Painting perfect pictures

Jeg har en kompis som la ut en snutt på Facebook i dag hvor han kommenterte dette undertøysmerket som vekker oppsikt ved at de ikke har tuklet med bildene av modellene sine. Det er jo ikke noe annet enn et solid tegn på en trist verden når man må retusjere virkeligheten, og man kan lese at de ønsker å utfordre dagens skjønnhetsidealer ved å la alt være som det er med arr og rynker og tattiser og poengterer at det du ser er hva du får. Isolert sett en positiv hype selv om jeg regner med at markedsavdelingen har tenkt tanken …

Det er en kjent sak at menn ikke forstår seg på kvinner – det finnes noen som sier at de gjør det, men det er sånne som kanskje ikke er ordentlige menn – men greia er at det som mann er ganske lett å stille spørsmålet om hva som får kvinnene til å hause opp alt dette juksemakeriet som de omgir seg med og ikke minst pakker seg inn i.

Det fantes en tid lenge før det fantes silke og blonder, gjennomsiktige og flortynne stoffer, broderte, glatte, matte, mønstrede og ensfargede, lysegrå, hvite og sorte, himmelblå og lys champagne og fløyel med og uten spiler, en tid hvor damene, for de var jo damer tross alt, måtte stæshe seg til med litt gress bak øret og litt ekstra sot rundt øya for at en eller annen mann skulle forbarme seg over henne og dra henne inn i hulen sin for å dekke menneskets viktigste primalinstinkt.
Ikke så mye snakk om å kødde med virkeligheten da, nei.
Da fikk de smake klubba.
Eller, det fikk de jo uansett …
Det er tydelig at dagens damer oppfatter det som viktigere å dekke utfordringen med å se bra ut i forhold til andre damer i en verden som aksepterer at man doper ned tvangstankene sine med saltvannsproteser og noen doser lammelse i panna for å spjåke seg til for likesinnende søstre. Det er om å gjøre å ta seg best ut og vise seg fram i mange forskjellige antrekk for at alle andre kan bli misunnelige og si hvor pen du er.
Noe du selvfølgelig vet fra før.
Det er som om et sosialt forkrøplet kroppsfokus er en epidemi blant damer som ofrer seg for denne gladkapitalistiske skjønnhetsindustrien som selvfølgelig vet hvordan de kan tjene penger på disse sviktende selvbildene som kontinuerlig trenger påfyll i form av komplimenter og bekreftelser.
Helt greit, det er jo ikke de som får se sannheten når lysene slukkes og sceneteppet faller.
Jeg kan fremdeles huske silikonpuppenes innmarsj på det kommersielle markedet hvor en hel generasjon ble overbevist om at attraktivitet var synonymt med to store utvekster fylt med solid plastikk og rosa klinkekuler som pekte oppover. Medienes kontinuerlige oppgulp av «perfeksjon» har gjort disse standardiserte idealene til et mål for internettgenerasjonen som tror at den største lykken i verden er å vinne Paradise Hotel.

Det er jo nesten et lite paradoks at en gutt eller en mann blir flau over å bli fersket ved å kikke litt for lenge på et reklamebilde av en dame i undertøy. Jeg husker tiden hvor julekatalogen til Steen & Strøm hadde en slags enerett på å vise fine bilder av jenter som myste forførende mot deg i silkeglinsende avansert undertøy, en tid hvor jeg ikke var gammel nok til å skjønne at disse jentene hadde en eller annen eksistens utenfor bildet, selvfølgelig hadde de det men jeg tenkte ikke tanken på at de kanskje ikke så ut sånn på ordentlig, akkurat i det øyeblikket hvor jeg og sikkert en drøss med andre unge gutter bladde raskt fram til den første siden hvor hun lå sanselig henslengt på en tilsynelatende behagelig sofa med det ene låret trukket litt opp og med vektløse truser som diskret antydet et mørkt og frisert kjønn mellom blondene, akkurat i det samme øyeblikket gikk hun rundt i en eller annen forretning, handlet melk og brød, kanskje satt hun sammen med en god venninne og smilte og lo og kanskje til og med hadde på seg akkurat dette undertøyet mens hun drakk kakao med krem og kaneldryss og var totalt uinteressert i det faktum at en eller annen fremmed gjøk fikk ståpikk av å se på bildene hennes.
– «Det er jo ikke meg», flirer hun.
– «Det er jo bare et bilde …»
Nok om det.
Den aktuelle undertøysmerket håper at de kan inspirere unge kvinner til å være fornøyde med sin naturlige kropp i stedet for å feike seg mot de uoppnåelige idealene som er frontet av den patetiske moteindustrien. Jeg tror nok ikke at sånne kampanjer hindrer kvinner fra å være litt mer kvinne enn de er i virkeligheten, men det er som nevnt en positiv hype.

