mer å si, egentlig. Jeg var for øvrig ikke klar over at sidene mine ble vist på storskjerm i Operahuset, men jeg så ikke noe poeng i å fortelle det til journalisten.

Det finnes ganske mange mennesker som mener at det skal være plass til en kommentar på hver eneste linje eller på hvert åndedrag, og dersom jeg skulle finne på noe mer å si så måtte være en poengtering av spontane oppgulp og at det nettopp er dette som det ble referert til på dette arrangementet, også med vissheten om at jeg ikke kan være sikker på om de som var til stede er klar over at jeg ikke legger så mye bak skribleriene mine. Jeg kan selvfølgelig lure på hvilke kommentarer som dukket opp som følge av mine skjermbilder, men lar det være.
Uvisshet er en form for luksus som jeg vet å verdsette.

Det er noe med den usensurerte og brutale ærligheten fra ord og setninger som slippes løs uten filtrering og sensur, jeg mener til og med at det ligger mer troverdighet bak et umiddelbart utslipp i stedet for et sammensurium av konstruert korrekthet, noe som jeg selvfølgelig benytter meg av i mitt daglige virke i både intervjusituasjoner, referansesamtaler og kravspesfikasjoner. Det er den spontane responsen som har rot i virkeligheten, og virkeligheten skal man ikke kødde så mye med siden det er den som bestemmer. Noen av dere har kanskje lest eller hørt utsagn fra noen som sier at det «ikke var sånn ment» eller at det var «sagt i affekt», noen av dere har sikkert sagt eller skrevet noe lignende selv, men denne etterpåklokskapen kan likevel ikke overskygge det faktum at dette var noe som ble sagt der og da og som var riktig der og da. Jeg har for øvrig heller ikke sansen for hvordan enkelte journalister har en tendens til å trekke ord og setninger ut av sin sammenheng for å strekke ut en debatt for økt klikkallokering.

Voltaire:
– «Stand upright, speak thy thoughts, declare the truth thou hast, that all may share … be bold, proclaim it everywhere: They only live who dare …»

Jeg har utviklet meg til å bli en sånn person som jeg er ganske sikker på at det finnes noen i zombiegenerasjonen som vil kalle for en gammel grinebiter.
Jeg sier hva jeg mener.
In your face.
Jeg sier til og med noe som kanskje er feil og som jeg skjønner er feil når det har gått en stund, men som der og da er veldig riktig. Noen får seg til å trekke paralleller mot mobbing når det dukker opp kommentarer som ikke rimer med hva de selv forventer, og det sier en del om dem selv når det spilles kommentartennis som gir inntrykk av å være forsøk på å få en av partene til å revurdere et utsagn, stort sett initiert av kverulanter som liker å snakke om hvor opptatt de er av mangfold men som forventer at alle andre skal mene det samme som dem.

Noen ganger er det sånn at jeg bare må si noe, et eller annet, en kommentar eller en slengbemerkning som dukker opp i kampens hete eller noe annet som minner meg på ting som opptar meg i hverdagen. Jeg kan for eksempel ikke dy meg når jeg ser noen som sprader rundt i Canada Goose eller andre klær som er skapt av lidelser, forventer ingen annen respons enn egen glede ved å poengtere et standpunkt, serverer den midt i ansiktet og etterlater et stort tomrom som forsterker budskapet.
Noen kaller det refleksjon.
Kanskje ikke de som går i Canada Goose, men de teller ikke.
Jeg heier på de som tør å si fra og de som ikke alltid lar alt bare passere, men vet samtidig hvordan man skal verdsette de som klarer å la linja stå tom eller kanskje la poenget ligge i den påfølgende stillheten. Når man forfølger innspill og kommentarer til det bare ender opp som et ekkokammer for å heie fram hverandre blir det bare dumt.

Graham Greene:
– «Writing is a form of therapy; sometimes I wonder how all those who do not write, compose or paint can manage to escape the madness, melancholia, the panic and fear which is inherent in a human situation …»

Undersøkelser fra diverse mediehus med kommentarfelt viser at krav om at debattanter skal vise fullt navn skaper lavere aktivitet men høyere kvalitet.
Det er bra.
Kvantitet føler sjelden med seg noe godt, men samtidig er det viktig at man ikke må være så opptatt av å måle kvaliteten etter formuleringsevne, grammatikk eller klangen i ekkokammeret.
Det blir feil.
Det blir like feil som pysene som frykter gjenkjenning av innloggingen sin, som om de ikke tør å stå for meningene sine og etterlater ansvaret til de som tør å publisere kommentarer eller si noe i offentligheten.
Det blir en trist form for sensur når virkeligheten taper sin legitimering.



.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

2 comments

  1. Psst – vet at det kanskje vil oppfattes som ufint å kommentere et sånt innlegg, men vil bare si at jeg liker at siden din ble vist fram på konferansen og håper at noen av de som var der kan lære litt av det ;)

    Lik

  2. ╱╱╱╱╱╱╱╱╱╱╱╱╱╱╱╱
    ╱╱┏╮╱╱╱╱╱╱╱╱╱╱╱╱
    ╱╱┃┃╱╱╱┳╱┓┳╭┫┳┓╱
    ▉━╯┗━╮╱┃╱┃┣┻╮┣╱╱
    ▉┈┈┈┈┃╱┻┛┛┻╱┻┻┛╱
    ▉╮┈┈┈┃╱╱╱╱╱╱╱╱╱╱
    ╱╰━━━╯╱╱╱╱╱╱╱╱╱╱

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s