Strandsnakk ved en barkrakk – del 2

Jeg hadde lagt et palmeblad foran et nytt kapittel i den tykke romanen fra Jan Kjærstad og nettopp bestilt en Singha i strandbaren. Jeg visste at hun som hang ved siden av meg var norsk, hadde hilst på henne tidligere på dagen og nå skulle hun introdusere meg for en annen landsmann. Jeg fikk ikke med meg navnet hans, ikke bare fordi jeg syns han var litt kjip som forsøkte å klemme fingrene mine sammen til en stiv bunt, men jeg ble muligens litt forstyrret av at det skjedde noe med ansiktet hans i det han gjentok navnet mitt.
Litt sånn sitron i trynet, på en måte.
– «Morten Besshø», begynte han og han sa det ganske langsomt og på en litt sånn … jeg vet ikke, ettertenksom måte som fikk meg til å tenke på at det sikkert finnes noen som får en ekkel følelse når noen tiltaler deg med fullt navn, det er liksom ikke måte på hvor formelle man skal være i denne stundens alvor eller noe i den dur, men greia er at det var ganske tydelig at hjernen hans foretok noen forskjellige seriekoblinger.
– «Hvor har jeg deg fra … deg har jeg truffet før …»
Jeg tok den første slurken av det sprudlende løvebrygget, jeg liker lyst øl og dette er en god tørsteslukker på skikkelig varme dager og i Thailand er det skikkelig varme dager hver dag. Den har en mild duft og en ettersmak som enkelte vil definere som litt bitter, men selv så vil jeg nøye meg med å si at det er et godt øl.
Jeg er jo en mann av få ord.
Det er sjelden jeg kjøper øl for å ta med hjem siden man går glipp av alle omstendighetene som hører med når man smaker godt øl i utlandet, men på en strandbar i Khao Lak så vil jeg si at det er lite som forfrisker mer enn denne.
Nok om det.
Det finnes mange mennesker som er litt usikre på åpningsreplikkene når de treffer en eller annen som de er ganske sikre på at de har truffet før, det blir som regel en merkelig miks mellom å ikke virke overlegen eller glemsk. Jeg pleier å begynne med et hei og takk for sist og så lar jeg samtalen jobbe seg framover før man ved stor sannsynlighet klarer å få brikkene på plass.
Alternativt sier jeg rett ut at jeg ikke husker deg.
Det er kanskje det beste.
Nå har det jo seg sånn at jeg jobber med sånne ting som gjør at jeg treffer en del mennesker, men jeg liker ikke at det skal være noen unnskyldning selv om det hender titt og ofte at jeg treffer mennesker som er så vanlige at man først ikke legger merke til dem og som i ettertid er umulig å beskrive på grunn av sin vanlighet. Denne karen var en sånn type, han ga meg ikke så mange minner, men på den annen side så sto han foran meg i våt badeshorts og solkremglinsende overkropp så det var kanskje like greit.
– «Det er du som er så utrolig negativ til elektroniske rekrutteringsverktøy», begynte han og lot meg kjenne en liten overraskelse over at jeg ikke lot meg affisere av en sånn påstand, ventet på fortsettelsen som kom ganske umiddelbart hvor jeg skjønte at han jobbet med akkurat denne typen programvare og gjerne ville høre mer fra en som meg.
Det var sånn han sa det.
En som meg.
Jeg valgte å fortelle om denne frustrasjonen fra jobbsøkere som sliter med disse forskjellige systemene og hvor paradoksalt det høres ut når det finnes noen som skal forsøke å forenkle eller aller helst effektivisere bort de viktigste elementene i en bransje som bygger på menneskelige relasjoner. Jeg kom samtidig til å tenke på at det ikke var så lenge siden at jeg hadde blitt invitert til et foredrag for å snakke om nettopp sånne systemer fra noen som var kjent med min side av saken, som en motvekt, et arrangement som jeg ikke fikk deltatt på siden jeg prioriterte en korpskonsert med min yngste datter.
Det var sånn jeg skulle bli gjenkjent.
Ja ja.
Sånn kan det gå.
Det var ikke det at det gjorde meg noe, føler meg hverken beæret eller skamfull, for all del, men denne fyren jobbet for et selskap som jeg ikke har så mye til overs for, jeg brydde meg ikke om å si det til han direkte med tanke på settingen vi befant oss i, men på den annen side så er jeg ganske sikker på at han vet hvor han har meg.
– «En ting tror jeg likevel du må være enig i», fortsatte han.
– «Sett fra kandidatens side så er det mer rettferdig at alle søkere behandles likt …»
– «Tull», parerte jeg.
– «Det er ikke noe som heter rettferdighet i jobbsøkerprosesser, mennesker ansetter mennesker og det handler om noe så enkelt som å like eller ikke like … jeg kan til en viss grad være enig i at man kan komme seg gjennom et nåløye med å punche inn noen data som får vedkommende i den andre enden til å få et ønske om å vite mer, men når det dukker opp et menneske og det ikke er noen respons som rimer med det som er ønskelig så blir det ikke noe annet enn en tidstyv».
– «Men det handler jo om kompetanse», fortsatte han.
– «Nja», nølte jeg.
– «Det handler om en del kompetanse, hvor mye kan variere, men det handler minst like mye om hvem du er og om den du er passer inn i det bildet som er tegnet opp … mennesker ansetter mennesker, vet du …»
– «Jeg vil jo påstå at det er bra å ha rekrutteringsverktøy som gjør at man kan møte kandidatene på en effektiv måte», fortsatte han.
– «Det er tidsbesparende i forhold til automatisk oppfølging til kandidatene … ja, man kan sende meldinger til mange på en gang og …»
– «Tidsbesparende», avbrøt jeg.
– «Ansettelse av riktig person skal da ikke gå på bekostning av tid?»
– «Tid er penger», smilte han.
– «Det kan du si til jobbsøkeren», avsluttet jeg selv om jeg var sikker på at jeg kunne strekke debatten så langt som mulig hadde det ikke vært for at datteren min sto klar med strandpingpong og en slags smertefull lengsel i blikket etter å få grisebank av faren sin i en tett match i strandkanten.
Det rare var at jeg ikke så noe mer til han, før han gjemte seg bak en avis på flyet hjem.
Nok om han og nok om det og over til det med at jeg fikk litt lyst til å skrive noen ord om et annet verktøy som faktisk er bra, et som skiller seg ut fra de øvrige elektroniske rekrutteringsverktøyene som jeg disser, ikke det at jeg har noe behov for å rette opp et feilaktig inntrykk eller noe, for all del, men jeg fikk lyst til å anbefale et verktøy som skiller seg ut med enkel innlogging, rask registrering og meget god brukeropplevelse.