Lewis Hine, berømt amerikansk fotograf:
– «Fotografier kan ikke lyve, men løgnere kan saktens fotografere …»

Det fantes en annen tid hvor det ikke var noen grunn til å tro at et fotografi i seg selv viste noe annet enn virkeligheten. Det var jo dette som var det store og revolusjonerende i fotokunstens barndom, det å kunne presentere virkeligheten ned til den minste detalj for alle de som ikke var til stede og kunne se meg egne øyne. Fotografiet holdt lenge stand som et sannhetsvitne og som troverdig dokumentasjon, nå lever vi i en tid hvor fotografiene ikke bare lyver men det blir til og med sett på som en kunstform å forandre på bildene.

Virkeligheten vil alltid være der for å korrigere – den dukker opp når du minst venter det – og med vissheten om at den som regel ikke ser ut sånn som du tror at den ser ut så er det lett å bli overrasket. Det er ikke sånn at man hele tiden skal gå rundt og tenke på at det finnes noen som hele tiden skal korrigere deg, det vil jo være mot sin hensikt og ikke minst like trist som de som tripper rundt kopimaskinene, men jeg er noen ganger fristet til å tro at den gjemmer seg bak et hjørne og ler seg i hjel av å se på hvor enkelt det er å manipulere skjønnhetskåte damer som kjemper sin innbitte kamp mot aldringsprosesser og livets realiteter. Skjønnhetens pris blir som en dårlig forsikring i en snever verden hvor ingenting er viktigere enn å være vakker, de lar seg villig forføre av et mirakelkonsentrat med hemmelige ingredienser som får dem til å tro at de blir ungdommelige og mer tiltrekkende, men seriøst; det finnes sikkert noen som vil feie over dem for moro skyld på firmafesten, men i det lange løp så signaliserer de ikke noe annet enn at de ikke er noe å samle på.

Vi lever i et overfladisk forbrukssamfunn hvor rosa slår svart i de falske spillereglene hvor skjønnhetsbransjens våte drømmer ender opp som et mareritt for livsløgnerne.
Grøss.
Dagens tekst hyller alle som vet at et arr eller en rynke er et tegn på at man har levd.
Det er det som er vitsen med dette spillet, er det ikke?

Paint a perfect picture
Bring to life
The vision in ones mind
The Beautiful ones
Always smash the picture
Always everytime

.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

2 comments

  1. Finfin tekst.
    Eg har forstått det slik at det er heilt vanleg, av vanlege folk, å retusjere bilder av seg sjølv før ein legg dei ut på t.d instagram. Hallo, something is wrong.

    Eg fekk eit varmt gitt komliment her ein dag, «Du er vakker», kjende det gjorde veldig godt, for eg veit at eg har levd ei stund og det visest også. Det er mangt som gjer oss vakre, heldigvis er vi mange som greier sjå ei heilheit :)

    Pst,-stilig tall, 111 :)

    Liker

  2. Damene på disse uretusjerte bildene som sirkulerer på Facebook er da også så nært opp til det rådende skjønnhetsidealet at vi vanskelig kan se at de ikke er retusjert – på den ene damen kan vi kanskje ane en liten mage. Tenk så befriende det hadde vært med større variasjon på de glansede sider?

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s