Instacruit

Det finnes karrieremennesker som liker å si at sytti prosent av alle jobbene som finnes der ute aldri blir annonsert gjennom det som man liker å definere som tradisjonelle kanaler og så finnes det noen som liker å si at det samme antallet av arbeidstagerne er definert som passive kandidater. Utfordringen er som regel at disse ikke finner hverandre og jeg skal heller ikke strekke den så langt som å si at Instacruit gjør det, men det er i hvert fall et verktøy som er tilpasset begge ender på en helt annen måte til alles fordel. Det handler om å være der kandidatene er, noe som jeg pleier å si i alle fora jeg frekventerer som handler om rekruttering og jobbsøking, og dette verktøyet er tilstede på brukernes premisser.
Det er bra.
Det er forskjellen.
Instacruit snur opp ned på jobbsøkerprosessen din ved at du gjør deg synlig og tilgjengelig for de som ser etter en som deg. Du må selvfølgelig ikke glemme at du vil komme til et punkt som handler om at menneske møter menneske, men dette verktøyet gjør de innledende greiene mye enklere.

Det er sikkert noen som får dårlige opplevelser av dette, også. Det er som med alt annet, men siden dette er mine sider og presentasjon av mine opplevelser så betyr ikke det noe i denne sammenhengen. Det er byråene som har den største delen av arbeidsmarkedet i tillegg til at den tradisjonelle HR-funksjonen ser ut til å være på retrett, kanskje som en konsekvens av at de har ødelagt for seg selv, og da er det lurt for en jobbsøker å bevege seg dit hvor de som skal ansette noen befinner seg.

Så tenk deg det, at du skal få lese noe positivt om sånne verktøy på disse sidene. Det hadde du kanskje ikke trodd, men så er det jo endelig onsdag og onsdag er jo en dag hvor alt kan skje.
Tenk gode tanker og gjør noe med dem.
Akkurat nå tenker jeg på – deg – og deg i denne sammenheng er du som sendte melding som respons på et innlegg som ble avsluttet med et musikkønske og det er klart at du skal få WEEKEND PLAYERS med «Into the Sun» :)

Relaterte tekster:
Strandsnakk ved en barkrakk
Daukjøtt i feil farger
… på tide å børste av seg sanden



.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

2 comments

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s